De store bokhandlerne. Og de små.

I 1994 begynte jeg å jobbe i bokhandel. Det var en helt tilfeldig happening og perfekt sammentreff av meg, NAV og Melvær bokhandel i Bergen. Jeg skulle bare jobbe litt, mens jeg fant ut hva jeg skulle studere ved Universitetet i Bergen.

Så klart skulle jeg også studere. Jeg måtte bare tenke meg litt om. Og hvis man ser litt stort på det så har jeg tenkt på det nå i snart 18 år. Det blir nok ikke noen universitetsstudier på meg, jeg innser det. Ingen krise, jeg er godt fornøyd med the turn of events som har ledet meg til der jeg er i dag. Jeg har nok uansett lest flere bøker enn mange av dem med diverse grader. Jeg har bare sluppet unna eksamenene.

Underveis i arbeidslivet mitt har det skjedd mange store endringer, noe jeg ble minnet om ved at amerikanske Borders nå er konkurs og avvikles. Over hundre gigantiske bokhandlere i USA, med tusenvis av ansatte, blir borte. Hvordan var det slik at man endte opp med å strømlinjeforme og forstørre bokhandelen på en slik måte at den vokste ut av seg selv? Eller kanskje heller: det er vanskelig å krympe fort nok, når man en gang har blåst seg opp? Dette har vi også sett eksempler på i Norge i senere år.

OK. Vi (les:Du) trenger litt bakgrunnsinfo. Dette tar litt tid, men stick with me:

I det jeg begynte i Melvær bokhandel i 1994, så het bokhandelen Melvær*Libris. Jeg rakk å jobbe i *Libris i den nette sum av to måneder før Melvær gikk ut av samarbeidet med *Libris og inn i en sammenslutning av bokhandlere som het Nexus. Nexus var noen av landets største og mest lokalprofilerte bokhandlere. Her var Tanum (Oslo), Norli (Oslo), Landmark(Gjøvik/Lillehammer), Haugen bok (Volda), Mox Næss (Trondheim), Lauritzen (Drammen) og flere andre profilerte bokhandlere. Samarbeidet gikk ut på innkjøp og betingelser fra leverandører, men i stor grad fortsatte bokhandlerne med det de var best på - sitt eget lokalmarked. Samtidig samarbeidet man på kompetanseheving, datasystemer, intranett og en del felles funksjoner. Alt styrt fra et lite kontor i Oslo hvor Grand Dame Cathrine Holst satt ved roret. Det var en morsom tid med stor vekst i bokmarkedet. Og Nexus var best i klassen, liten tvil om det. Folk i systemet hadde visjoner, slik som Karen Melvær, Harald Haugen og Arild Lauritzen. Det var et positivt driv som jeg ikke kan si å ha opplevd maken til i tiden etter. I Melvær hadde vi en visjon om å være "En bokhandel verden aldri har sett maken til". Det er klart at det er inspirerende å jobbe med en slik innstilling.

Man så på hva som ble gjort i utlandet. Og det skal sies at bokhandlerne i Norge har vært tidlig ute og innovative i forhold til akkurat butikkdrift - om enn litt tregere i avtrekkeren når det kommer til den digitale utviklingen. Jeg dro på studietur til New York og London i 1999. Planen var i å jobbe hos Barnes & Noble på Union Square, men det ble selvsagt umulig å få arbeidstillatelse. Istedenfor fikk jeg sett på en stor variasjon av bokhandlere i New York. Alt fra den bittelille krimbokhandelen Murder Inc, barnebokhandelen Books of Wonder, alternative The Strand Bookstore og selvsagt superstores slik som Barnes & Noble og Borders. I London var det den helt nye superstoren til Waterstones rett ved Picadilly Circus som var hovedmålet for turen. Jeg var selvsagt imponert og kom tilbake til Norge med en tanke om at from here on out var det bare STORT som ville fungere for oss. Noe med at Norge ikke er stort nok til å holde liv i små spesialiserte bokhandlere i tillegg til de store som ligger best plassert.

Og slik ble det også gjort i Norge. I de store byene fant man plutselig bokhandlere over flere etasjer med lange åpningstider. Sentralt plassert i noen av de dyreste lokalene du finner i et kjøpesenter eller på et sentralt torg. Utvalget var upåklagelig, for dette var store butikker med avdelinger for det meste av litteratur. Like ofte det smale som det med påtatt bestselgerpotensiale. Eller kanskje det bare er slik jeg husker det, fordi jeg har et romantisk forhold til den tiden?

Allerede i 1997 hadde Aschehoug forlag kjøpt opp Melvær Bokhandel og det begynte å snakkes om vertikal integrasjon og oligopol. Aschehoug gikk inn i samarbeid med familien Lauritzen og begynte å kjøpe opp bokhandlere. i 1999 betød dette slutten på Nexus og starten på det vi i dag kjenner som Norli. Gyldendal så potensial til å selv kjøpe seg inn i bokhandlerleddet, og kjøpte opp deler av *Libris for å starte opp ARK i 2001. Bransjen var for alvor i ferd med å endre seg. Med Damms oppkjøp av Tanum i 2006 og fusjonen med Cappelen i 2007 var kartet tegnet på nytt.

Jeg landet i Oslo i 2000 med jobb i Bokkilden. Jeg var på denne tiden butikksjef for den lille reisebokhandelen som Bokkilden driftet for å få muligheten til å selge bøker på nett. Slik var det nemlig da. Skulle du selge bøker måtte du være medlem av Bokhandlerforeningen, og da måtte du ha abonnement på alle nye bøker. Et eller annet sted måtte man jo gjøre av dem. Å være en del av Bokkilden på denne tiden var ekstremt morsomt. Netthandel i 2000? Hallo? Alt var nytt og spennende og veien ble bokstavelig til mens vi gikk. Hvis jeg skal nevne noe jeg er overrasket over med norsk bokbransje er det at netthandel pr. 2011 ikke har tatt større andeler av boksalget enn hva de har. At Bokkilden ble oppkjøpt av Bokklubben i Nydalen tror jeg personlig ikke ble gjort med tanke på ekspansjon. Bokkilden ville sannsynligvis ha  hatt en helt annen utvikling hvis de hadde fortsatt å være en del av Schibstedkonsernet. Det er langt ifra sikkert, men jeg har en distinkt følelse av akkurat det stemmer.

La oss ta en liten sammenligning med det som ligger oss nærmest: Sverige. Sverige er et land med nesten dobbelt så mange innbyggere som Norge. Allikevel er summen av den svenske bokomsetningen omtrent det samme som den norske bokomsetningen. I volum omsettes det vesentlig mer i Sverige, siden bokprisene er vesentlig lavere enn i Norge. Men i Sverige har nettbokhandelen en markedsandel på 25%, mot ca. 10% i Norge. Hvorfor er det slik?

I Norge har vi i dag et tredelt eierskap av de absolutt største delene av bokbransjen. Aschehoug, Gyldendal og Cappelen Damm har rimelig god kontroll på leddene fra utgivelse, distribusjon og salg. Bokklubb og massemarked er også godt dekket. Og hadde man hatt stor tro på en fremtid innen papirforleggeriet så hadde det sikkert blitt investert i trykkerier også - jeg kan tenke meg at dette har vært vurdert. Dette har kanskje lite å si for meg personlig. Det utgis et stort spekter bøker i Norge. På norsk. Vi har en fantastisk kulturpolitikk som sikrer dette. Og jeg innser fra der jeg sitter (i glasshus?) at den ene siden av bordet finansierer den andre. Bestselgeren sørger for at den smale utgivelsen kan prioriteres. Norsk litteratur er godt dekket, selv om det kan være sammensatt å se hvordan. Dette er noe man kunne ha snakket mye og lenge om, og det har vært grunnlag for en mengde samtaler og diskusjoner jeg har vært innblandet i. Så til de grader at noen aktører i bransjen vår blir anklaget for å være for lite smale (hæ?) og for å være sell-outs (hallo?).

Men. Hvor er jeg egentlig på vei med dette resonnementet mitt? Hva var det egentlig jeg begynte å tenke på da jeg fikk vite at Borders nå er historie. Da jeg også tenkte på hvor nære det var at det samme hadde skjedd med bokhandlerkjeden Norli her til lands. Og akkurat der møter jeg mitt eget 1999-selv i døren og går i motsatt retning.

De store sliter med logistikk og varelagre fordi bokkjøperne ikke vil la seg strømlinjeforme. Uansett hvor mye vi ser oss blinde på bestselgerlister, så er sannheten den at bokhandelen og bokbransjen som sådan lever av bredden. Den berømte lange halen. Den digitale utviklingen er i ferd med å ta igjen selv den sedate norske bokbransjen. Uansett hvor mye vi diskuterer formater og Bokskya, så vil også det norske folk etter hvert lese e-bøker. Det kommer til å ta tid, men ikke så langt tid som mange tror. Store butikker krever også sitt personale og dette landet har dyr arbeidskraft. Det er grenser for hvor mye man kan kutte og samtidig drifte store lokaler med lange åpningstider. Det går ut over servicen som i sin tur går ut over omsetningen.

Så hvor er vi egentlig nå? I 2011? Jeg mener at dette er tiden for den lille spesialisten. Den som våger å være sær og i tillegg er god på det de er sær på. Jeg har ved flere anledninger fått spørsmålet om jeg ikke kunne tenke meg å starte en egen bokhandel (Merk: fra venner og kjente, ikke investorer), noe jeg alltid har sett på som en umulighet. Tronsmo bokhandel har overlevd med et nødskrik opp til flere ganger. Det er fortsatt en av mine favoritter, selv om de har et stykke å gå når det gjelder service. Men noe i meg sier at HVIS noen skulle føle for å starte en bokhandel helt på egen hånd, så er det NÅ det skal skje. For det som er fint i 2011 er at man på en enkel måte kan kombinere tradisjonell bokhandlervirksomhet med å selge bøker på nett. Behovet for store lokaler og bemanning fra 8-20 er ikke nødvendig. Noen har allerede våget å spesialisere seg, slik som Audiatur, med både bokhandel (i Moss) og festival (i Bergen). Alternative Cappelens Forslag har allerede etter kort tid utmerket seg som noe av det hippeste vi har i Oslo by, med et bokutvalg som definitivt kan oppsummeres som sært. Men det funker!

Mindre forlag, slik som Flamme og Det stille Forlaget (ja, de har en link til Cappelens Forslag) og litteraturmagasiner som Vagant og Vinduet og Bokvennen opplever oppsving. Kan det være litteraturens vinylbrukere som plutselig kommer til overflaten? Poenget mitt er vel egentlig at så lenge man er liten nok og fleksibel nok, så trenger man ikke å bli størst for å leve av det man brenner for. Faktisk. 

Så tar jeg snart fatt på mitt attende år i norsk bokbransje. Jøje meg, er det mulig? Og noe sier meg at 2012 kan bli det aller mest spennende året i mitt yrkesaktive liv så langt, jeg har en følelse av at det blir bemerkelsesverdig. Fremtiden er over oss før vi aner ordet av det. Og jeg lever fortsatt av det jeg brenner for, heldige meg.

Hva med dere? Noen tanker om hvor vi er på vei?

En flammende pustepause. In space.

Jeg abonnerer på boksinglene til Flamme og det er alltid hyggelig å finne en flammekonvolutt i postkassa. God litteratur i kortformat i kombinasjon med snasen design, gjør at det er sånne "bøker" jeg liker å ha i bokhylla. Og så liker jeg å lese dem. Så klart.

Sist gang var det en dobbel forsendelse. Stig Sæterbakken, med singelen Det fryktingydende,  er som vanlig en opplevelse å lese. Han setter også i kortformat noen velplantede slag i magen på meg. Puster rolig ut.

Overraskelsen denne gangen var however den lille diktsingelen Vi kommer i fred av Miriam Myrstad. Dekorert med en liten spaceman på den grønne forsiden, med alle intensjoner om å ta oss med til outer space, eller alternativt space oss ut? Nydelig!

T minus 4 uker, 20 timer

sånn rent fysisk
er det lettere for hjertet
å være i verdensrommet
enn på jorda
blodet flyter bedre
vekk fra gravitasjonen
det betyr
mindre pumping
mer tid til annet

jeg lurer på hva hjertet gjør
når det har tid til overs
vanner planter
ser på tv
tar ned bildene
av deg
fra veggen

Akkurat nå var det dette diktet som føltes passende. Passe melankolsk spacet. Litt sånn stemning i kveld. Tar et glass vitt og spacer ut. Over and out.

Sommer i byen, arbeiderlitteratur på Litteraturhuset

Det er sommer i Oslo by. Vanskelig å tenke seg, da været er alt annet enn samarbeidsvillig og arbeidsdagene fortsatt er lange. Når ble det juni? Jeg fikk det nesten ikke med meg, og nå er juli her før vi vet ordet av det.

Kristian Lundberg. Foto: dn.se

Godt er det da å kunne ta seg en liten litterær pustepause innendørs på Litteraturhuset . Der har de satt opp et godt sommerprogram med temaer som favner bredt. I går var temaet Arbeiderlitteratur - og spørsmålet var: har arbeiderlitteraturen fått et comeback? Kjartan Fløgstad og svenske Kristian Lundberg var invitert for å snakke rundt temaet, med utgangspunkt i Lundbergs Yarden og av Fløgstad bøker Dalen Portland og til dels Grand Manila. Journalist og litteraturviter Karin Haugen sto for moderasjon av samtalen.

Så. Stemmer det som Flamme forlag sier i sine annonser for Yarden? Har arbeiderlitteraturen fått et comeback? Det var det innledende spørsmålet fra Karin Haugen til kveldens forfattere. Her visste nok ikke helt forfatterne hva de skulle svare, for det kom aldri noen konklusjon på feltet og eksemplene til moderator var nok litt vel vage for at man skal kunne si at det er en ny litterær arbeiderbevegelse på gang. Mer interessant ble det da Kristian Lundberg slapp til og fikk snakket om arbeiderforholdene på steder som Yarden og ikke minst kontrasten mellom Yarden 1995 og Yarden 2009. Hvordan solidariteten og arbeiderstoltheten mangler fullstendig. Hvordan arbeidskraften i mange sammenhenger har liten eller ingen menneskelig verdi. Arbeideren kunne like gjerne være en sjelløs markør. At man ikke kan være solidarisk med sine arbeidskamerater når det kan gå ut over evnen til å forsørge sin egen familie.

Kjartan Fløgstad. Foto: Dagsavisen

Kontrasten er stor mellom en klassisk arbeiderlitteratur etter sosialdemokratisk oppskrift, slik som Dalen Portland var og fortsatt er, og denne nyoppdagelsen av sjangeren som man opplever i Yarden. Jeg opplevde også at avstanden mellom Fløgstad i 1978 og Fløgstad i 2011 ble veldig tydelig. Han har ikke lenger kontakt med den arbeideren han en gang var. Og selv når han forteller om forskjellen på smelteverket i Sauda anno 70-tallet og hvordan produksjonen foregikk da han på nytt besøkte sin gamle arbeidsplass på 2000-tallet, så tenke jeg på hvor langt vekk han har beveget seg. Han har gjort en klassereise, men han har bare løst enveisbillett.

Når man da får betraktningene til Kristian Lundberg, som har tatt klassereisen tur/retur, og nå er i ferd med å ta turen atter en gang, så føles det så uendelig mye sterkere. Lundberg har blitt gitt alle verktøyene for å skildre en arbeiderklasse i oppløsning. Lundberg etterlyste litteratur skrevet av alenemødre i omsorgsyrker og historiene til den unge mannen uten gyldige papirer som vasker biler for 12 kroner i timen. Og jeg tenker i mitt stille sinn: de mangler verktøyene til å formidle livet sitt. At Kristian Lundberg faktisk klarte å skrive seg ut av Yarden og opp fra havna atter en gang er en bragd. Men den nye tids arbeiderklasse er ikke egentlig en arbeiderklasse. De er en underklasse. Det er egentlig det dette dreier seg om.

Vi snakket om det etterpå, at det som var arbeiderklassen i tidligere generasjoner i dag er noe helt annet. De som arbeidet med hender og kropp, med dype furete hender og utslitt rygg i en alder av femti år. Vi snakker om menn. Ser man på arbeiderbevegelsen og den politiske situasjonen i Norge på 1900-tallet, så er Gro Harlem Brundtland et unntak. De som arbeider med kropp og muskler i dag er så absolutt arbeidere. Men med relativt behagelige arbeidsdager og plenty benefits. En rørlegger tjener betraktelig mer enn meg. En fabrikkarbeider er sannsynligvis dataingeniør. Hvem er egentlig arbeiderklassen i 2011?

Det er kvinner. I stor grad er de faktisk det. De typiske kvinneyrkene er de som i dag må stå på barrikadene, som må stå på krava, som må jobbe og jobbe og jobbe uten å egentlig få en lønn de kan leve av.
Og så er det de andre. De som Kristian Lundberg snakker om. De som ikke overlever med den ene jobben, men går fra jobb til jobb. De som aldri hviler. De som kanskje ikke har gyldige papirer. De som tar det de kan få og finner seg i det de må finne seg i. Alt for å overleve fra dag til dag. Og jeg tenker på det, ofte. Hvor mye jeg tar for gitt og hvor heldig jeg egentlig har vært. Og jeg tenker på mine egne barn og hvor heldige de er som bor der hvor de bor og har alle muligheter i verden. Kristian Lundberg avsluttet sterkt med å lese en sekvens fra Yarden, hvor han viser sin sønn en bit av den virkelige verdenen. Sin egen oppvekst i miniformat.

Jeg beklager Kjartan Fløgstad, men akkurat denne kvelden var det Kristian Lundberg som var stjernen. Selv i samtalen om klassisk arbeiderlitteratur stilte Lundberg i en egen klasse. Det er klart, med svenske eksempler som Ivar Lo Johansson, Wilhelm Moberg og Harry Martinsson så stiller du ganske sterkt. Men det kan være verdt å huske på norsk arbeiderlitteratur av typen Johan Falkberget eller Roy Jacobsens Seierherrene når temaet en gang er oppe. Kan man ikke også kan trekke inn Amalie Skram i temaet? Og til dels Anne Karin Elstad. Det jeg savnet i samtalen var kanskje (igjen?) det kvinnelige perspektivet.

Alt i alt var det en svært interessant seanse og det var mye å tenke på etter endt økt. Jeg var heldigvis i godt selskap av Leselyst-Ingrid og Gine, så vi fikk god tid til å drøfte klasselitteratur over noen glass hvitt i etterkant. Og det er fint. En sommerkveld.

Yarden.

Yarden. En omvendt klassereise. Det er det man hører når noen skal forklare hva denne boken handler om. Jeg har brukt det selv, og bruker det igjen.  Kristian Lundberg. Svensk forfatter av lyrikk, romaner og krim. Usannsynlig oppkomling. Mot alle odds. Veien opp innen kulturen er lang og omstendelig. Veien ned, der alt begynte, er kortere enn han noensinne skulle kunne forestille seg

Skattegjeld. For å holde seg flytende, forsørge seg og sin sønn, rekker pengene han tjener som skribent ikke lenger til. Som middelaldrende, ufaglært og nesten uskolert litterat er han nærmest ubrukelig som arbeidskraft. Han må ta det han kan få, og det han får er jobbene som ingen andre vil ha. Selv de jobbene må han kjempe for å få lov til å ta fatt på. Nede på Yarden, på kaien i Malmö. Timebetalt løsarbeider.

Han befinner seg på Yarden. Er på vei til eller fra Yarden. Han skriver korte setninger i skillet mellom natt og dag. Han husker en barndom og ungdom hvor alt lå til rette for at livet skulle gå realt til helvete. En psykisk sjuk mor, aleneforsørger til fem barn. En far som hadde frasagt seg alt ansvar og ikke ville vedkjenne seg sine egne unger. Evig flytting fra sted til sted, nye skoler, nye boliger. Det ene stedet tristere enn det andre. Alkoholmisbruk. Dop og salg av narkotika. Men også leselysten og nysgjerrigheten som drev ham til å stjele bøker på biblioteket for å stadig lese mer. Lese. Skrive. Sende inn tekster til forlagene. Bli refusert. Skrive mer. Bli refusert på nytt. Skrive. Antatt.

Nåtid. Forfatteren skriver om arbeidskamerater på Yarden. Et sted hvor 98% av de timeansatte er fremmedkulturelle. Skjebnene han har rundt seg hver dag. Mennesker som lever under eksistensminimum, men som likevel eksisterer. Noen som bare forsvinner fra en dag til den neste. Et miljø hvor man må gjøre seg fortjent tillitt og forstå koder og uskrevne regler. Disse menneskene har ikke noe valg. De må ta de jobbene de får og godta alt. I det minste så lenge noen ser dem.

Hvordan er det å befinne seg på den absolutte bunnen av samfunnet. "Vikarbyråer driver med slavehandel" sier Kristian Lundberg i dette intervjuet i Dagsavisen. Det minner meg også i stor grad om Barbara Ehrenreichs konklusjoner i Nickle and Dimed fra 2001(norsk utgave Kjøpt og underbetalt ble utgitt i 2004). Lønningene presses ned, slik at man har kontroll over arbeiderne. Man gjør de ansatte akkurat utrygge nok til at de vil gå med på nærmest hva som helst for å få nye jobber. Den lave lønnen gjør det nest inntil umulig å betale kontingent til fagforeningen, som i sin tur fører til enda mer utrygge arbeidsforhold. Fordi inntekten er så lav ender man opp med å ikke ha råd til å kjøpe egen bolig, og må dermed leie, som fører til at man heller ikke opparbeider seg egenkapital. Ehrenreich konkluderte med at store deler av den amerikanske arbeiderklassen arbeider seg dypere ned i fattigdom. Ting tyder på at det er slik også i Skandinavia.

Det er enormt provoserende for Kristian Lundberg å se at firmaene på Yarden sier opp fast ansatte for å så fylle på med timeansatte. Men han har ikke råd til å sette prinsippene sine først, han må ta de timene han kan få. Jeg skjønner det godt når Kristian Lundberg sier seg overrasket over at boken hans ikke har hatt noen som helst positive konsekvenser for arbeidsforholdene på Yarden, eller andre lignende arbeidsplasser. I Sverige har boken blitt litteratur og samfunnskritikken endt i bakgrunnen.

Tilbake til selve boken. For mye av det jeg omtaler her over er egentlig digresjoner. Hva er det som gjør så enormt inntrykk med denne lille flisen av en bok. Nesten 130 sider og tett, tett, tett. På 130 sider greier forfatteren å gi et bilde av et liv, en ungdom, et forfatterskap, en familie, kjærligheten til sønnen, kjærligheten til Malmö, undring over en fraværende far, en syk mor, en kai, et felleskap mot alle odds, urettferdighet, kulde, regn. En svært, svært god bok. Noe av det aller beste jeg har lest innen selvbiografisk skjønnlitteratur.  Såpass kan jeg si. Det er heldigvis ikke alle forfattere som trenger 6 bind.

Flamme Forlag har også ordnet med en kommentar til utgivelsen, i kjent stil. Fagforeningsperspektiv. Smart. Kommentaren finner dere her.