Blacklands

Fra tid til annen kommer det innlegg om hva en krim er og hva som er oppskriften på en god krim. Kanskje man skal følge oppskriften for å skrive en klassisk god krim? Det betyr uansett ikke at det å følge sin helt egne oppskrift er en dum idé.

Belinda Bauer tok Storbritannia med storm da hun romandebuterte med Blacklands. En krim som egentlig ikke skulle være en krim, men som endte opp som en krim underveis i en tragisk historie. Bauer gikk inn i en beskrivelse av hvordan tragiske hendelser kan overleve over flere generasjoner. Hva slags effekt har en tragisk familiehistorie mange år senere? Går det over? Blir sorgen borte?

12 år gamle Steven Lamb lever i en noe håpløs tilværelse. Han bor sammen med sin mor, sin yngre bror og bestemor i et nedslitt arbeiderklassestrøk i England. En liten landsby ved Exmoor, hvor husene er grå og tilværelsen det samme. Ikke det at det egentlig er noe galt med å være fattig og mangle det aller meste, men Steven mangler også det mest grunnleggende av oppmerksomhet fra sin familie og lærerne på skolen. Han er litt usynlig. Gutten som lukter mugg.

Mor favoriserer åpent lillebror, på samme måte som bestemoren i sin tid favoriserte sin yngste sønn William - eller Billy, som han ble kalt. Onkelen som for evig vil være barn siden han forsvant i en alder av 11 år. For 20 år siden. Bestemor står fortsatt i vinduet og venter på at Billy skal komme hjem. Kroppen hans ble aldri funnet. Kanskje han en dag kommer vandrende ned gaten som voksen mann? Tragedien veier tungt på familien og ligger alltid og murrer i bakgrunnen. Rommet til Billy står fortsatt slik det var for 20 år siden. Han er der, uten å være der.

Steven har fått det for seg at alt vil bli annerledes hvis han bare finner kroppen til Billy. Først da kan bestemoren bli ferdig med sorgen, komme seg videre, gi datter og barnebarn den oppmerksomheten de ønsker seg. Bli en skikkelig bestemor. Kanskje det også kan gi mor ro. Slik at hun slutter å invitere med seg stadig nye "onkler" hjem.

Så Steven har med seg spaden sin opp på viddene og graver. Og graver. Og graver.

For 20 år siden ble den pedofile drapsmannen Arnold Avery dømt for drapet på Billy Peters. Dette uten at han noensinne erkjente mordet eller fortalte noe om hvor han hadde gravd ned liket. Indisiene var uansett alt for mange og mannen befant seg i strøket samme dag som Billy forsvant.
Da Steven mister håpet og skjønner at han kan grave hele sitt liv på viddene uten å finne noe som helst, bestemmer han seg for å sende et brev til morderen.

DEAR MR AVERY

I AM LOOKING FOR WP. CAN YOU HELP ME?

SINCERELY,

SL, 111 BARNSTAPLE ROAD; SHIPCOTT
SOMERSET

Med dette setter han i sving en kjede av hendelser som hverken han eller morderen kunne ha forutsett. En brevveksling utenom det vanlige, med koder og skjulte budskap. Da Avery plutselig skjønner at avsenderen er en liten gutt, bestemmer han seg for å rømme.

Bauer har skrevet for TV tidligere, noe som vises i det at hun helt klart bruker dramaturgiske grep for å fortelle sin historie i denne boken. Men det som i aller størst grad griper meg er fortellingen om 12 år gamle Steven. Hvordan en håpløs situasjon får barn til å vokse opp alt for raskt. Hvordan det faktisk ikke alltid er noen der som ser. Måten forfatteren formidler den desperate brytningsprosessen hvor han går fra å være barn til å bli ungdom - kanskje til og med en ung voksen - i en alder av 12 år. Den sorg og håpløshet han føler i situasjonen han befinner seg i. Det er sterkt!

Jeg er ikke overrasket over at denne boka fikk The Gold Dagger award 2010 i konkurranse med mange mer profilerte krimforfattere. Boka er i tillegg sjenerøst blurbet av forfatterne Val McDermid og Mo Hayder. Belinda Bauer har en ny krimstemme som jeg gjerne vil høre mer av og gleder meg til The Dark Side lanseres mars 2011.
For de av dere som har lyst å lese denne boken på norsk, så kan jeg fortelle at den vil lanseres i februar.