Sommer i byen, arbeiderlitteratur på Litteraturhuset

Det er sommer i Oslo by. Vanskelig å tenke seg, da været er alt annet enn samarbeidsvillig og arbeidsdagene fortsatt er lange. Når ble det juni? Jeg fikk det nesten ikke med meg, og nå er juli her før vi vet ordet av det.

Kristian Lundberg. Foto: dn.se

Godt er det da å kunne ta seg en liten litterær pustepause innendørs på Litteraturhuset . Der har de satt opp et godt sommerprogram med temaer som favner bredt. I går var temaet Arbeiderlitteratur - og spørsmålet var: har arbeiderlitteraturen fått et comeback? Kjartan Fløgstad og svenske Kristian Lundberg var invitert for å snakke rundt temaet, med utgangspunkt i Lundbergs Yarden og av Fløgstad bøker Dalen Portland og til dels Grand Manila. Journalist og litteraturviter Karin Haugen sto for moderasjon av samtalen.

Så. Stemmer det som Flamme forlag sier i sine annonser for Yarden? Har arbeiderlitteraturen fått et comeback? Det var det innledende spørsmålet fra Karin Haugen til kveldens forfattere. Her visste nok ikke helt forfatterne hva de skulle svare, for det kom aldri noen konklusjon på feltet og eksemplene til moderator var nok litt vel vage for at man skal kunne si at det er en ny litterær arbeiderbevegelse på gang. Mer interessant ble det da Kristian Lundberg slapp til og fikk snakket om arbeiderforholdene på steder som Yarden og ikke minst kontrasten mellom Yarden 1995 og Yarden 2009. Hvordan solidariteten og arbeiderstoltheten mangler fullstendig. Hvordan arbeidskraften i mange sammenhenger har liten eller ingen menneskelig verdi. Arbeideren kunne like gjerne være en sjelløs markør. At man ikke kan være solidarisk med sine arbeidskamerater når det kan gå ut over evnen til å forsørge sin egen familie.

Kjartan Fløgstad. Foto: Dagsavisen

Kontrasten er stor mellom en klassisk arbeiderlitteratur etter sosialdemokratisk oppskrift, slik som Dalen Portland var og fortsatt er, og denne nyoppdagelsen av sjangeren som man opplever i Yarden. Jeg opplevde også at avstanden mellom Fløgstad i 1978 og Fløgstad i 2011 ble veldig tydelig. Han har ikke lenger kontakt med den arbeideren han en gang var. Og selv når han forteller om forskjellen på smelteverket i Sauda anno 70-tallet og hvordan produksjonen foregikk da han på nytt besøkte sin gamle arbeidsplass på 2000-tallet, så tenke jeg på hvor langt vekk han har beveget seg. Han har gjort en klassereise, men han har bare løst enveisbillett.

Når man da får betraktningene til Kristian Lundberg, som har tatt klassereisen tur/retur, og nå er i ferd med å ta turen atter en gang, så føles det så uendelig mye sterkere. Lundberg har blitt gitt alle verktøyene for å skildre en arbeiderklasse i oppløsning. Lundberg etterlyste litteratur skrevet av alenemødre i omsorgsyrker og historiene til den unge mannen uten gyldige papirer som vasker biler for 12 kroner i timen. Og jeg tenker i mitt stille sinn: de mangler verktøyene til å formidle livet sitt. At Kristian Lundberg faktisk klarte å skrive seg ut av Yarden og opp fra havna atter en gang er en bragd. Men den nye tids arbeiderklasse er ikke egentlig en arbeiderklasse. De er en underklasse. Det er egentlig det dette dreier seg om.

Vi snakket om det etterpå, at det som var arbeiderklassen i tidligere generasjoner i dag er noe helt annet. De som arbeidet med hender og kropp, med dype furete hender og utslitt rygg i en alder av femti år. Vi snakker om menn. Ser man på arbeiderbevegelsen og den politiske situasjonen i Norge på 1900-tallet, så er Gro Harlem Brundtland et unntak. De som arbeider med kropp og muskler i dag er så absolutt arbeidere. Men med relativt behagelige arbeidsdager og plenty benefits. En rørlegger tjener betraktelig mer enn meg. En fabrikkarbeider er sannsynligvis dataingeniør. Hvem er egentlig arbeiderklassen i 2011?

Det er kvinner. I stor grad er de faktisk det. De typiske kvinneyrkene er de som i dag må stå på barrikadene, som må stå på krava, som må jobbe og jobbe og jobbe uten å egentlig få en lønn de kan leve av.
Og så er det de andre. De som Kristian Lundberg snakker om. De som ikke overlever med den ene jobben, men går fra jobb til jobb. De som aldri hviler. De som kanskje ikke har gyldige papirer. De som tar det de kan få og finner seg i det de må finne seg i. Alt for å overleve fra dag til dag. Og jeg tenker på det, ofte. Hvor mye jeg tar for gitt og hvor heldig jeg egentlig har vært. Og jeg tenker på mine egne barn og hvor heldige de er som bor der hvor de bor og har alle muligheter i verden. Kristian Lundberg avsluttet sterkt med å lese en sekvens fra Yarden, hvor han viser sin sønn en bit av den virkelige verdenen. Sin egen oppvekst i miniformat.

Jeg beklager Kjartan Fløgstad, men akkurat denne kvelden var det Kristian Lundberg som var stjernen. Selv i samtalen om klassisk arbeiderlitteratur stilte Lundberg i en egen klasse. Det er klart, med svenske eksempler som Ivar Lo Johansson, Wilhelm Moberg og Harry Martinsson så stiller du ganske sterkt. Men det kan være verdt å huske på norsk arbeiderlitteratur av typen Johan Falkberget eller Roy Jacobsens Seierherrene når temaet en gang er oppe. Kan man ikke også kan trekke inn Amalie Skram i temaet? Og til dels Anne Karin Elstad. Det jeg savnet i samtalen var kanskje (igjen?) det kvinnelige perspektivet.

Alt i alt var det en svært interessant seanse og det var mye å tenke på etter endt økt. Jeg var heldigvis i godt selskap av Leselyst-Ingrid og Gine, så vi fikk god tid til å drøfte klasselitteratur over noen glass hvitt i etterkant. Og det er fint. En sommerkveld.

Er litt forelsket i Kristian Lundberg. Tror jeg.

Tidligere i vår skrev jeg denne omtalen om Kristian Lundbergs Yarden. En virkelig god bok, på stramme 123 sider. Da jeg så at det hadde kommet en oppfølger til Yarden så passet jeg på å plukke med meg den når jeg var i Sverige tidlig i mai. Och allt skall vara kärlek heter den og den forteller mer om hva som skjedde i tillegg til historien vi får i Yarden. Forfatteren møter igjen en kjæreste han gikk fra, men aldri har kommet over. Og følelsene er der fortsatt. Etter alle år som har gått og alt de begge har vært igjennom er det fortsatt kjærlighet. Den store kjærligheten. Den personen man aldri glemmer, som alltid blir med uansett hva man finner på. Jeg har det sånn selv. Minnene av den første store kjærligheten. Den som jeg rotet til og aldri kan tilgi meg selv for å ha avsluttet. Det er sikkert derfor tekstene til Lundberg treffer meg akkurat der de skal. I hjertet.

"Han minns och skriver. Han tänker att han skall skriva en annan historia än den som till slut finner sin väg ut och fram över pappersarket. Hon fanns där hela tiden, som en slags värme som skälver genom alfabetet."

Yarden er mye mer renskåret i formen enn Och allt skall vara kärlek. Men den senere av de to er et oppkomme av sitatvennlighet. Passasje på passasje minner mer om små dokumentardikt enn romansekvenser. Tekstene spriker mer og er repeterende og fragmentariske. Alle repetisjonene av handlingsforløp føles ikke helt påkrevd. Men noen av scenene forfatteren vender tilbake til, slik som et bilde av seg selv som gutt sittende i et tre, fungerer veldig fint for å få forståelse for det mentale i oppveksten hans. Den fraværende far og den sinnslidende moren er fortsatt med, men i denne boken føler man at forfatteren kanskje i større grad faller til ro med sin egen oppvekst og sine egne rusproblemer. Jeg sitter med et bilde av en mann med selvinnsikt, en dedikert far og en kjæreste med store følelser. 

"Jag minns. Raderar. Återskapar. Och det som är bottensatsen i just denna berättelse är det enklaste av allt: Att älska och bli älskad. Det är också det omöjliga."

Och allt skall vara kärlek er også en liten bok, ca 170 sider. Jeg har ikke ønsket å lese den ferdig. Jeg har sparsommelig fordøyd korte kapitler og lest langsomt. Alt for at boken skulle vare lenge, lenge. Mye på grunn av akkurat disse setningene og passasjene som er så fine at de tåler å leses om igjen flere ganger etter hverandre. Når jeg nå er ved veis ende, så å jeg allikevel si at Yarden er en bedre bok. Jeg liker det nok hakket strammere enn hva forfatteren gjør i Och allt skall vara kärlek. Men bøkene sammen, som en helhet, har gitt meg en stor opplevelse. Så jeg er nok litt småforelsket i forfatteren Kristian Lundberg. Må innrømme det. 22. juni skal jeg se ham sammen med Kjartan Fløgstad på Litteraturhuset, noe jeg selvsagt gleder meg til. Håper han er en like stor fryd å høre live som å lese.

PS: Håper at Flamme forlag har planer om å oversette også Och allt skall vara kärlek.

Hverdagsmelankoli

En liten dag i klem. Burde nok egentlig ha tatt meg fri, men tenkte det ville være lurt å få unna litt. Så mange andre som har tatt en deilig lang 17.mai-helg, alt ligger til rette for en effektiv arbeidsdag. Rydde opp i innboksen. Sørge for å ha kundeplaner på stell og pulten støvfri. Til en forandring. Men nei. Liten slapp frøken. For så vidt feberfri, men uten noen som helst intensjoner om å feire noe som helst i barnehagen i dag. Når verken boller, is eller pølser frister, så er det bare å innse at barnet er sykt.

Hjemmekontor. Høres fint ut, men er bare stress så lenge man ikke har hjemmet for seg selv.
"Mamma. Mamma. Mamma. Mamma! Mamma!! MAMMAAAHHHH!!!!" Konsentrasjon? Ikke akkurat. Huset er langt ifra ryddet eller vasket til 17. mai. Vinduene er grimete av støv og pollen - for ikke å snakke om røde kløende øyne som er fulle av det samme. Klær skulle ha vært vasket. Kaker skulle ha vært bakt. Men ikke i dag. Dette er en sånn dag da jeg føler for å bare legge meg rett ned på gulvet og stirre tomt ut i luften. I noen timer.

Jeg øyner en rolig kveld. Humøret tilsier lettest mulig underholdning. Tror det blir Sookie Stackhouse som får æren av min oppmerksomhet. Eller kanskje noen episoder av Treme. Vidunderlige Kristian Lundberg fortjener å leses på bedre humør. Och allt skall vara kärlek er en bok jeg ønsker skal vare lenge. En nydelig oppfølger til Yarden.

Med forhåpninger om en bedre dag i morgen. Med champagne.

GOD 17. MAI, DERE!

PS: Noe fikk jeg tross alt gjort i dag. Jeg har sett over programmet for Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Jeg har blogget om det på Bokdama@work her.

Yarden.

Yarden. En omvendt klassereise. Det er det man hører når noen skal forklare hva denne boken handler om. Jeg har brukt det selv, og bruker det igjen.  Kristian Lundberg. Svensk forfatter av lyrikk, romaner og krim. Usannsynlig oppkomling. Mot alle odds. Veien opp innen kulturen er lang og omstendelig. Veien ned, der alt begynte, er kortere enn han noensinne skulle kunne forestille seg

Skattegjeld. For å holde seg flytende, forsørge seg og sin sønn, rekker pengene han tjener som skribent ikke lenger til. Som middelaldrende, ufaglært og nesten uskolert litterat er han nærmest ubrukelig som arbeidskraft. Han må ta det han kan få, og det han får er jobbene som ingen andre vil ha. Selv de jobbene må han kjempe for å få lov til å ta fatt på. Nede på Yarden, på kaien i Malmö. Timebetalt løsarbeider.

Han befinner seg på Yarden. Er på vei til eller fra Yarden. Han skriver korte setninger i skillet mellom natt og dag. Han husker en barndom og ungdom hvor alt lå til rette for at livet skulle gå realt til helvete. En psykisk sjuk mor, aleneforsørger til fem barn. En far som hadde frasagt seg alt ansvar og ikke ville vedkjenne seg sine egne unger. Evig flytting fra sted til sted, nye skoler, nye boliger. Det ene stedet tristere enn det andre. Alkoholmisbruk. Dop og salg av narkotika. Men også leselysten og nysgjerrigheten som drev ham til å stjele bøker på biblioteket for å stadig lese mer. Lese. Skrive. Sende inn tekster til forlagene. Bli refusert. Skrive mer. Bli refusert på nytt. Skrive. Antatt.

Nåtid. Forfatteren skriver om arbeidskamerater på Yarden. Et sted hvor 98% av de timeansatte er fremmedkulturelle. Skjebnene han har rundt seg hver dag. Mennesker som lever under eksistensminimum, men som likevel eksisterer. Noen som bare forsvinner fra en dag til den neste. Et miljø hvor man må gjøre seg fortjent tillitt og forstå koder og uskrevne regler. Disse menneskene har ikke noe valg. De må ta de jobbene de får og godta alt. I det minste så lenge noen ser dem.

Hvordan er det å befinne seg på den absolutte bunnen av samfunnet. "Vikarbyråer driver med slavehandel" sier Kristian Lundberg i dette intervjuet i Dagsavisen. Det minner meg også i stor grad om Barbara Ehrenreichs konklusjoner i Nickle and Dimed fra 2001(norsk utgave Kjøpt og underbetalt ble utgitt i 2004). Lønningene presses ned, slik at man har kontroll over arbeiderne. Man gjør de ansatte akkurat utrygge nok til at de vil gå med på nærmest hva som helst for å få nye jobber. Den lave lønnen gjør det nest inntil umulig å betale kontingent til fagforeningen, som i sin tur fører til enda mer utrygge arbeidsforhold. Fordi inntekten er så lav ender man opp med å ikke ha råd til å kjøpe egen bolig, og må dermed leie, som fører til at man heller ikke opparbeider seg egenkapital. Ehrenreich konkluderte med at store deler av den amerikanske arbeiderklassen arbeider seg dypere ned i fattigdom. Ting tyder på at det er slik også i Skandinavia.

Det er enormt provoserende for Kristian Lundberg å se at firmaene på Yarden sier opp fast ansatte for å så fylle på med timeansatte. Men han har ikke råd til å sette prinsippene sine først, han må ta de timene han kan få. Jeg skjønner det godt når Kristian Lundberg sier seg overrasket over at boken hans ikke har hatt noen som helst positive konsekvenser for arbeidsforholdene på Yarden, eller andre lignende arbeidsplasser. I Sverige har boken blitt litteratur og samfunnskritikken endt i bakgrunnen.

Tilbake til selve boken. For mye av det jeg omtaler her over er egentlig digresjoner. Hva er det som gjør så enormt inntrykk med denne lille flisen av en bok. Nesten 130 sider og tett, tett, tett. På 130 sider greier forfatteren å gi et bilde av et liv, en ungdom, et forfatterskap, en familie, kjærligheten til sønnen, kjærligheten til Malmö, undring over en fraværende far, en syk mor, en kai, et felleskap mot alle odds, urettferdighet, kulde, regn. En svært, svært god bok. Noe av det aller beste jeg har lest innen selvbiografisk skjønnlitteratur.  Såpass kan jeg si. Det er heldigvis ikke alle forfattere som trenger 6 bind.

Flamme Forlag har også ordnet med en kommentar til utgivelsen, i kjent stil. Fagforeningsperspektiv. Smart. Kommentaren finner dere her.