En ny favorittbok

Nicole Krauss. Kjærlighetens historie. I årevis (eller i det minste siden 2005) har jeg hørt at jeg bare MÅ lese Kjærlighetens historie. Ja, ja, har jeg tenkt. Skrevet den opp på min mentale liste over uendelig mange bøker som jeg ennå ikke har lest men som jeg BØR lese. MÅ og BØR er sjelden det aller mest motiverende i min verden. I tillegg har jeg flere ganger stått med boken i hånden, lest på baksideteksten og tenkt: "En bok om en ensom gammel mann i en leilighet i New York? Njaæ... Og i tillegg liker jeg ikke omslaget...", og så har jeg satt den på plass i hylla igjen, uåpnet.

For en tabbe! Hvorfor har jeg ikke hørt på mine gode bokvenner? De har så klart skjønt for lenge siden at dette er en bok som er perfekt for meg. Moralen: Hør på vennene dine! Eller i dette tilfelle: Hør på meg!

So. About The Book:
Det sitter en gammel jødisk mann som heter Leo Gursky i en leilighet i New York. Vennen hans, Bruno, bor i etasjen over. De dunker i radiatorrørene for å fortelle hverandre at de fortsatt er i live. Men Leo venter på å dø. Han tenker at det kan skje når som helst og han er klar. En gang for lenge siden var han en liten gutt,  så en ung mann i Polen. Og han elsket Alma. Han elsket henne så mye at han skrev en bok til henne. Kjærlighetens historie. En bok som ble borte et sted på veien og for alltid tapt. Tror Leo.

Et annet sted i New York finner vi en ung jente som heter Alma. Hun er navngitt etter alle Almaene i en spansk bok som ble gitt i gave fra hennes far til hennes mor, Kjærlighetens historie. En bok faren hadde kjøpt i et antikvariat i Sør-Amerika og som så hadde forandret livet hans. En bok angivelig skrevet av Zvi Litvinoff. Unge Alma ønsker seg to ting. At moren skal slutte å være ulykkelig over at faren er død og at lillebroren Bird skal oppføre seg normalt og slutte å tro at han er messias.

Den anerkjente forfatteren Isaac kjenner også til Kjærlighetens historie. Men han snakker ikke spansk. Via omveier finner han ut at Almas mor har et eksemplar av boken og ber henne om å oversette den til engelsk. Tilfeldigvis heter forfatterens mor også Alma.

Disse historiene veves sammen på en nydelig måte med sekvenser og utsnitt fra manuskriptet som er under oversettelse. Med tilbakeblikk følger vi kjærlighetens historie, den virkelige og den fiktive, fra Polen via Sør-Amerika til New York, hvor den igjen ender opp hos en ensom gammel mann.

Jeg ble oppslukt og betatt av denne boken. Så til de grader at jeg leste de første 200 sidene nesten uten pause. I tillegg ble jeg nesten irritert over å måtte gå på jobb på mandag. Kanskje jeg skulle ha ringt og sagt at jeg var syk av leseglede? Uansett. Jeg leste meg ferdig. Og jeg elsket den.

Jeg trekker samme relevante konklusjon som flere andre: Liker du Siri Hustvedt så er Nicole Krauss også en forfatter for deg. Kanskje er det noe med Brooklyn - hvor de begge er bosatt. Kanskje er det noe med å være en del av et forfatterpar - Nicole Krauss er gift med ikke helt ukjente Jonathan Safran Foer. Uansett hva det er, så har både Hustvedt og Krauss har noe ved seg som trekker meg inn. Jeg føler at Hustvedt er mer rotet i kunstteoriene, mens Krauss tar større kunstneriske sjanser. Men begge to har en stemme med nerve og følelse.

Nå gleder jeg meg til å lese romanen Great House - som kommer i oversatt versjon i høst. I tillegg har jeg oppdaget at forlaget også har utgitt hennes første roman: Mann går inn i et rom i 2003. Gjett om jeg skal lese og lobbe for at også denne skal utgis i pocketutgave. 

PS: Jeg liker fortsatt ikke det norske omslaget på Kjærlighetens historie. Håper jeg ikke fornærmer noen jeg kjenner... Men se på denne fine utgaven fra Penguin: Så riktig! Akkurat skrivemaskinen var en av de tingene jeg måtte google - hvordan ser skrivemaskinmodellen som både Leo og Isaac skriver på ut?

Sommer i byen, arbeiderlitteratur på Litteraturhuset

Det er sommer i Oslo by. Vanskelig å tenke seg, da været er alt annet enn samarbeidsvillig og arbeidsdagene fortsatt er lange. Når ble det juni? Jeg fikk det nesten ikke med meg, og nå er juli her før vi vet ordet av det.

Kristian Lundberg. Foto: dn.se

Godt er det da å kunne ta seg en liten litterær pustepause innendørs på Litteraturhuset . Der har de satt opp et godt sommerprogram med temaer som favner bredt. I går var temaet Arbeiderlitteratur - og spørsmålet var: har arbeiderlitteraturen fått et comeback? Kjartan Fløgstad og svenske Kristian Lundberg var invitert for å snakke rundt temaet, med utgangspunkt i Lundbergs Yarden og av Fløgstad bøker Dalen Portland og til dels Grand Manila. Journalist og litteraturviter Karin Haugen sto for moderasjon av samtalen.

Så. Stemmer det som Flamme forlag sier i sine annonser for Yarden? Har arbeiderlitteraturen fått et comeback? Det var det innledende spørsmålet fra Karin Haugen til kveldens forfattere. Her visste nok ikke helt forfatterne hva de skulle svare, for det kom aldri noen konklusjon på feltet og eksemplene til moderator var nok litt vel vage for at man skal kunne si at det er en ny litterær arbeiderbevegelse på gang. Mer interessant ble det da Kristian Lundberg slapp til og fikk snakket om arbeiderforholdene på steder som Yarden og ikke minst kontrasten mellom Yarden 1995 og Yarden 2009. Hvordan solidariteten og arbeiderstoltheten mangler fullstendig. Hvordan arbeidskraften i mange sammenhenger har liten eller ingen menneskelig verdi. Arbeideren kunne like gjerne være en sjelløs markør. At man ikke kan være solidarisk med sine arbeidskamerater når det kan gå ut over evnen til å forsørge sin egen familie.

Kjartan Fløgstad. Foto: Dagsavisen

Kontrasten er stor mellom en klassisk arbeiderlitteratur etter sosialdemokratisk oppskrift, slik som Dalen Portland var og fortsatt er, og denne nyoppdagelsen av sjangeren som man opplever i Yarden. Jeg opplevde også at avstanden mellom Fløgstad i 1978 og Fløgstad i 2011 ble veldig tydelig. Han har ikke lenger kontakt med den arbeideren han en gang var. Og selv når han forteller om forskjellen på smelteverket i Sauda anno 70-tallet og hvordan produksjonen foregikk da han på nytt besøkte sin gamle arbeidsplass på 2000-tallet, så tenke jeg på hvor langt vekk han har beveget seg. Han har gjort en klassereise, men han har bare løst enveisbillett.

Når man da får betraktningene til Kristian Lundberg, som har tatt klassereisen tur/retur, og nå er i ferd med å ta turen atter en gang, så føles det så uendelig mye sterkere. Lundberg har blitt gitt alle verktøyene for å skildre en arbeiderklasse i oppløsning. Lundberg etterlyste litteratur skrevet av alenemødre i omsorgsyrker og historiene til den unge mannen uten gyldige papirer som vasker biler for 12 kroner i timen. Og jeg tenker i mitt stille sinn: de mangler verktøyene til å formidle livet sitt. At Kristian Lundberg faktisk klarte å skrive seg ut av Yarden og opp fra havna atter en gang er en bragd. Men den nye tids arbeiderklasse er ikke egentlig en arbeiderklasse. De er en underklasse. Det er egentlig det dette dreier seg om.

Vi snakket om det etterpå, at det som var arbeiderklassen i tidligere generasjoner i dag er noe helt annet. De som arbeidet med hender og kropp, med dype furete hender og utslitt rygg i en alder av femti år. Vi snakker om menn. Ser man på arbeiderbevegelsen og den politiske situasjonen i Norge på 1900-tallet, så er Gro Harlem Brundtland et unntak. De som arbeider med kropp og muskler i dag er så absolutt arbeidere. Men med relativt behagelige arbeidsdager og plenty benefits. En rørlegger tjener betraktelig mer enn meg. En fabrikkarbeider er sannsynligvis dataingeniør. Hvem er egentlig arbeiderklassen i 2011?

Det er kvinner. I stor grad er de faktisk det. De typiske kvinneyrkene er de som i dag må stå på barrikadene, som må stå på krava, som må jobbe og jobbe og jobbe uten å egentlig få en lønn de kan leve av.
Og så er det de andre. De som Kristian Lundberg snakker om. De som ikke overlever med den ene jobben, men går fra jobb til jobb. De som aldri hviler. De som kanskje ikke har gyldige papirer. De som tar det de kan få og finner seg i det de må finne seg i. Alt for å overleve fra dag til dag. Og jeg tenker på det, ofte. Hvor mye jeg tar for gitt og hvor heldig jeg egentlig har vært. Og jeg tenker på mine egne barn og hvor heldige de er som bor der hvor de bor og har alle muligheter i verden. Kristian Lundberg avsluttet sterkt med å lese en sekvens fra Yarden, hvor han viser sin sønn en bit av den virkelige verdenen. Sin egen oppvekst i miniformat.

Jeg beklager Kjartan Fløgstad, men akkurat denne kvelden var det Kristian Lundberg som var stjernen. Selv i samtalen om klassisk arbeiderlitteratur stilte Lundberg i en egen klasse. Det er klart, med svenske eksempler som Ivar Lo Johansson, Wilhelm Moberg og Harry Martinsson så stiller du ganske sterkt. Men det kan være verdt å huske på norsk arbeiderlitteratur av typen Johan Falkberget eller Roy Jacobsens Seierherrene når temaet en gang er oppe. Kan man ikke også kan trekke inn Amalie Skram i temaet? Og til dels Anne Karin Elstad. Det jeg savnet i samtalen var kanskje (igjen?) det kvinnelige perspektivet.

Alt i alt var det en svært interessant seanse og det var mye å tenke på etter endt økt. Jeg var heldigvis i godt selskap av Leselyst-Ingrid og Gine, så vi fikk god tid til å drøfte klasselitteratur over noen glass hvitt i etterkant. Og det er fint. En sommerkveld.

Favoritter i pocket.

Nå har flere av mine favoritter fra 2010 endelig kommet i pocketutgaver:
Ken Follett: Kjempenes fall 
Jonathan Franzen: Frihet 
Lars Saabye Christensen: Bernhard Hvals forsnakkelser 
Lars Kepler: Paganinikontrakten

Gode, tykke feriebøker som alle anbefales varmt!

Arcade Fire. Enda en favoritt.

Arcade Fire er et av mine favorittband. Spike Jonze er en av mine favorittregissører. Musikkvideoer blir ikke bedre enn dette...

(...og 30. juni skal jeg se Arcade Fire live i London - HURRA!)

Er litt forelsket i Kristian Lundberg. Tror jeg.

Tidligere i vår skrev jeg denne omtalen om Kristian Lundbergs Yarden. En virkelig god bok, på stramme 123 sider. Da jeg så at det hadde kommet en oppfølger til Yarden så passet jeg på å plukke med meg den når jeg var i Sverige tidlig i mai. Och allt skall vara kärlek heter den og den forteller mer om hva som skjedde i tillegg til historien vi får i Yarden. Forfatteren møter igjen en kjæreste han gikk fra, men aldri har kommet over. Og følelsene er der fortsatt. Etter alle år som har gått og alt de begge har vært igjennom er det fortsatt kjærlighet. Den store kjærligheten. Den personen man aldri glemmer, som alltid blir med uansett hva man finner på. Jeg har det sånn selv. Minnene av den første store kjærligheten. Den som jeg rotet til og aldri kan tilgi meg selv for å ha avsluttet. Det er sikkert derfor tekstene til Lundberg treffer meg akkurat der de skal. I hjertet.

"Han minns och skriver. Han tänker att han skall skriva en annan historia än den som till slut finner sin väg ut och fram över pappersarket. Hon fanns där hela tiden, som en slags värme som skälver genom alfabetet."

Yarden er mye mer renskåret i formen enn Och allt skall vara kärlek. Men den senere av de to er et oppkomme av sitatvennlighet. Passasje på passasje minner mer om små dokumentardikt enn romansekvenser. Tekstene spriker mer og er repeterende og fragmentariske. Alle repetisjonene av handlingsforløp føles ikke helt påkrevd. Men noen av scenene forfatteren vender tilbake til, slik som et bilde av seg selv som gutt sittende i et tre, fungerer veldig fint for å få forståelse for det mentale i oppveksten hans. Den fraværende far og den sinnslidende moren er fortsatt med, men i denne boken føler man at forfatteren kanskje i større grad faller til ro med sin egen oppvekst og sine egne rusproblemer. Jeg sitter med et bilde av en mann med selvinnsikt, en dedikert far og en kjæreste med store følelser. 

"Jag minns. Raderar. Återskapar. Och det som är bottensatsen i just denna berättelse är det enklaste av allt: Att älska och bli älskad. Det är också det omöjliga."

Och allt skall vara kärlek er også en liten bok, ca 170 sider. Jeg har ikke ønsket å lese den ferdig. Jeg har sparsommelig fordøyd korte kapitler og lest langsomt. Alt for at boken skulle vare lenge, lenge. Mye på grunn av akkurat disse setningene og passasjene som er så fine at de tåler å leses om igjen flere ganger etter hverandre. Når jeg nå er ved veis ende, så å jeg allikevel si at Yarden er en bedre bok. Jeg liker det nok hakket strammere enn hva forfatteren gjør i Och allt skall vara kärlek. Men bøkene sammen, som en helhet, har gitt meg en stor opplevelse. Så jeg er nok litt småforelsket i forfatteren Kristian Lundberg. Må innrømme det. 22. juni skal jeg se ham sammen med Kjartan Fløgstad på Litteraturhuset, noe jeg selvsagt gleder meg til. Håper han er en like stor fryd å høre live som å lese.

PS: Håper at Flamme forlag har planer om å oversette også Och allt skall vara kärlek.

Akkurat nå. Leser jeg. Rockehistorie.

Leser. Og liker. Boktips til alle dere som liker musikk og kunstrelaterte dokumentarer.

Kate Bush. Enda en gang på repeat.

Jeg hører mye på musikk. Mye forskjellig og innen mange sjangere. Men noen ganger kommer jeg inn i sånne perioder. Hører manisk på én artist eller én plate. Arcade Fire, Radiohead, Bjørk og tidligere i år James Blake. The Knife. PJ Harvey. Dinosaur JR. Beastie Boys. Depeche Mode og Bob Hund. For lenge siden Imperiet. Kanskje også Tori Amos. Om igjen og om igjen. Kate Bush har jeg også hatt det slik med. Nå er det slik igjen. Kate er tilbake med sin Kate Bush: Director´s Cut. Fornyede versjoner av mange av de fantastiske sangene hun har laget. Det er er distinkt og nydelig Kate Bush og allikevel så veldig 2011. Nå går den på repeat. Om igjen og om igjen. Med noen avbrekk hvor jeg går tilbake til kilden og hører de opprinnelige platene på nytt. Kate Bush: Hounds of Love fra 1985 og Sensual World fra 1989 er kanskje mine to favoritter. Deler den klassiske Cloudbusting med dere her. Men kjøp/last ned/spotify dere for all del Director´s Cut. Det er Kate Bush på sitt absolutt beste.



PS: Kate Bush er for øvrig noe av det beste av musikk å spille mens man leser. Musikken kler god litteratur. Akkurat nå: Manuset til Roy Jacobsens nye bok Anger. Kommer i august/september. Gled dere!