Sommer i byen, arbeiderlitteratur på Litteraturhuset

Det er sommer i Oslo by. Vanskelig å tenke seg, da været er alt annet enn samarbeidsvillig og arbeidsdagene fortsatt er lange. Når ble det juni? Jeg fikk det nesten ikke med meg, og nå er juli her før vi vet ordet av det.

Kristian Lundberg. Foto: dn.se

Godt er det da å kunne ta seg en liten litterær pustepause innendørs på Litteraturhuset . Der har de satt opp et godt sommerprogram med temaer som favner bredt. I går var temaet Arbeiderlitteratur - og spørsmålet var: har arbeiderlitteraturen fått et comeback? Kjartan Fløgstad og svenske Kristian Lundberg var invitert for å snakke rundt temaet, med utgangspunkt i Lundbergs Yarden og av Fløgstad bøker Dalen Portland og til dels Grand Manila. Journalist og litteraturviter Karin Haugen sto for moderasjon av samtalen.

Så. Stemmer det som Flamme forlag sier i sine annonser for Yarden? Har arbeiderlitteraturen fått et comeback? Det var det innledende spørsmålet fra Karin Haugen til kveldens forfattere. Her visste nok ikke helt forfatterne hva de skulle svare, for det kom aldri noen konklusjon på feltet og eksemplene til moderator var nok litt vel vage for at man skal kunne si at det er en ny litterær arbeiderbevegelse på gang. Mer interessant ble det da Kristian Lundberg slapp til og fikk snakket om arbeiderforholdene på steder som Yarden og ikke minst kontrasten mellom Yarden 1995 og Yarden 2009. Hvordan solidariteten og arbeiderstoltheten mangler fullstendig. Hvordan arbeidskraften i mange sammenhenger har liten eller ingen menneskelig verdi. Arbeideren kunne like gjerne være en sjelløs markør. At man ikke kan være solidarisk med sine arbeidskamerater når det kan gå ut over evnen til å forsørge sin egen familie.

Kjartan Fløgstad. Foto: Dagsavisen

Kontrasten er stor mellom en klassisk arbeiderlitteratur etter sosialdemokratisk oppskrift, slik som Dalen Portland var og fortsatt er, og denne nyoppdagelsen av sjangeren som man opplever i Yarden. Jeg opplevde også at avstanden mellom Fløgstad i 1978 og Fløgstad i 2011 ble veldig tydelig. Han har ikke lenger kontakt med den arbeideren han en gang var. Og selv når han forteller om forskjellen på smelteverket i Sauda anno 70-tallet og hvordan produksjonen foregikk da han på nytt besøkte sin gamle arbeidsplass på 2000-tallet, så tenke jeg på hvor langt vekk han har beveget seg. Han har gjort en klassereise, men han har bare løst enveisbillett.

Når man da får betraktningene til Kristian Lundberg, som har tatt klassereisen tur/retur, og nå er i ferd med å ta turen atter en gang, så føles det så uendelig mye sterkere. Lundberg har blitt gitt alle verktøyene for å skildre en arbeiderklasse i oppløsning. Lundberg etterlyste litteratur skrevet av alenemødre i omsorgsyrker og historiene til den unge mannen uten gyldige papirer som vasker biler for 12 kroner i timen. Og jeg tenker i mitt stille sinn: de mangler verktøyene til å formidle livet sitt. At Kristian Lundberg faktisk klarte å skrive seg ut av Yarden og opp fra havna atter en gang er en bragd. Men den nye tids arbeiderklasse er ikke egentlig en arbeiderklasse. De er en underklasse. Det er egentlig det dette dreier seg om.

Vi snakket om det etterpå, at det som var arbeiderklassen i tidligere generasjoner i dag er noe helt annet. De som arbeidet med hender og kropp, med dype furete hender og utslitt rygg i en alder av femti år. Vi snakker om menn. Ser man på arbeiderbevegelsen og den politiske situasjonen i Norge på 1900-tallet, så er Gro Harlem Brundtland et unntak. De som arbeider med kropp og muskler i dag er så absolutt arbeidere. Men med relativt behagelige arbeidsdager og plenty benefits. En rørlegger tjener betraktelig mer enn meg. En fabrikkarbeider er sannsynligvis dataingeniør. Hvem er egentlig arbeiderklassen i 2011?

Det er kvinner. I stor grad er de faktisk det. De typiske kvinneyrkene er de som i dag må stå på barrikadene, som må stå på krava, som må jobbe og jobbe og jobbe uten å egentlig få en lønn de kan leve av.
Og så er det de andre. De som Kristian Lundberg snakker om. De som ikke overlever med den ene jobben, men går fra jobb til jobb. De som aldri hviler. De som kanskje ikke har gyldige papirer. De som tar det de kan få og finner seg i det de må finne seg i. Alt for å overleve fra dag til dag. Og jeg tenker på det, ofte. Hvor mye jeg tar for gitt og hvor heldig jeg egentlig har vært. Og jeg tenker på mine egne barn og hvor heldige de er som bor der hvor de bor og har alle muligheter i verden. Kristian Lundberg avsluttet sterkt med å lese en sekvens fra Yarden, hvor han viser sin sønn en bit av den virkelige verdenen. Sin egen oppvekst i miniformat.

Jeg beklager Kjartan Fløgstad, men akkurat denne kvelden var det Kristian Lundberg som var stjernen. Selv i samtalen om klassisk arbeiderlitteratur stilte Lundberg i en egen klasse. Det er klart, med svenske eksempler som Ivar Lo Johansson, Wilhelm Moberg og Harry Martinsson så stiller du ganske sterkt. Men det kan være verdt å huske på norsk arbeiderlitteratur av typen Johan Falkberget eller Roy Jacobsens Seierherrene når temaet en gang er oppe. Kan man ikke også kan trekke inn Amalie Skram i temaet? Og til dels Anne Karin Elstad. Det jeg savnet i samtalen var kanskje (igjen?) det kvinnelige perspektivet.

Alt i alt var det en svært interessant seanse og det var mye å tenke på etter endt økt. Jeg var heldigvis i godt selskap av Leselyst-Ingrid og Gine, så vi fikk god tid til å drøfte klasselitteratur over noen glass hvitt i etterkant. Og det er fint. En sommerkveld.