Ingrid Betancourt - Even Silence has an End

Det er noen historier som er sjeldent sterke. Den fransk-colombianske politikeren Ingrid Betancourts historie om sin fangenskap hos den colombianske geriljaen FARC er en sånn historie.

Jeg må ærlig si at jeg i utgangspunktet tenkte at en fortelling om 6 år i jungelen kanskje ville bli litt kjedelig. Hvor dramatisk kan det være?

Svaret er at det er kanskje det mest dramatiske stedet man kan sitte fanget. I djungelen var Ingrid Betancourt ikke bare fanget av menneskene som kidnappet henne, men også av naturen rundt seg. Amazonas er ikke en mur. Det er en uendelig vegg av grønt som skjuler dyr, insekter, elver og planter som mange ganger er farligere enn alternativet - å bli i fangenskap.

I 2002 stilte Betancourt som kandidat i det colombianske presidentvalget for Partido Oxigeno Verde. Et miljøparti som kjempet for miljø og mot den korrupsjonen som gjennomsyrer alle systemer i Colombia. Under en valgkampreise til en av de mest utilgjengelige delene av landet blir Betancourt sammen med en valgkampmedarbeider kidnappet av den i utgangspunktet marxist-leninistiske geriljaen FARC.
Det som Betancourt i utgangspunktet tror skal være en kortvarig fangenskap, viser seg etterhvert å vare i over 6 år.

Betancourts bok om sin tid i fangenskap er en historie med mange temaer. Pskykologien mellom fanger og fangevoktere, psykologien fangene imellom, kampen for å overleve både psykisk og fysisk mishandel, perioder med sykdom og mangel på behandling, vennskap og uvennskap på mange plan og ikke minst en uendelig lengsel etter familie, venner og FRIHET.
Det som jeg trodde skulle være en litt tørr biografi, viste seg raskt å være en page-turner det var vanskelig å legge ifra seg.

Bilde fra Le Figaro

I fangenskapen greier Betancourt i perioder å holde seg orientert via radio. Noen ganger med FARCs velsignelse, andre ganger i skjul. På denne måten hører hun mange av beskjedene fra familien og nyheter om hvordan man prøver å få henne fri fra fangenskap. Det viser seg relativt raskt at presidenten i Colombia ikke er særlig interessert i å få henne fritatt. Det er etter hvert Frankrike som blir den drivende parten i arbeidet for å få henne fri i tillegg til Venezuelas president Hugo Chávez.
Betancourt sitter i perioder fanget med tre amerikanere som ble tatt til fange av FARC etter at flyet deres hadde havarert i jungelen. Frustrasjonen over mangel på hjelp fra USA er påtagelig i deler av boken. At det etter over 6 år faktisk er den Colombianske armeen som fritar de 15 mest profilerte gisslene til FARC, må nesten tilskrives tilfeldigheter og hell. Men det skjer ved en intrikat planlagt aksjon via massiv feilinformasjon til grupperinger i FARC.

Betancourt ender i fangenskap opp med å distansere seg fra mennesker som burde stått henne nære. Jeg stusser litt på at hun avskriver sin partikollega Clara Rojas som en "tilfeldig" kampanjemedarbeider, selv om hun på mange forskjellige nettsteder er titulert som grunnlegger av Partido Oxigeno Verde sammen med Ingrid Betancourt. Boken tilsier dog at de to damene allerede tidlig i fangenskapet endte opp som uvenner og at de aldri fant tilbake til hverandre. En selvbiografi vil som regel alltid favorisere fortelleren, det ligger i selvbiografiens natur.

Men Betancourt knyttet også tette kontakter og vennskap med flere medfanger underveis. Lucho, som skal vise seg å bli hennes mentale redning og Marc, som nesten kan minne om en flirt og et kjærlighetsforhold på avstand, selv om alt som tilsynelatende skjer er at de brevveksler. Det er også flere andre kortere møter som skal vise seg å bli viktige for Betancourt.

Inntrykket etter å ha lest boken ferdig er at dette er uendelig sterk, men langt ifra vanskelig tilgjengelig tekst. Historien fortelles på en rett-fram måte som gjør det lett å relatere til stoffet. Jeg føler at jeg har lært mye om alt fra mellommenneskelige forhold til søramerikansk politikk. At historien foregår mellom 2002 og 2008, svært nær historie, gjør at tidsmarkørene får meg til å hele tiden tenke etter hva jeg gjorde på samme tidspunkt som Betancourt opplever forskjellige ting under tiden som fange. Det er ganske brutalt, men det tillater meg å forstå at dette faktisk skjedde. Nesten NÅ.

Jeg syns engelske The Guardian har en god anmeldelse av boka her. Anbefaler dere å lese den.

Dette er en bok jeg varmt anbefaler alle å lese! 
Den kommer i norsk oversettelse i februar 2011.