Skattegjeld. For å holde seg flytende, forsørge seg og sin sønn, rekker pengene han tjener som skribent ikke lenger til. Som middelaldrende, ufaglært og nesten uskolert litterat er han nærmest ubrukelig som arbeidskraft. Han må ta det han kan få, og det han får er jobbene som ingen andre vil ha. Selv de jobbene må han kjempe for å få lov til å ta fatt på. Nede på Yarden, på kaien i Malmö. Timebetalt løsarbeider.
Han befinner seg på Yarden. Er på vei til eller fra Yarden. Han skriver korte setninger i skillet mellom natt og dag. Han husker en barndom og ungdom hvor alt lå til rette for at livet skulle gå realt til helvete. En psykisk sjuk mor, aleneforsørger til fem barn. En far som hadde frasagt seg alt ansvar og ikke ville vedkjenne seg sine egne unger. Evig flytting fra sted til sted, nye skoler, nye boliger. Det ene stedet tristere enn det andre. Alkoholmisbruk. Dop og salg av narkotika. Men også leselysten og nysgjerrigheten som drev ham til å stjele bøker på biblioteket for å stadig lese mer. Lese. Skrive. Sende inn tekster til forlagene. Bli refusert. Skrive mer. Bli refusert på nytt. Skrive. Antatt.
Nåtid. Forfatteren skriver om arbeidskamerater på Yarden. Et sted hvor 98% av de timeansatte er fremmedkulturelle. Skjebnene han har rundt seg hver dag. Mennesker som lever under eksistensminimum, men som likevel eksisterer. Noen som bare forsvinner fra en dag til den neste. Et miljø hvor man må gjøre seg fortjent tillitt og forstå koder og uskrevne regler. Disse menneskene har ikke noe valg. De må ta de jobbene de får og godta alt. I det minste så lenge noen ser dem.
Hvordan er det å befinne seg på den absolutte bunnen av samfunnet. "Vikarbyråer driver med slavehandel" sier Kristian Lundberg i dette intervjuet i Dagsavisen. Det minner meg også i stor grad om Barbara Ehrenreichs konklusjoner i Nickle and Dimed fra 2001(norsk utgave Kjøpt og underbetalt ble utgitt i 2004). Lønningene presses ned, slik at man har kontroll over arbeiderne. Man gjør de ansatte akkurat utrygge nok til at de vil gå med på nærmest hva som helst for å få nye jobber. Den lave lønnen gjør det nest inntil umulig å betale kontingent til fagforeningen, som i sin tur fører til enda mer utrygge arbeidsforhold. Fordi inntekten er så lav ender man opp med å ikke ha råd til å kjøpe egen bolig, og må dermed leie, som fører til at man heller ikke opparbeider seg egenkapital. Ehrenreich konkluderte med at store deler av den amerikanske arbeiderklassen arbeider seg dypere ned i fattigdom. Ting tyder på at det er slik også i Skandinavia.
Det er enormt provoserende for Kristian Lundberg å se at firmaene på Yarden sier opp fast ansatte for å så fylle på med timeansatte. Men han har ikke råd til å sette prinsippene sine først, han må ta de timene han kan få. Jeg skjønner det godt når Kristian Lundberg sier seg overrasket over at boken hans ikke har hatt noen som helst positive konsekvenser for arbeidsforholdene på Yarden, eller andre lignende arbeidsplasser. I Sverige har boken blitt litteratur og samfunnskritikken endt i bakgrunnen.
Tilbake til selve boken. For mye av det jeg omtaler her over er egentlig digresjoner. Hva er det som gjør så enormt inntrykk med denne lille flisen av en bok. Nesten 130 sider og tett, tett, tett. På 130 sider greier forfatteren å gi et bilde av et liv, en ungdom, et forfatterskap, en familie, kjærligheten til sønnen, kjærligheten til Malmö, undring over en fraværende far, en syk mor, en kai, et felleskap mot alle odds, urettferdighet, kulde, regn. En svært, svært god bok. Noe av det aller beste jeg har lest innen selvbiografisk skjønnlitteratur. Såpass kan jeg si. Det er heldigvis ikke alle forfattere som trenger 6 bind.
Flamme Forlag har også ordnet med en kommentar til utgivelsen, i kjent stil. Fagforeningsperspektiv. Smart. Kommentaren finner dere her.
