Vi leser nordisk #1. Beate Grimsrud: En dåre fri

Via Dagsavisen, Foto: Luca Kleve-Ruud

"Det er jeg som er Eli. Det betyr min Gud på hebraisk. Det er både et jentenavn og et guttenavn."

Slik begynner Beate Grimsruds roman En dåre fri, en bok som hun har blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris for fra både Norge og Sverige. En dåre fri handler om Eli, som hører stemmer og som deler kropp med guttene Espen, Emil, Erik og Prins Eugen. Eli som er en romanperson som deler mye av hendelsene i livet sitt med forfatteren selv. Beate Grimsrud.

Jeg velger å se boken som en roman, da det er det forfatteren selv kaller den. Det gjør Karl Ove Knausgård også, vil noen si. Men jeg føler ikke at det er viktig i denne sammenheng. Beate Grimsruds bok er så mye mer et interessant prosjekt i det hun fremstiller verden til en psykisk syk person på en sånn måte at det beveger, morer, engasjerer og ryster leseren. På samme tid som hun leverer noe som er språklig og filosofisk elegant.

Fortellingen om Eli, fra tiden som liten jente i Norge og frem til nåtid som anerkjent forfatter i Sverige, er rett og slett ganske enestående. Som liten er Eli en spesiell jente som sliter med uro og dysleksi. Som ungdom destruktiv. Som voksen gal? Det er Eli selv som undrer seg over sin galskap. For hun er ikke i tvil om at hun er gal. Eller kanskje det er noen av guttene som er gale. Er hun en kvinne eller en mann? Hun vil skifte kjønn, men vet ikke til hva.

Vennskap er noe Eli får til. Det er vennene som holder henne oppe i de dårlige periodene. Som sørger for at hun får hjelp og som følger henne opp i de periodene hun ender opp på lukket avdeling. Vennene sørger for at Eli får ny terapeut i de periodene hvor hun føler at vinduene roper og at hun kanskje faller ut av leiligheten hvis hun ikke holder seg på andre siden av rommet.

Eli undrer seg over liv og død. Hun ber til Gud om å ikke bli religiøs. Vennskap og kunst. Eli er et skapende, kreativt menneske som gjennom alt lager prosjekter som hun gjennomfører. Vi følger bokprosjekter, filmprosjekter og lange perioder på lukket avdeling. Men Grimsrud lar det aldri bli sentimentalt. Rimelig rett på og rett frem. Det føles ærlig og jeg overbeviser meg selv om at det er det. Selv om det er en roman. Det er en roman.

"Å høre stemmer er ikke sykt i seg selv" sier Jonatan. "Det handler om hvordan man forholder seg til dem. Mennesker har hørt stemmer til alle tider. Filosofer, vise mennesker og kunstnere", fortsetter han.
"Og gærninger", sier jeg.
Jonathan smiler. "Jeg har en friere holdning til stemmer enn du. Jeg syns ikke det er sykt", sier han.
"Det er jobben din", svarer jeg.

Det er så mye godt som allerede er sagt om denne boken, og jeg kunne ha holdt et lengre foredrag om hvorfor den bør leses. La meg bare atter en gang slås fast at dette er en roman som de aller fleste bør få med seg. Man føler seg rikere og klokere etter å ha lest den.
Rart å si det etter å kun ha lest én av de nominerte, men jeg håper virkelig at denne forfatteren vinner Nordisk råds litteraturpris!