Kritikersalong på Litteraturhuset

Dette kommer sent. Tiden løper fra meg, som vanlig. Men jeg ville gjerne skrive et lite referat fra Norsk Kritikerlags kritikersalong på Litteraturhuset mandag 25. oktober, hvor temaet denne gangen var Blogging og sosiale medier.

Forutsetningene for kvelden var satt til:
"Neste generasjon kritikere prøver tennene i bloggosfæren. Der finnes det rom for refleksjon, analyse og meningsytring – men ikke for betaling. Vil morgendagens kritikere skrive for vareprøver og reklameinntekter, og hva skjer i så fall med den uavhengige kritikken?"
(via Kommafeil)

Deltagerne i panelet var Sven Ove Bakke, leder av Dagbladets kultursatsning på nett, Norsk kritikerlags leder Anne Schäffer og bokbloggerne/twittrerne Kristin Storrusten og Julie Brannfjell fra bokmerker.org. Ordstyrer var Jan Grue, skribent og forfatter.

Sven Ove Bakke startet med å orientere om bakgrunnen for Dagbladets fornyede kultursatsning på nett og hva som er tankene bak. I stor grad mener han at det handler om en shift i hvor lesere søker etter kulturstoff, og at kulturartikler på nett får like mange treff som mange andre temaer. Han snakket også om Dagbladets søken etter å kompensere for bortfall av annonseinntekter og at Dagbladets bokklubb Litteraturklubben og bokhandel på nett er måter å innhente inntekter til å drive avisen.

Bakke kommenterte også Dagbladets kampanje "Dagbladet søker 3000 bokanmeldere" som de kjørte i den perioden hvor Litteraturklubben ble lansert. Bokmerker v. Anna Katharina Fonn Matre kritiserte Dagbladet for denne kampanjen tidligere i år. Det kan du lese her.
Bakke sammenlignet også blogger med Fanziner. Jeg er til dels enig. Men veien til publisering er ufattelige mye kortere på en blogg enn for en fanzine. Kan hende at Bakke undervurderer akkurat dette.

Hovedpoenget til Bakke var uansett at all aktivitet på dagbladet.no bunner i ønsket om å opprettholde avisen og driften. Ingen dypereliggende kulturell forpliktelse eller ønsker om å gjøre en bedre jobb og være enda mer tilgjengelig. Bare det at jo mer Dagbladet har tilgjengelig på nett, jo flere treff får de på sidene sine. Og det er klart at hvis de har 3000 gratis bokanmeldere, så koster det dem mindre å få anmeldt bøkene som folk flest vil lese mere om. Jeg kan ha sympatier med forsøkene i å bevare en arbeidsplass og et offentlig talerør. Men er det å degenerere anmelderiet veien å gå?
Bakke avfeide også hele kampanjen med å få 3000 nye anmeldere som et markedsføringsjippo. Det er interessant. Det undervurderer ikke bare anmelderiet, men også de som faktisk anmeldte bøker for Dagbladet i perioden.

Anne Schäffer var nok ikke helt på nett i forhold til hva blogger er og hvor mange bokbloggere, lesebloggere og bibliotekbloggere det finnes i Norge. Hun mente at bloggosfæren er lukket og utilgjengelig og for de få som vet hvor de skal gå og hvilke sider som er verdt å lese. Til sammenligning med avismediet som er tilgjengelig for alle.

Vel. Jeg vil påstå at det er motsatt. På nett og i bloggene er all informasjon og alle meninger tilgjengelig ved et tastetrykk. På bokbloggene.no finnes en fin oversikt over aktive bokblogger og via google.no eller andre søkemotorer kan jeg kjapt finne informasjon om bøker jeg ønsker å lese mer om. Avisen må jeg tross alt oppsøke aktivt, kjøpe i kiosken eller abonnere på.

Men sånn er det når man ikke bruker mediet selv, og kanskje er mer enn en smule oppsatt på at verden skal fortsette å være slik den er. Schäffer sa også at hun ikke så noe nyskapende i bokbloggene. Hun hadde forventet å se større bruk av plass og utvidede diskusjoner og alternative måter å anmelde litteratur på. Schäffer nevnte også at det foreløpig ikke er noen bloggere som har søkt om opptak i Norsk Kritikerlag basert kun på tekster på nett. I statuttene som ble lest opp av Schäffer, så kan ting tyde på at det er anledning å søke. Hvis man vil.

Personlig har jeg sett mange gode og alternative måter å anmelde bøker på i bloggosfæren. Blant annet nevnte bokmerker.org sin anmeldese av Anna Bache-Wiigs bok Don Fridtjof på rim!
At man i blogger gjerne linker til andre anmeldelser og mer info, legger inn video og lyd og bruker de multimediale mulighetene, syns jeg også er nyskapende.
At det også finnes flere anmeldere som også blogger var tilsynelatende ukjent for Schäffer. Gode eksempler på dette er Solgunn (anmelder)  og Thomas J. R. Marthinsen (anmelder og journalist).

For min del kunne Schäffer gjerne ha fokusert mer på hvordan anmelderi kan utvikles inn i fremtiden.
Men fokus ble at det er vanskelig å leve som anmelder, og at kulturkritikk nedprioriteres i alle slags medier. Dialogen videre viste også at det i det stemmer med Dagbladets prioriteringer.

Jeg spurte i den anledning Bakke om hvorfor det er viktigere å være først med en anmeldelse, ikke å ha den beste anmeldelsen. Jeg spurte også hvorfor det ikke er mulig å ha felles anmelderdatoer på bøker i Norge, på samme måte som de har i Sverige eller England. Svaret var at han ville ha den beste anmeldelsen, først.
Det sier litt om hverdagen til litteraturanmelderne, da dette speiler de krav de stilles ovenfor i sin arbeidshverdag. Det er altså ikke viktigst at den anmeldelsen du skriver er god eller analytisk. Den må være sensasjonell og ha overskriftsvennlige passasjer.

Sympatiene mine ligger med Schäffer og de utfordringene medlemmene i Norsk Kritikerlag står ovenfor. Men jeg tror at laget bør begynne og tenke på fornying og ikke minst orientere seg om hva som foregår på nett. Det nytter ikke å klamre seg til det som har vært - skift fokus!

Det viser seg at det er flere anmeldere som tenker i samme baner som meg. Veldig fint innlegg ved NRKs Knut Hoem kom nemlig på nett dagen etter. Anbefaler alle å lese det her.
Hva med om kritikerlaget selv ville sette noen premisser for hva de ønsker av morgendagens anmelderi? Skal man være med på å det samme jaget om å være først - eller skal man sørge for at morgendagens anmeldelser blir verdt å lese?

Kristin Storrusten og Julie Brannfjell fra bokmerker.org oppklarte noen detaljer for Schäffer. Blant annet om hvor mange bokbloggere det finnes og hvor man kan finne dem.  Storrusten snakket om hvordan de jobber i bokmerker.org. De regner seg selv mer som en litteraturredaksjon enn en bokblogg, da de er åtte forskjellige bloggere på nettstedet. De fordeler temaer og har favorittgenre som de gjerne skriver om.
Storrusten sa at bokbloggerne skiver mer anbefalinger enn anmeldelser. At mange av bloggerne kjenner hverandre og bloggende forfattere og at man ikke skriver negativt om noen man kjenner. Dette er jeg i stor grad uenig i. Jeg ser mange eksempler på gode analyser og kreative anmeldelser av bøker. Jeg syns heller ikke at bloggerne er redde for å si sine meninger og å skrive negativt om bøker. Noen temaer unngår man. Det kan være forskjellige årsaker til det. Det er ikke alle kamper man trenger å ta i  bloggen sin. Bokbloggerne blir kanskje sett på som koseblogger. Dette fordi debatten aldri kommer opp i de samme høyder som innen mange andre temaer på blogg.

Personlig mener jeg at det er svært mange andre temaer som er mye mer koselige enn bokblogger. I et innlegg på en bokblogg så er det ofte tydelige meninger som ligger bak. Jeg liker bokblogger fordi det mange ganger er intelligente innlegg. Jeg føler at det tilfører meg noe å lese dem.

Brannfjell kom med mange gode poenger. Hun kritiserte Dagbladet sterkt for kampanjen med å finne 3000 anmeldere og sa at det heller ikke hjelper anmelderseriøsiteten i Dagbladet at man velger en useriøs vinkling på litteraturjournalistikken sin (f.eks Hva spiser Knausgård til frokost). Blant annet oppfordret hun landets avisredaksjoner til å slippe anmelderne mer fri. La dem blogge og debattere i tillegg til å skrive anmeldelser. Hun oppfordret også avisene v. Bakke å sette mer pris på den ekstraverdi avisene kunne få ut av å la anmelderne publisere i flere medier/kanaler. Dette var et konstruktivt forslag som jeg syns at Dagbladet og andre medier bør ta til etterretning.

Og så til spørsmålet om Bloggerne skriver for vareprøver og reklameinntekter?
Gratis bøker - er det smøring? Dette spørsmålet kom også opp. Akkurat som bloggen Kommafeil sier i sin oppsummering av debatten, så får kulturjournalister og anmeldere også gratis bøker. Faktisk hele tiden. Er de da mer objektive enn en bokblogger som får en gratis bok for å anmelde den? Jeg mener at en gratis bok aldri kan ses på som godtgjørelse, uansett medium. Jeg har heller ikke sett en bokblogger som lever av reklameinntekter - er det noen der ute som gjør det? Kommer noen av oss til å gjøre det?

Hva blir så konklusjonen? Hvor er anmelderiet på vei? Kommer bloggerne til å ta over for avisanmelderne?
Jeg tror at vi trenger begge deler og at seriøs kritikk og blogganmeldelser kan utfylle hverandre og skape mer oppmerksomhet rundt både litteratur og annen kultur. Men det krever at mediehusene lar anmeldere og journalister får lov til å gjøre en god og grundig jobb - og betale dem for det!

Hvis kulturjournalistikken blir preget av sensasjon og anmeldelsene preges av hastverk, da drar leserne videre. Sensasjonene finnes på nett. Mer grundige omtaler av bøker, musikk og film finnes også på nett. Der har de som skriver ingen deadline. De leser, hører og ser og tar seg tid til det som skrives. Da blir vinnerne aviser som Morgenbladet, en avis som kan leses i en uke uten at den blir uaktuell.

Så overlater vi til Dagbladet å konkurrere med Se og Hør. Eller kanskje The Sun?

Ny uke. Bokhøsten fortsetter.

Ingen tid til å hvile. Bokhøsten går sin gang, samtidig som vi nå forbereder vårsesongen. Men med deler av hodet lang inn i vårlistene, og en stabel med engelske utgaver av vårbøker på nattbordet, så må jeg allikevel fortsette arbeidet med høstens utgivelser. Det er morsomt nå, med gode selgere som Arne & Carlos bok om Julekuler, Ken Follett: Kjempenes fall, Jonathan Franzens: Frihet og Lars Saabye Christensens: Bernhard Hvals forsnakkelser.

I tillegg starter ARK nå sin kampanje i forbindelse med ARKs barnebokpris. 500 skoleklasser i hele landet leser og bestemmer hvem de liker best av de titlene som ARK har nominert. I år er forlaget mitt representert med ikke mindre enn 3 av 5 nominerte, så jeg krysser selvsagt fingrene for at vi skal gå av med seieren i år!

De nominerte fra forlaget mitt er:
 Sigbjørn Mostue: Den siste magikeren
Ingunn Aamodt: Dukken
Ingeborg Dybvig: Nobel-mysteriet
Finfine kandidater alle tre, selvsagt.

I tillegg er Øystein Bache nominert for boken Opp, ned og litt til siden og Lisa Grøntvedt er nominert for Hei, det er meg.

I morgen er det for øvrig pressekonferanse for den nye boken til Carl I. Hagen: Klar tale. Man kan være enig eller uenig med mannen, men det er alltid liv og røre når han snakker med pressen. Det må være lov å si at det er underholdende, mange ganger.
Personlig gleder jeg meg til lansering av Kåre Willochs nye bok i begynnelsen av november. Han er klok, den mannen. Godt å se at det er noen eldre som ikke stivner i tankegangene sine. Han har mye på hjertet selv om han er godt over 80 år.

Denne uken skal vi også holde høstens siste bokmøte: Tromsø! Blir fint med en liten svipptur nordover for å snakke om bøker og hilse på trivelige bokfolk - jeg gleder meg!

Oh. By the way: I morgen skal jeg på Bloggsalong på Litteraturhuset. Norsk Kritikerlag innbyr til debatt rundt temaet blogging vs klassiske bokanmeldelser. Det blir spennende! Begynner klokken 19.00, hvis det er noen av dere som skulle befinne dere i strøket,

Ingrid Betancourt - Even Silence has an End

Det er noen historier som er sjeldent sterke. Den fransk-colombianske politikeren Ingrid Betancourts historie om sin fangenskap hos den colombianske geriljaen FARC er en sånn historie.

Jeg må ærlig si at jeg i utgangspunktet tenkte at en fortelling om 6 år i jungelen kanskje ville bli litt kjedelig. Hvor dramatisk kan det være?

Svaret er at det er kanskje det mest dramatiske stedet man kan sitte fanget. I djungelen var Ingrid Betancourt ikke bare fanget av menneskene som kidnappet henne, men også av naturen rundt seg. Amazonas er ikke en mur. Det er en uendelig vegg av grønt som skjuler dyr, insekter, elver og planter som mange ganger er farligere enn alternativet - å bli i fangenskap.

I 2002 stilte Betancourt som kandidat i det colombianske presidentvalget for Partido Oxigeno Verde. Et miljøparti som kjempet for miljø og mot den korrupsjonen som gjennomsyrer alle systemer i Colombia. Under en valgkampreise til en av de mest utilgjengelige delene av landet blir Betancourt sammen med en valgkampmedarbeider kidnappet av den i utgangspunktet marxist-leninistiske geriljaen FARC.
Det som Betancourt i utgangspunktet tror skal være en kortvarig fangenskap, viser seg etterhvert å vare i over 6 år.

Betancourts bok om sin tid i fangenskap er en historie med mange temaer. Pskykologien mellom fanger og fangevoktere, psykologien fangene imellom, kampen for å overleve både psykisk og fysisk mishandel, perioder med sykdom og mangel på behandling, vennskap og uvennskap på mange plan og ikke minst en uendelig lengsel etter familie, venner og FRIHET.
Det som jeg trodde skulle være en litt tørr biografi, viste seg raskt å være en page-turner det var vanskelig å legge ifra seg.

Bilde fra Le Figaro

I fangenskapen greier Betancourt i perioder å holde seg orientert via radio. Noen ganger med FARCs velsignelse, andre ganger i skjul. På denne måten hører hun mange av beskjedene fra familien og nyheter om hvordan man prøver å få henne fri fra fangenskap. Det viser seg relativt raskt at presidenten i Colombia ikke er særlig interessert i å få henne fritatt. Det er etter hvert Frankrike som blir den drivende parten i arbeidet for å få henne fri i tillegg til Venezuelas president Hugo Chávez.
Betancourt sitter i perioder fanget med tre amerikanere som ble tatt til fange av FARC etter at flyet deres hadde havarert i jungelen. Frustrasjonen over mangel på hjelp fra USA er påtagelig i deler av boken. At det etter over 6 år faktisk er den Colombianske armeen som fritar de 15 mest profilerte gisslene til FARC, må nesten tilskrives tilfeldigheter og hell. Men det skjer ved en intrikat planlagt aksjon via massiv feilinformasjon til grupperinger i FARC.

Betancourt ender i fangenskap opp med å distansere seg fra mennesker som burde stått henne nære. Jeg stusser litt på at hun avskriver sin partikollega Clara Rojas som en "tilfeldig" kampanjemedarbeider, selv om hun på mange forskjellige nettsteder er titulert som grunnlegger av Partido Oxigeno Verde sammen med Ingrid Betancourt. Boken tilsier dog at de to damene allerede tidlig i fangenskapet endte opp som uvenner og at de aldri fant tilbake til hverandre. En selvbiografi vil som regel alltid favorisere fortelleren, det ligger i selvbiografiens natur.

Men Betancourt knyttet også tette kontakter og vennskap med flere medfanger underveis. Lucho, som skal vise seg å bli hennes mentale redning og Marc, som nesten kan minne om en flirt og et kjærlighetsforhold på avstand, selv om alt som tilsynelatende skjer er at de brevveksler. Det er også flere andre kortere møter som skal vise seg å bli viktige for Betancourt.

Inntrykket etter å ha lest boken ferdig er at dette er uendelig sterk, men langt ifra vanskelig tilgjengelig tekst. Historien fortelles på en rett-fram måte som gjør det lett å relatere til stoffet. Jeg føler at jeg har lært mye om alt fra mellommenneskelige forhold til søramerikansk politikk. At historien foregår mellom 2002 og 2008, svært nær historie, gjør at tidsmarkørene får meg til å hele tiden tenke etter hva jeg gjorde på samme tidspunkt som Betancourt opplever forskjellige ting under tiden som fange. Det er ganske brutalt, men det tillater meg å forstå at dette faktisk skjedde. Nesten NÅ.

Jeg syns engelske The Guardian har en god anmeldelse av boka her. Anbefaler dere å lese den.

Dette er en bok jeg varmt anbefaler alle å lese! 
Den kommer i norsk oversettelse i februar 2011.

Øyeblikkelig helg.

Denne uken forsvant uendelig raskt. Har en følelse av å ha vært "på vei" hele uken. Fra jobb, til jobb, i møter, i butikken, til barnehagen, fra barnehagen, til apoteket, til lunsj, til sengs... Med bortreist mann så har jeg prøvd ut hvordan det er å ha aleneansvar for to barn. Jeg er imponert over dem som klarer å få kabalen til å gå opp, selv om de gjør dette hele tiden. Gudene skal vite at jeg ikke gjør det! All respekt for alenemødre og alenefedre der ute.

Nå er mannen hjemkommet og jeg kan ta meg en avslappet (!) ettermiddag på jobb, før jeg trekker hjemover. Deilig. Snart helg. Planer? Minst mulig.

Lesedjungelen. En uendelig strøm av inntrykk. Bilde fra www.bookshelfporn.com, via min hyggelige kollega Kamilla.

London. Noen fotografier.

Ventetid på Schiphol. Bøker og kaffe. Selvsagt.

Det ble en fin liten tur til London, med nydelig vær og rolig tempo. Tro det eller ei. Her er noen bilder fra turen. Ikke så mye bøker som jeg kunne ha ønsket meg. Men det er da noen der.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

St. Pauls Cathedral. Vi bodde rett ved siden av

Tate Modern. Litt kunst og kultur må man ha.

Bokhandelen på Tate Modern. Flott utvalg til store og små.

Dramatiske overganger. Utstilling Tate Modern.

Likte veggtemaet på museet. Dekorativt. Tate Modern.

Andy. Selvsagt. Tate Modern.

Utsikt fra toppen av Tate Modern. Millenium Bridge og St. Pauls Cathedral.

Notting Hill.

Fargerikt i Portobello Road.

Bokdame i sol. Ved St. Pauls Cathedral.

Noen shoppingskatter. Fra bokhandelen i Tate Modern.

Reiseguideshopping var lurt. Planleggingen kan starte. Stanfords kan anbefales.

PS: Kjøpte på impuls Chris Cleave: The Other Hand på grunn av det flotte omslaget. Bare for å så oppdage at det er boken som i Norge heter Little Bee. Merkelig å endre en engelsk tittel til en annen engelsk tittel? Eller?

Franzen og Hjorth på Rockefeller?

Hvis du er i Oslo den 19. oktober, så kan du få med deg Bokbadet på Rockefeller med Jonathan Franzen og Vigdis Hjorth. Det finnes fortsatt billetter. Se her.

Neste stopp: London

Deilig barnefri helg i London. Hva jeg skal gjøre der? Minst mulig, tenker jeg. Vandre gatelangs og finne fine bokhandlere. Spise god mat og drikke øl. Litt forsiktig shopping. Helg. NÅ!

Tate Modern. London.

Og vinneren er...

 

...den peruanske forfatteren Mario Vargas Llosa. Hurra for ham! Gratulerer også Gyldendal som er forfatterens norske forlag.

Mens vi venter på Nobelprisen i litteratur

Foto: Scanpix via Dagsavisen

På torsdag deles prisen ut. Den gjeveste av alle gjeve litteraturpriser: Nobelprisen i litteratur. Spekulasjonene og tankene rundt hvem som får prisen er i full gang.

På Twitter hadde vi en liten "samtale" rundt temaet for et par dager siden. Hvem folk tror får prisen er rimelig variabelt. De aller fleste holder selvsagt en knapp på sin favorittforfatter. Navn som Cormac McCarthy, Haruki Murakami og Joyce Carol Oates er sånne som jeg gjerne vil se som vinner prisen. 

Så har vi de som tenker strategisk. Den teorien som sannsynligvis har mest hold er at det blir en vinner fra en annen verdensdel enn Europa. At det ikke har vært noen nord- eller sør-amerikansk vinner siden 1993 er en god grunn til at mange tror at prisvinneren vil komme derfra. Altså er "mine" kandidater kanskje ikke så far out allikevel? Men navn som algerske Assia Djebar, canadiske Alice Munro eller koreanske Ko Un, kan også nevnes. I tillegg store amerikanske navn som Don Delillo, Philip Roth og Tomas Pynchon.

Jeg har nok allikevel en følelse av at det atter en gang blir en forfatter som jeg ikke har lest, og for den saks skyld aldri har hørt om. Slik som kenyanske Ngugi wa Thiong'o, som akkurat nå har gode odds hos Ladbrokes.

Du kan selv se Peter Englund komme ut gjennom akademidørene og annonsere vinneren på torsdag klokken 11.00 her. De streamer live. Fine greier!

Så. Hva er ditt tips til vinner av denne gjeve prisen?

Etter at jeg har lest ferdig....

...de tre bøkene jeg aktivt leser akkurat nå. Så skal jeg starte på disse to:

Grøsselig dommedagsgru med Justin Cronin: The Passage. Trenger noe nytt vampyr-ish nå, kjenner jeg. Denne kommer varmt anbefalt av Stephen King som skriver "Read fifteen pages and you will find yourself captivated; read thirty and you will find yourself taken prisoner and reading late into the night." Sånt må man jo like.  1000 sider. Jajemennsann.

Wannabe-hipsteren i meg (jeg er by the way alt for gammel til å være hipster!) gjør at jeg gleder meg til å lese denne snertne lille saken: Tao Lin: Shoplifting from American Apparel. Tao Lin er et litterært fenomen med mange sprell på CVn sin. Mye av det han driver med av prosjekter foregår på nett. Dere kan lese mer på Tao Lins blogg her. Eivind hos Bokmerker hadde denne boken på sin sommertipsliste. Se her.




















Jeg gleder meg!

Snart påske

Sånn er hverdagen i et forlag. Endelig nesten i havn med bokhøsten. Bøker er ute, kampanjer er på plass. Det er snart jul. Vi har lest oss opp. På tide å ta noen rolige uker. Eller?

Neida. Her jobber vi allerede med tjo og hopp og hei: VÅREN 2011! Jeg leser bøker som skal bli påskekrim, romaner som kan bli sommerens store, barnebøker som skal glede barn i februar. Kokebøker som skal passe til vårens dietter og utskeielser. Uka har vært vegg-til-vegg-tapetsert med møter og oppfølging av prosjekter. I tillegg planlegger jeg ekstraordinære ting i Bergen i slutten av november. Nevnte jeg by the way at jeg også skal en tur til Tromsø?

Det slår meg at man får en merkelig kalender når man jobber med bøker. At de rolige periodene vi snakker om når det står på som verst i september - de finnes ikke! Fint det. Egentlig.

Og det er jo snart jul. Faktisk. Og da skal jeg ha fri.