søndag 27. mars 2011

Hva pakker man?

The Outback. Not going there...

Jeg har alltid vært god på å planlegge. Gjerne lenge i forveien. Lister i excel. Sirlig innføring i kalender. Etter hvert: står det ikke i kalenderen i Outlook, så finnes det ikke i min verden.

Noe er litt annerledes nå om dagen. Litt for mange baller i luften, nye prosjekter. Livet. Og sånn. Jeg innser plutselig at det er mindre enn tre døgn til avreise. Den lange turen! Den til andre siden av den blå planet. Jeeeez! Jeg skal til Australia!! VI skal til Australia. På onsdag. Og jeg har ikke begynt å pakke ennå.

Hva trenger man i Australia? Jeg tenker Heaps of Books til lange kvelder i bobilen. Noen Kick Ass Magic Spells som holder the Creapy Crawlies på avstand. En kjempestor kniv til å holde Crocs på avstand (ja, det gjelder skotøyet også...). Hurtigkurs i korrekt aussie-english slik at jeg husker å si G´day på riktig måte. Bikini - til bad i ferskvann, siden jeg er skeptisk til hai av typen hvit. Kamera - eller iPhone om du vil.

Litt mer alvorlig. Er det noen av dere som har gode tips til hva vi bør gjøre og se? Vi starter i Melbourne og kjører via Sydney til Brisbane. Foreløpig er det stort sett reiseruten som er lagt, innholdet tar vi underveis. Jeg vil gjerne også ha gode tips om Australsk litteratur. Steve Toltz blir med i reisebiblioteket. Jeg er også stor fan av Sonya Hartnett og Shaun Tan (som jeg by the way skal se på Lillehammer i mai - hurra!). Det må finnes fler!

Jeg regner med å holde dere oppdatert undeveis. Min etter hvert veldig skittengrå hvite mac blir med i bagasjen. Online også Down Under. Men på litt motsatt tid på døgnet. Blir merkelig og opp ned.

tirsdag 22. mars 2011

Chris Tvedt er nominert til Rivertonprisen



Hurra! Chris Tvedt er nominert til Rivertonprisen 2010 for sin roman Dødens sirkel. Det er en kriminalroman jeg har snakket om i flere omganger i fjor høst. Det nærmeste jeg kom til en bokomtale var her. Boken var også med på min toppliste over de beste i 2010 her. Dødens sirkel har akkurat utkommet i forlagets nye krimpocketserie Kaliber. Fortsatt ikke lest bøkene til Tvedt? Gjør det.

I ærlighetens navn er det slik at det er fire andre som også er "shortlisted" til Rivertonprisen:

Anne & Even Holt: Flimmer
Jørn Lier Horst: Bunnfall
Atle Skredderberget: Metallmyk
Øistein Wiik: Dødelig applaus

Men jeg heier skamløst på Chris Tvedt!

I tillegg oppdaget jeg nå at Rivertonklubben har startet blogg. Det var en hyggelig overraskelse. Klubben kunne kanskje ha vært litt flinkere med å markedsføre dette? Vel. Jeg hjelper dem litt på vei.

søndag 20. mars 2011

Krimfavoritter. Snart påske. Og sånn.

Tiden frem mot påske vet vi nordmenn hva vi skal fylle med. Det er kvikk lunsj, appelsiner, solbriller, fjellturer, ski, solbærtoddy og/eller varm kakao. Det er hytta. Eller støvete nesten-vår i byen. Uansett hva eller hvor, så er sjansen stor for at det leses kriminallitteratur. Jeg liker krim. Men det må være god krim. Tenkte jeg skulle dele noen av mine krimfavoritter med dere. I tilfeldig rekkefølge.

1. Mo Hayder: Tokyo
Sjeldent har jeg opplevd å bli sugd inn i en historie på den måten som jeg ble i Tokyo. Dette er en litterær krim og en psykologisk studie i like stor grad som en ferd fra mysterium til løsning. Grey lander i Tokyo. Hun har reist til andre siden av planeten for å finne svar på hva som egentlig skjedde under massakren i Nanking. Mannen hun håper skal fortelle henne det lever i Tokyo. Hun må dit. I Tokyo ender Grey opp med å jobbe som nattklubbvertinne mens hun sirkler inn professoren hun mener har svarene på spørsmålene hennes. Det er nok ikke helt normalt at en ung kvinne er så ekstremt opptatt av et ganske sært tema, som Nanking-massakren. Men hendelser i Greys barndom driver henne i søken etter svar. Hendelsene i Nanking skal også vise seg å ha tråder inn i vår tid og inn i miljøet hvor Grey ferdes. Hvis du vil lese en annerledes krim som får deg til å holde pusten lange stunder av gangen - da er dette boken!

2. Lars Kepler: Hypnotisøren og Paganinikontrakten
Sommeren 2009 fikk jeg manuset på en svensk krim som etter sigende skulle være noe av det beste som hadde kommet ut på mange år. Jeg lastet manuset inn på lesebrettet og begynte å lese. Strekklese. Låse døren og skvette av min egen skygge. På forlaget var vi flere som leste samtidig. Det var mye "hvor langt har du kommet....", "hva tror du egentlig...." og "men det kan vel ikke være..." i noen dager, før vi forsiktig jublende kunne si oss enig om at dette var virkelig bra! Da manuset på Paganinikontrakten kom allerede sommeren etter var det ikke noe snakk om annet enn at det ble å strekklese det også.

Hypnotisøren er en blodig affære. Det er ikke å stikke under en stol at handlingen er brutal. Det første som møter oss er en familie som har blitt slaktet ned på grusomste vis. Eneste overlevende er sønnen i familien, som overlever med et nødskrik. Vi blir introdusert for vår helt, politietterforsker Joona Linna. Finlandssvensk. Stillferdig besserwisser. Han har alltid rett og han vet at han alltid har rett. Fornøyelig nok. Hypnotisøren er en psykologisk thriller hvor jeg til tider kom på meg selv med å lure på om det kunne være at det var noe overnaturlig ved hendelsene. Jeg ble holdt i ånde, virkelig.

Paganinikontrakten er en annerledes bok som aller mest kan kalles en action. En ung kvinne blir funnet død ombord i en båt. Druknet. Men hvordan kan hun ha druknet uten å være våt? Samtidig finner man en velstående mann som tilsynelatende har tatt livet av seg selv. Har han det? Og hvis han har det - hvorfor. Joona Linna aner at det er noe som ikke helt stemmer. Han ser noen sammenhenger som ingen andre ser. I Paganinikontrakten føler man seg som leser nesten litt jaget. Det er et driv i handlingen som ligner på en klassisk actionfilm. Blant annet finner man i denne boken den mest troverdig skrevne biljakten jeg noensinne har lest.
Lars Kepler, aka Alexander og Alexandra Ahndoril, er allerede en krimfavoritt. Jeg gleder meg til neste bok om Joona Linna!

3. Robert Wilson: Et lite drap i Lisboa
Mitt første møte med Robert Wilson. Det skulle vise seg å bli et langvarig bekjentskap. I Et lite drap i Lisboa har vi to handlingsforløp. Det ene er drapet på 15-åringen Catarina Oliviera i nåtidens Lisboa. Den andre handlingen starter i 1941 i et krigsherjet Europa. Vi skjønner at disse handlingsforløpene på et eller annet sted vil møtes. Men når? Og hvorfor? Dette er en historisk skildring av andre verdenskrig i like stor grad som en klassisk krimfortelling. En drivende godt skrevet fortelling som holder nerven hele veien i mål. Anbefales!

4. Johan Theorin: Skumringstimen
I 1972 forsvinner en liten gutt på Öland. Han vandrer ut på Alvaret og blir aldri funnet igjen. 30 år senere får hans bestefar en barnesandal i posten. En sandal som må tilhøre gutten som forsvant. Guttens mor, Julia, kommer tilbake til Öland og får nå høre om den ekstremt usympatiske Nils Kant, en mann som forsvant lenge før hennes egen sønn. Men hva skjedde egentlig med Nils Kant, og hvorfor mener flere mennesker at de har sett ham etter at han angivelig skulle være død? I Skumringstimen vever Johan Teorin en fortelling hvor fortid og nåtid er tett knyttet sammen. Sorgen over et mistet barn ligger som en smertefull nerve gjennom hele historien. Dette var en fortelling som jeg fikk vondt i magen av å lese, men som er så godt fortalt at jeg allikevel har anbefalt folk å lese den. Det er en særdeles god krimfortelling. Etter min mening den beste Theorin har skrevet. Men jeg anbefaler også gjerne Nattefokk og Blodleie av samme forfatter.

5. Karin Fossum: Elskede Poona og Varsleren.
Karin Fossum er kanskje den aller beste av de litterære krimforfatterne. Elskede Poona fra 2000 er fortsatt en av mine absolutte favoritter. En indisk kvinne blir funnet drept ute på en åker ved et lite tettsted. Like i nærheten sitter det en mann og venter på kvinnen han møtte i Mumbai. Dette er den femte boken om etterforskerne Sejer og Skarre. I elskede Poona går Fossum dypt inn i psykologien ved et lite lokalsamfunn. For hvem ville vel finne på å skade denne fremmede kvinnen som hadde reist fra andre siden av verden? Hvorfor endte hun livet sitt på en åker på den norske landsbygda. Anmelder Terje Thorsen sier om denne boken at den "sannsynligvis er blant de beste norske kriminalromanene som noensinne er skrevet" i denne anmeldelsen. Han har nok rett.
Favoritt nummer to av Fossum er Varsleren fra 2009. Noen ødelegger den tryggheten. Noen får hverdagen til å plutselig virke truende. Noen får et nabolag til å skjønne at hva som helst kan skje.
En mor finner babyen sin i barnevognen utenfor huset, dynket med blod. Uskadd. En kreftsyk mann får besøk av et begravelsesbyrå. Konrad Sejer får et postkort med en jerv og teksten "Helvete begynner nå". Og det gjør det.
Det jeg likte best med denne boken var hvordan forfatteren minnet meg om hvor trygg jeg kan føle meg i min hverdag. Hva skal egentlig til for å frata meg tryggheten? Setter jeg egentlig nok pris på hverdagen min? Det er så interessant og så reelt. Vi tar lykken vår for gitt og Karin Fossum får oss til å skjønne det.
Det ryktes at det kommer ny krim fra Karin Fossum til høsten. Det håper jeg på. Og gleder meg til.

6. Gert Nygårdshaug: Serien om Fredric Drum
Da jeg begynte i Cappelen i 2006 hadde jeg ikke lest noen av bøkene til Gert Nygårdshaug. Jeg fant ut at det ville være litt flaut å møte ham hvis jeg ikke hadde lest noe av ham. Dermed: leseprosjekt. I stedet for å begynne med Mengele zoo, som kanskje ville vært litt mer åpenbart, så bestemte jeg meg for å begynne på Nygårdshaugs ti bøker om Fredric Drum/Skarphedin Olsen. Her er det mysterier av alle slag, mytologi, arkeologi, historie, filosofi, fysikk, metafysikk og mat. Masse mat. For Fredric Drum driver restaurant når han ikke ramler borti diverse mysterier. Jeg begynte på begynnelsen med Honningkrukken og ble kjapt trukket videre gjennom serien. Det er mye wow, gisp og hey! underveis og i bok nummer ti får man et siste pek fra forfatteren som gjør at man ikke kan annet enn å beundre ham for det ville prosjekt som denne serien faktisk er. Jeg er nok ikke alene om å ønske meg flere krimmysterier fra Gert Nygårdshaug. Denne serien anbefales varmt!

7. Jo Nesbø: Rødstrupe
Jo Nesbø har fått terningkast seks for nesten alle sine krimer. Det er nesten så jeg mistenker at det finnes en egen terning bare for Jo? Personlig mener jeg at han har skrevet mye bra, og jeg er stor fan av bøkene om Harry Hole. Men ingenting er bedre enn Rødstrupe. Rødstrupe er helstøpt med interessant historisk back-drop, første møte mellom Harry Hole og Rakel, driv og action i massevis.
Harry Hole presterer å skyte en Secret Service agent under besøket av President Clinton. Uforskyldt, til dels. Men dog. Harry Hole befinner seg i en delikat situasjon. For å dekke over fadesen ender Hole opp med å bli sparket oppover i systemet, og blir mot sin vilje førstebetjent i POT. I jobben i POT oppdager Hole at noen har forsøkt å smugle en Märklin-rifle inn i Norge. Et våpen som kun finnes i noen få hundre eksemplarer på verdensbasis og er verdt bortimot en halv million kroner. I tillegg et våpen som er ubrukelig til annet enn likvidering. Harry Hole har en utfordring med å finne ut av denne saken som blant annet har linker til de norske frontkjemperne. Uhyre spennende og nesten umulig å legge fra seg. Definitivt den beste av alle bøkene Jo Nesbø har skrevet. Så gjenstår det å se om Jo Nesbø atter en gang får terningkast seks for neste Harry Hole-bok. Den lanseres 9. juni.

8. Olen Steinhauer: Turisten
Dette er min seneste favoritt. Antihelten Milo Weaver er turist. Det vil si en agent i en amerikansk organisasjon underlagt CIA. En agent utenfor og under radaren. En av de som utfører oppgaver som ingen offisielle organer kan ta seg av. Turister har ingen fast tilknytning. De flyr solo. Milo Weaver har også flydd solo i et langt liv som agent. Men nå har han en kone og en stedatter. I tillegg er han i ferd med å bli anklaget for et mord han ikke har utført.
I Turisten blir vi tatt med på en internasjonal katt- og muslek hvor Milo Weaver prøver å unngå straff for noe han ikke har gjort, samtidig som han prøver å finne ut hva som egentlig har skjedd. Underveis blir det mengder av action hvor en pilleknaskende og småalkoholisert Milo svinger seg elegant unna det ene etter det andre forsøket på å ta livet av ham. Han er hektet på fransk 60-talls popmusikk og har svart humor. Det er ikke fritt for at jeg får sansen for denne antihelten på en måte det er lenge siden jeg har opplevd.
Olen Steinhauer skriver agenthistorier på en sånn måte at han er en Le Carré for 2000-tallet (Ja. Jeg er klar over at John Le Carré fortsatt både lever og skriver. Men dere skjønner?). Turisten er tilgjengelig i pocket nå. Bok nummer to om Milo Weaver har også akkurat kommet på norsk. Den heter Exit.

9. Stieg Larsson: Menn som hater kvinner.
Ja. Jeg er klar over at det er en trend å plutselig ikke like denne. Men jeg likte den, og liker den fortsatt. Jeg digger Lisbeth Salander og liker Mikael Blomkvist. Jeg lot meg fascinere av mysteriet med den forsvunnede niesen. Jeg fulgte spent med på alle opp og nedturer. Millenniums skjebne og jakten på å ta de som egentlig er badguys. Javel, så er den ikke litterær nok? Men den er spennende!
De to etterfølgende bøkene er ikke i nærheten, men kan med hell leses de også.

Min påske? Langfredag lander jeg og familien i Bangkok, på vei hjem fra Australia. Påskekrimen min skal leses på stranden på den bittelille Munnork Island i Thailand. Det blir langt fra kvikk lunsj og skiføre i år. Men jeg satser på at det allikevel skal bli litt krim i bokform. Under en palme. I skyggen.

tirsdag 15. mars 2011

Yarden.

Yarden. En omvendt klassereise. Det er det man hører når noen skal forklare hva denne boken handler om. Jeg har brukt det selv, og bruker det igjen.  Kristian Lundberg. Svensk forfatter av lyrikk, romaner og krim. Usannsynlig oppkomling. Mot alle odds. Veien opp innen kulturen er lang og omstendelig. Veien ned, der alt begynte, er kortere enn han noensinne skulle kunne forestille seg

Skattegjeld. For å holde seg flytende, forsørge seg og sin sønn, rekker pengene han tjener som skribent ikke lenger til. Som middelaldrende, ufaglært og nesten uskolert litterat er han nærmest ubrukelig som arbeidskraft. Han må ta det han kan få, og det han får er jobbene som ingen andre vil ha. Selv de jobbene må han kjempe for å få lov til å ta fatt på. Nede på Yarden, på kaien i Malmö. Timebetalt løsarbeider.

Han befinner seg på Yarden. Er på vei til eller fra Yarden. Han skriver korte setninger i skillet mellom natt og dag. Han husker en barndom og ungdom hvor alt lå til rette for at livet skulle gå realt til helvete. En psykisk sjuk mor, aleneforsørger til fem barn. En far som hadde frasagt seg alt ansvar og ikke ville vedkjenne seg sine egne unger. Evig flytting fra sted til sted, nye skoler, nye boliger. Det ene stedet tristere enn det andre. Alkoholmisbruk. Dop og salg av narkotika. Men også leselysten og nysgjerrigheten som drev ham til å stjele bøker på biblioteket for å stadig lese mer. Lese. Skrive. Sende inn tekster til forlagene. Bli refusert. Skrive mer. Bli refusert på nytt. Skrive. Antatt.

Nåtid. Forfatteren skriver om arbeidskamerater på Yarden. Et sted hvor 98% av de timeansatte er fremmedkulturelle. Skjebnene han har rundt seg hver dag. Mennesker som lever under eksistensminimum, men som likevel eksisterer. Noen som bare forsvinner fra en dag til den neste. Et miljø hvor man må gjøre seg fortjent tillitt og forstå koder og uskrevne regler. Disse menneskene har ikke noe valg. De må ta de jobbene de får og godta alt. I det minste så lenge noen ser dem.

Hvordan er det å befinne seg på den absolutte bunnen av samfunnet. "Vikarbyråer driver med slavehandel" sier Kristian Lundberg i dette intervjuet i Dagsavisen. Det minner meg også i stor grad om Barbara Ehrenreichs konklusjoner i Nickle and Dimed fra 2001(norsk utgave Kjøpt og underbetalt ble utgitt i 2004). Lønningene presses ned, slik at man har kontroll over arbeiderne. Man gjør de ansatte akkurat utrygge nok til at de vil gå med på nærmest hva som helst for å få nye jobber. Den lave lønnen gjør det nest inntil umulig å betale kontingent til fagforeningen, som i sin tur fører til enda mer utrygge arbeidsforhold. Fordi inntekten er så lav ender man opp med å ikke ha råd til å kjøpe egen bolig, og må dermed leie, som fører til at man heller ikke opparbeider seg egenkapital. Ehrenreich konkluderte med at store deler av den amerikanske arbeiderklassen arbeider seg dypere ned i fattigdom. Ting tyder på at det er slik også i Skandinavia.

Det er enormt provoserende for Kristian Lundberg å se at firmaene på Yarden sier opp fast ansatte for å så fylle på med timeansatte. Men han har ikke råd til å sette prinsippene sine først, han må ta de timene han kan få. Jeg skjønner det godt når Kristian Lundberg sier seg overrasket over at boken hans ikke har hatt noen som helst positive konsekvenser for arbeidsforholdene på Yarden, eller andre lignende arbeidsplasser. I Sverige har boken blitt litteratur og samfunnskritikken endt i bakgrunnen.

Tilbake til selve boken. For mye av det jeg omtaler her over er egentlig digresjoner. Hva er det som gjør så enormt inntrykk med denne lille flisen av en bok. Nesten 130 sider og tett, tett, tett. På 130 sider greier forfatteren å gi et bilde av et liv, en ungdom, et forfatterskap, en familie, kjærligheten til sønnen, kjærligheten til Malmö, undring over en fraværende far, en syk mor, en kai, et felleskap mot alle odds, urettferdighet, kulde, regn. En svært, svært god bok. Noe av det aller beste jeg har lest innen selvbiografisk skjønnlitteratur.  Såpass kan jeg si. Det er heldigvis ikke alle forfattere som trenger 6 bind.

Flamme Forlag har også ordnet med en kommentar til utgivelsen, i kjent stil. Fagforeningsperspektiv. Smart. Kommentaren finner dere her.

torsdag 10. mars 2011

Akkurat nå. Leser jeg. Noveller.

Wells Tower er et ubeskrevet blad for min del. Han debuterte med novellesamlingen Everything ravaged, Everything burned i 2009, og nevnes allerede nå som en av de store nye stemmene innen amerikansk samtidslitteratur. Michiko Kakutani, legendarisk bokanmelder i New York Times hadde debuten hans på sin liste over de viktigste utgivelsene i 2009. Han havnet også på The New Yorker magazine's "20 under 40" luminary fiction writers". Wells Towers er med andre ord en forfatter man bør holde øye med. Boken er nå oversatt på ypperlig vis av Håvard Syvertsen og har fått tittelen Alt plyndra, alt brent.

Jeg har tidligere nevnt at jeg merker meg en trend rundt noveller. Eller er det kanskje bare jeg som plutselig har begynt å fokusere mer på noveller? Uansett har det vært noveller og krim som har opptatt meg mest i senere tid. God krim er alltid bra, men det er fint å lese litt annet innimellom.

Jan Grues Ubestemt tid og Ingvild H. Rishøis Historien om Fru Berg var begge gode leseropplevelser. Wells Towers er også det. Foreløpig har jeg bare rukket å lese den første novellen i boken. En litt trist white trash type historie som heter Den brune kysten. Jeg kan nesten kjenne lukten av råtten gjørme og sprukket linoleum. Motorolje og et mislykket liv. Så vidt jeg skjønner av filmen under så vil denne samlingen med noveller etter hvert ta meg langt avsted. Det blir interessant. Tror jeg.

Jeg vil gjerne ha tips til andre gode novellesamlinger. Noen favoritter? Kom med dem.

søndag 6. mars 2011

Dagbladet Søndag: Hylletrylle

 
Oppslag fra Dagbladet Søndag.
I dag var det bokhyller som sto på programmet i Dagbladet Søndag. Sist helg var hyggelige journalist Marit Sunnanå Aalrust og überkule fotograf Nina Ruud på besøk i rekkehuset mitt på Lambertseter. Resultatet har blitt en skikkelig fin reportasje om det å leve med bøker. Det var et aldri så lite sjokk å åpne avisen for å så finne et helsides portrettbilde av meg selv. Men det var et flott bilde av både meg og bokhyllen min!

Oppslag fra Dagbladet Søndag.

Dagbladet har også vært på besøk hos min fellow girl geek Lene "Gekko" Pettersen. Fantastisk original løsning med brødkurvhyller til bøker! For ikke å snakke om de andre kreative og kunstneriske sprellene man finner på bloggen til Lene, her. Føler meg litt konservativ, da. Men det er helt greit.
Ser for øvrig at vi begge har en hang-up på oransje.

Hvis du planlegger å plassbygge hyller eller andre ting, så setter jeg deg gjerne i kontakt med min snekker/designer. Send meg en e-post, så sender jeg navn og telefonnummer. Gjelder nok først og fremst for Oslo og omegn, men kan godt hende han kan tegne for andre. Bra mann!

Endelig på nett! Du finner reportasjen her.

fredag 4. mars 2011

Stakkars bloggen!

Her går det en kule varm om dagen! Det pleier alltid å være passe kaotisk og hektisk, men nå er det mer enn vanlig. På en veldig hyggelig måte, men dog. Derfor; alt for liten tid til å pleie bloggen og sørge for oppdateringer. Det kommer. Vær tålmodige med meg! Jeg er her. Bare høyt oppe. Armer og bein. Skal sørge for å komme meg ned på jorda igjen snart.

Bilde via Made In Norway Now

Uka: Møter, møter, møter. To dager i Trondheim: Vårfølelse! ARK. Credo og Brukbar. Kaffe på Dromedar. Chili, så klart. Godt selskap. Rakk akkurat ikke Per Olov Enquist på Litteraturhuset onsdag på grunn av tåke på Gardermoen - ukas nedtur... Enda flere møter. Besøk på forlaget av Natascha Kampusch - sterk bok! Flotte anmeldelser! Nye prosjekter - som dere skal få høre mer om etter hvert (!). Forberedelser til Kriminelt godt! i neste uke, som har rekordmange påmeldte - hurra! Enda noen møter. Og nå: Helg!

Leser by the way Erlend Loes bok Volvo lastvagnar. Dette fordi det er den eneste boken av Loe jeg ikke hadde lest. Onsdag 9. mars klokken 19.00 er det Åpen dør på forlaget og John Erik Riley skal intervjue Erlend Loe om forfatterskapet hans. Dette anbefaler jeg selvsagt alle å få med seg. Jeg gleder meg!

Og: Sist lørdag hadde jeg besøk av en hyggelig journalist fra Dagbladet Søndag. Hun hadde med seg en like hyggelig fotograf. Resultatet kan dere se i Dagbladet nå på søndag. Jeg er spent og forventningsfull og håper det har blitt en fin reportasje om det å leve med bøker.

Så. En hektisk uke er snart over. Først skal jeg ha en litt hektisk helg. Med litt mer blogging. Promise.