En ny favorittbok

Nicole Krauss. Kjærlighetens historie. I årevis (eller i det minste siden 2005) har jeg hørt at jeg bare MÅ lese Kjærlighetens historie. Ja, ja, har jeg tenkt. Skrevet den opp på min mentale liste over uendelig mange bøker som jeg ennå ikke har lest men som jeg BØR lese. MÅ og BØR er sjelden det aller mest motiverende i min verden. I tillegg har jeg flere ganger stått med boken i hånden, lest på baksideteksten og tenkt: "En bok om en ensom gammel mann i en leilighet i New York? Njaæ... Og i tillegg liker jeg ikke omslaget...", og så har jeg satt den på plass i hylla igjen, uåpnet.

For en tabbe! Hvorfor har jeg ikke hørt på mine gode bokvenner? De har så klart skjønt for lenge siden at dette er en bok som er perfekt for meg. Moralen: Hør på vennene dine! Eller i dette tilfelle: Hør på meg!

So. About The Book:
Det sitter en gammel jødisk mann som heter Leo Gursky i en leilighet i New York. Vennen hans, Bruno, bor i etasjen over. De dunker i radiatorrørene for å fortelle hverandre at de fortsatt er i live. Men Leo venter på å dø. Han tenker at det kan skje når som helst og han er klar. En gang for lenge siden var han en liten gutt,  så en ung mann i Polen. Og han elsket Alma. Han elsket henne så mye at han skrev en bok til henne. Kjærlighetens historie. En bok som ble borte et sted på veien og for alltid tapt. Tror Leo.

Et annet sted i New York finner vi en ung jente som heter Alma. Hun er navngitt etter alle Almaene i en spansk bok som ble gitt i gave fra hennes far til hennes mor, Kjærlighetens historie. En bok faren hadde kjøpt i et antikvariat i Sør-Amerika og som så hadde forandret livet hans. En bok angivelig skrevet av Zvi Litvinoff. Unge Alma ønsker seg to ting. At moren skal slutte å være ulykkelig over at faren er død og at lillebroren Bird skal oppføre seg normalt og slutte å tro at han er messias.

Den anerkjente forfatteren Isaac kjenner også til Kjærlighetens historie. Men han snakker ikke spansk. Via omveier finner han ut at Almas mor har et eksemplar av boken og ber henne om å oversette den til engelsk. Tilfeldigvis heter forfatterens mor også Alma.

Disse historiene veves sammen på en nydelig måte med sekvenser og utsnitt fra manuskriptet som er under oversettelse. Med tilbakeblikk følger vi kjærlighetens historie, den virkelige og den fiktive, fra Polen via Sør-Amerika til New York, hvor den igjen ender opp hos en ensom gammel mann.

Jeg ble oppslukt og betatt av denne boken. Så til de grader at jeg leste de første 200 sidene nesten uten pause. I tillegg ble jeg nesten irritert over å måtte gå på jobb på mandag. Kanskje jeg skulle ha ringt og sagt at jeg var syk av leseglede? Uansett. Jeg leste meg ferdig. Og jeg elsket den.

Jeg trekker samme relevante konklusjon som flere andre: Liker du Siri Hustvedt så er Nicole Krauss også en forfatter for deg. Kanskje er det noe med Brooklyn - hvor de begge er bosatt. Kanskje er det noe med å være en del av et forfatterpar - Nicole Krauss er gift med ikke helt ukjente Jonathan Safran Foer. Uansett hva det er, så har både Hustvedt og Krauss har noe ved seg som trekker meg inn. Jeg føler at Hustvedt er mer rotet i kunstteoriene, mens Krauss tar større kunstneriske sjanser. Men begge to har en stemme med nerve og følelse.

Nå gleder jeg meg til å lese romanen Great House - som kommer i oversatt versjon i høst. I tillegg har jeg oppdaget at forlaget også har utgitt hennes første roman: Mann går inn i et rom i 2003. Gjett om jeg skal lese og lobbe for at også denne skal utgis i pocketutgave. 

PS: Jeg liker fortsatt ikke det norske omslaget på Kjærlighetens historie. Håper jeg ikke fornærmer noen jeg kjenner... Men se på denne fine utgaven fra Penguin: Så riktig! Akkurat skrivemaskinen var en av de tingene jeg måtte google - hvordan ser skrivemaskinmodellen som både Leo og Isaac skriver på ut?