Tiden frem mot påske vet vi nordmenn hva vi skal fylle med. Det er kvikk lunsj, appelsiner, solbriller, fjellturer, ski, solbærtoddy og/eller varm kakao. Det er hytta. Eller støvete nesten-vår i byen. Uansett hva eller hvor, så er sjansen stor for at det leses kriminallitteratur. Jeg liker krim. Men det må være god krim. Tenkte jeg skulle dele noen av mine krimfavoritter med dere. I tilfeldig rekkefølge.
1. Mo Hayder: Tokyo
Sjeldent har jeg opplevd å bli sugd inn i en historie på den måten som jeg ble i Tokyo. Dette er en litterær krim og en psykologisk studie i like stor grad som en ferd fra mysterium til løsning. Grey lander i Tokyo. Hun har reist til andre siden av planeten for å finne svar på hva som egentlig skjedde under massakren i Nanking. Mannen hun håper skal fortelle henne det lever i Tokyo. Hun må dit. I Tokyo ender Grey opp med å jobbe som nattklubbvertinne mens hun sirkler inn professoren hun mener har svarene på spørsmålene hennes. Det er nok ikke helt normalt at en ung kvinne er så ekstremt opptatt av et ganske sært tema, som Nanking-massakren. Men hendelser i Greys barndom driver henne i søken etter svar. Hendelsene i Nanking skal også vise seg å ha tråder inn i vår tid og inn i miljøet hvor Grey ferdes. Hvis du vil lese en annerledes krim som får deg til å holde pusten lange stunder av gangen - da er dette boken!
2. Lars Kepler: Hypnotisøren og Paganinikontrakten
Sommeren 2009 fikk jeg manuset på en svensk krim som etter sigende skulle være noe av det beste som hadde kommet ut på mange år. Jeg lastet manuset inn på lesebrettet og begynte å lese. Strekklese. Låse døren og skvette av min egen skygge. På forlaget var vi flere som leste samtidig. Det var mye "hvor langt har du kommet....", "hva tror du egentlig...." og "men det kan vel ikke være..." i noen dager, før vi forsiktig jublende kunne si oss enig om at dette var virkelig bra! Da manuset på Paganinikontrakten kom allerede sommeren etter var det ikke noe snakk om annet enn at det ble å strekklese det også.
Hypnotisøren er en blodig affære. Det er ikke å stikke under en stol at handlingen er brutal. Det første som møter oss er en familie som har blitt slaktet ned på grusomste vis. Eneste overlevende er sønnen i familien, som overlever med et nødskrik. Vi blir introdusert for vår helt, politietterforsker Joona Linna. Finlandssvensk. Stillferdig besserwisser. Han har alltid rett og han vet at han alltid har rett. Fornøyelig nok. Hypnotisøren er en psykologisk thriller hvor jeg til tider kom på meg selv med å lure på om det kunne være at det var noe overnaturlig ved hendelsene. Jeg ble holdt i ånde, virkelig.
Paganinikontrakten er en annerledes bok som aller mest kan kalles en action. En ung kvinne blir funnet død ombord i en båt. Druknet. Men hvordan kan hun ha druknet uten å være våt? Samtidig finner man en velstående mann som tilsynelatende har tatt livet av seg selv. Har han det? Og hvis han har det - hvorfor. Joona Linna aner at det er noe som ikke helt stemmer. Han ser noen sammenhenger som ingen andre ser. I Paganinikontrakten føler man seg som leser nesten litt jaget. Det er et driv i handlingen som ligner på en klassisk actionfilm. Blant annet finner man i denne boken den mest troverdig skrevne biljakten jeg noensinne har lest.
Lars Kepler, aka Alexander og Alexandra Ahndoril, er allerede en krimfavoritt. Jeg gleder meg til neste bok om Joona Linna!
3. Robert Wilson: Et lite drap i Lisboa
Mitt første møte med Robert Wilson. Det skulle vise seg å bli et langvarig bekjentskap. I Et lite drap i Lisboa har vi to handlingsforløp. Det ene er drapet på 15-åringen Catarina Oliviera i nåtidens Lisboa. Den andre handlingen starter i 1941 i et krigsherjet Europa. Vi skjønner at disse handlingsforløpene på et eller annet sted vil møtes. Men når? Og hvorfor? Dette er en historisk skildring av andre verdenskrig i like stor grad som en klassisk krimfortelling. En drivende godt skrevet fortelling som holder nerven hele veien i mål. Anbefales!
4. Johan Theorin: Skumringstimen
I 1972 forsvinner en liten gutt på Öland. Han vandrer ut på Alvaret og blir aldri funnet igjen. 30 år senere får hans bestefar en barnesandal i posten. En sandal som må tilhøre gutten som forsvant. Guttens mor, Julia, kommer tilbake til Öland og får nå høre om den ekstremt usympatiske Nils Kant, en mann som forsvant lenge før hennes egen sønn. Men hva skjedde egentlig med Nils Kant, og hvorfor mener flere mennesker at de har sett ham etter at han angivelig skulle være død? I Skumringstimen vever Johan Teorin en fortelling hvor fortid og nåtid er tett knyttet sammen. Sorgen over et mistet barn ligger som en smertefull nerve gjennom hele historien. Dette var en fortelling som jeg fikk vondt i magen av å lese, men som er så godt fortalt at jeg allikevel har anbefalt folk å lese den. Det er en særdeles god krimfortelling. Etter min mening den beste Theorin har skrevet. Men jeg anbefaler også gjerne
Nattefokk og
Blodleie av samme forfatter.
5. Karin Fossum: Elskede Poona og Varsleren.
Karin Fossum er kanskje den aller beste av de litterære krimforfatterne.
Elskede Poona fra 2000 er fortsatt en av mine absolutte favoritter. En indisk kvinne blir funnet drept ute på en åker ved et lite tettsted. Like i nærheten sitter det en mann og venter på kvinnen han møtte i Mumbai. Dette er den femte boken om etterforskerne Sejer og Skarre. I elskede Poona går Fossum dypt inn i psykologien ved et lite lokalsamfunn. For hvem ville vel finne på å skade denne fremmede kvinnen som hadde reist fra andre siden av verden? Hvorfor endte hun livet sitt på en åker på den norske landsbygda. Anmelder Terje Thorsen sier om denne boken at den "sannsynligvis er blant de beste norske kriminalromanene som noensinne er skrevet" i
denne anmeldelsen. Han har nok rett.
Favoritt nummer to av Fossum er
Varsleren fra 2009. Noen ødelegger den tryggheten. Noen får hverdagen til å plutselig virke truende. Noen får et nabolag til å skjønne at hva som helst kan skje.
En mor finner babyen sin i barnevognen utenfor huset, dynket med blod. Uskadd. En kreftsyk mann får besøk av et begravelsesbyrå. Konrad Sejer får et postkort med en jerv og teksten "Helvete begynner nå". Og det gjør det.
Det jeg likte best med denne boken var hvordan forfatteren minnet meg om hvor trygg jeg kan føle meg i min hverdag. Hva skal egentlig til for å frata meg tryggheten? Setter jeg egentlig nok pris på hverdagen min? Det er så interessant og så reelt. Vi tar lykken vår for gitt og Karin Fossum får oss til å skjønne det.
Det ryktes at det kommer ny krim fra Karin Fossum til høsten. Det håper jeg på. Og gleder meg til.
6. Gert Nygårdshaug: Serien om Fredric Drum
Da jeg begynte i Cappelen i 2006 hadde jeg ikke lest noen av bøkene til Gert Nygårdshaug. Jeg fant ut at det ville være litt flaut å møte ham hvis jeg ikke hadde lest noe av ham. Dermed: leseprosjekt. I stedet for å begynne med
Mengele zoo, som kanskje ville vært litt mer åpenbart, så bestemte jeg meg for å begynne på
Nygårdshaugs ti bøker om Fredric Drum/Skarphedin Olsen. Her er det mysterier av alle slag, mytologi, arkeologi, historie, filosofi, fysikk, metafysikk og mat. Masse mat. For Fredric Drum driver restaurant når han ikke ramler borti diverse mysterier. Jeg begynte på begynnelsen med
Honningkrukken og ble kjapt trukket videre gjennom serien. Det er mye wow, gisp og hey! underveis og i bok nummer ti får man et siste pek fra forfatteren som gjør at man ikke kan annet enn å beundre ham for det ville prosjekt som denne serien faktisk er. Jeg er nok ikke alene om å ønske meg flere krimmysterier fra Gert Nygårdshaug. Denne serien anbefales varmt!
7. Jo Nesbø: Rødstrupe
Jo Nesbø har fått terningkast seks for nesten alle sine krimer. Det er nesten så jeg mistenker at det finnes en egen terning bare for Jo? Personlig mener jeg at han har skrevet mye bra, og jeg er stor fan av bøkene om Harry Hole. Men ingenting er bedre enn
Rødstrupe. Rødstrupe er helstøpt med interessant historisk back-drop, første møte mellom Harry Hole og Rakel, driv og action i massevis.
Harry Hole presterer å skyte en Secret Service agent under besøket av President Clinton. Uforskyldt, til dels. Men dog. Harry Hole befinner seg i en delikat situasjon. For å dekke over fadesen ender Hole opp med å bli sparket oppover i systemet, og blir mot sin vilje førstebetjent i POT. I jobben i POT oppdager Hole at noen har forsøkt å smugle en Märklin-rifle inn i Norge. Et våpen som kun finnes i noen få hundre eksemplarer på verdensbasis og er verdt bortimot en halv million kroner. I tillegg et våpen som er ubrukelig til annet enn likvidering. Harry Hole har en utfordring med å finne ut av denne saken som blant annet har linker til de norske frontkjemperne. Uhyre spennende og nesten umulig å legge fra seg. Definitivt den beste av alle bøkene Jo Nesbø har skrevet. Så gjenstår det å se om Jo Nesbø atter en gang får terningkast seks for neste Harry Hole-bok. Den lanseres 9. juni.
8. Olen Steinhauer: Turisten
Dette er min seneste favoritt. Antihelten
Milo Weaver er turist. Det vil si en agent i en amerikansk organisasjon underlagt CIA. En agent utenfor og under radaren. En av de som utfører oppgaver som ingen offisielle organer kan ta seg av. Turister har ingen fast tilknytning. De flyr solo. Milo Weaver har også flydd solo i et langt liv som agent. Men nå har han en kone og en stedatter. I tillegg er han i ferd med å bli anklaget for et mord han ikke har utført.
I Turisten blir vi tatt med på en internasjonal katt- og muslek hvor Milo Weaver prøver å unngå straff for noe han ikke har gjort, samtidig som han prøver å finne ut hva som egentlig har skjedd. Underveis blir det mengder av action hvor en pilleknaskende og småalkoholisert Milo svinger seg elegant unna det ene etter det andre forsøket på å ta livet av ham. Han er hektet på fransk 60-talls popmusikk og har svart humor. Det er ikke fritt for at jeg får sansen for denne antihelten på en måte det er lenge siden jeg har opplevd.
Olen Steinhauer skriver agenthistorier på en sånn måte at han er en Le Carré for 2000-tallet (Ja. Jeg er klar over at John Le Carré fortsatt både lever og skriver. Men dere skjønner?). Turisten er tilgjengelig i pocket nå. Bok nummer to om Milo Weaver har også akkurat kommet på norsk. Den heter
Exit.
9. Stieg Larsson: Menn som hater kvinner.
Ja. Jeg er klar over at det er en trend å plutselig ikke like denne. Men jeg likte den, og liker den fortsatt. Jeg digger Lisbeth Salander og liker Mikael Blomkvist. Jeg lot meg fascinere av mysteriet med den forsvunnede niesen. Jeg fulgte spent med på alle opp og nedturer. Millenniums skjebne og jakten på å ta de som egentlig er badguys. Javel, så er den ikke litterær nok? Men den er spennende!
De to etterfølgende bøkene er ikke i nærheten, men kan med hell leses de også.
Min påske? Langfredag lander jeg og familien i Bangkok, på vei hjem fra Australia. Påskekrimen min skal leses på stranden på den bittelille Munnork Island i Thailand. Det blir langt fra kvikk lunsj og skiføre i år. Men jeg satser på at det allikevel skal bli litt krim i bokform. Under en palme. I skyggen.
