Arcade Fire. Enda en favoritt.

Arcade Fire er et av mine favorittband. Spike Jonze er en av mine favorittregissører. Musikkvideoer blir ikke bedre enn dette...

(...og 30. juni skal jeg se Arcade Fire live i London - HURRA!)

Er litt forelsket i Kristian Lundberg. Tror jeg.

Tidligere i vår skrev jeg denne omtalen om Kristian Lundbergs Yarden. En virkelig god bok, på stramme 123 sider. Da jeg så at det hadde kommet en oppfølger til Yarden så passet jeg på å plukke med meg den når jeg var i Sverige tidlig i mai. Och allt skall vara kärlek heter den og den forteller mer om hva som skjedde i tillegg til historien vi får i Yarden. Forfatteren møter igjen en kjæreste han gikk fra, men aldri har kommet over. Og følelsene er der fortsatt. Etter alle år som har gått og alt de begge har vært igjennom er det fortsatt kjærlighet. Den store kjærligheten. Den personen man aldri glemmer, som alltid blir med uansett hva man finner på. Jeg har det sånn selv. Minnene av den første store kjærligheten. Den som jeg rotet til og aldri kan tilgi meg selv for å ha avsluttet. Det er sikkert derfor tekstene til Lundberg treffer meg akkurat der de skal. I hjertet.

"Han minns och skriver. Han tänker att han skall skriva en annan historia än den som till slut finner sin väg ut och fram över pappersarket. Hon fanns där hela tiden, som en slags värme som skälver genom alfabetet."

Yarden er mye mer renskåret i formen enn Och allt skall vara kärlek. Men den senere av de to er et oppkomme av sitatvennlighet. Passasje på passasje minner mer om små dokumentardikt enn romansekvenser. Tekstene spriker mer og er repeterende og fragmentariske. Alle repetisjonene av handlingsforløp føles ikke helt påkrevd. Men noen av scenene forfatteren vender tilbake til, slik som et bilde av seg selv som gutt sittende i et tre, fungerer veldig fint for å få forståelse for det mentale i oppveksten hans. Den fraværende far og den sinnslidende moren er fortsatt med, men i denne boken føler man at forfatteren kanskje i større grad faller til ro med sin egen oppvekst og sine egne rusproblemer. Jeg sitter med et bilde av en mann med selvinnsikt, en dedikert far og en kjæreste med store følelser. 

"Jag minns. Raderar. Återskapar. Och det som är bottensatsen i just denna berättelse är det enklaste av allt: Att älska och bli älskad. Det är också det omöjliga."

Och allt skall vara kärlek er også en liten bok, ca 170 sider. Jeg har ikke ønsket å lese den ferdig. Jeg har sparsommelig fordøyd korte kapitler og lest langsomt. Alt for at boken skulle vare lenge, lenge. Mye på grunn av akkurat disse setningene og passasjene som er så fine at de tåler å leses om igjen flere ganger etter hverandre. Når jeg nå er ved veis ende, så å jeg allikevel si at Yarden er en bedre bok. Jeg liker det nok hakket strammere enn hva forfatteren gjør i Och allt skall vara kärlek. Men bøkene sammen, som en helhet, har gitt meg en stor opplevelse. Så jeg er nok litt småforelsket i forfatteren Kristian Lundberg. Må innrømme det. 22. juni skal jeg se ham sammen med Kjartan Fløgstad på Litteraturhuset, noe jeg selvsagt gleder meg til. Håper han er en like stor fryd å høre live som å lese.

PS: Håper at Flamme forlag har planer om å oversette også Och allt skall vara kärlek.

Akkurat nå. Leser jeg. Rockehistorie.

Leser. Og liker. Boktips til alle dere som liker musikk og kunstrelaterte dokumentarer.

Kate Bush. Enda en gang på repeat.

Jeg hører mye på musikk. Mye forskjellig og innen mange sjangere. Men noen ganger kommer jeg inn i sånne perioder. Hører manisk på én artist eller én plate. Arcade Fire, Radiohead, Bjørk og tidligere i år James Blake. The Knife. PJ Harvey. Dinosaur JR. Beastie Boys. Depeche Mode og Bob Hund. For lenge siden Imperiet. Kanskje også Tori Amos. Om igjen og om igjen. Kate Bush har jeg også hatt det slik med. Nå er det slik igjen. Kate er tilbake med sin Kate Bush: Director´s Cut. Fornyede versjoner av mange av de fantastiske sangene hun har laget. Det er er distinkt og nydelig Kate Bush og allikevel så veldig 2011. Nå går den på repeat. Om igjen og om igjen. Med noen avbrekk hvor jeg går tilbake til kilden og hører de opprinnelige platene på nytt. Kate Bush: Hounds of Love fra 1985 og Sensual World fra 1989 er kanskje mine to favoritter. Deler den klassiske Cloudbusting med dere her. Men kjøp/last ned/spotify dere for all del Director´s Cut. Det er Kate Bush på sitt absolutt beste.



PS: Kate Bush er for øvrig noe av det beste av musikk å spille mens man leser. Musikken kler god litteratur. Akkurat nå: Manuset til Roy Jacobsens nye bok Anger. Kommer i august/september. Gled dere!

Hverdagsmelankoli

En liten dag i klem. Burde nok egentlig ha tatt meg fri, men tenkte det ville være lurt å få unna litt. Så mange andre som har tatt en deilig lang 17.mai-helg, alt ligger til rette for en effektiv arbeidsdag. Rydde opp i innboksen. Sørge for å ha kundeplaner på stell og pulten støvfri. Til en forandring. Men nei. Liten slapp frøken. For så vidt feberfri, men uten noen som helst intensjoner om å feire noe som helst i barnehagen i dag. Når verken boller, is eller pølser frister, så er det bare å innse at barnet er sykt.

Hjemmekontor. Høres fint ut, men er bare stress så lenge man ikke har hjemmet for seg selv.
"Mamma. Mamma. Mamma. Mamma! Mamma!! MAMMAAAHHHH!!!!" Konsentrasjon? Ikke akkurat. Huset er langt ifra ryddet eller vasket til 17. mai. Vinduene er grimete av støv og pollen - for ikke å snakke om røde kløende øyne som er fulle av det samme. Klær skulle ha vært vasket. Kaker skulle ha vært bakt. Men ikke i dag. Dette er en sånn dag da jeg føler for å bare legge meg rett ned på gulvet og stirre tomt ut i luften. I noen timer.

Jeg øyner en rolig kveld. Humøret tilsier lettest mulig underholdning. Tror det blir Sookie Stackhouse som får æren av min oppmerksomhet. Eller kanskje noen episoder av Treme. Vidunderlige Kristian Lundberg fortjener å leses på bedre humør. Och allt skall vara kärlek er en bok jeg ønsker skal vare lenge. En nydelig oppfølger til Yarden.

Med forhåpninger om en bedre dag i morgen. Med champagne.

GOD 17. MAI, DERE!

PS: Noe fikk jeg tross alt gjort i dag. Jeg har sett over programmet for Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Jeg har blogget om det på Bokdama@work her.

Illustrert om familielivet

For noen år siden kom svenske Lotta Sjöberg ut med boken Babybekjennelser. Det er en hysterisk morsom illustrert bok om graviditet, fødsel og livet med baby. Man kan si traff meg rett i fletta på riktig tidspunkt i livet mitt.
Stor var min lykke da jeg oppdaget at det har kommet en oppfølger: Family Living - den ostädade sanningen.
Yes. Fortsatt morsomt. Veldig. Så morsomt og gjenkjennelig at tårene sprutet og forsøkene på å gjenfortelle morsomhetene forsvant i uartikulerte snøft. 

De to eksemplene dere ser avbildet er temaer jeg glatt kan relatere til. Kunne vært meg. Rett og slett.

Blogg. Kan man jobbe med det?

Aktiviteten her på bloggen har vært lav i vår. Fra å blogge flere ganger i uken i nesten to år, har jeg avspist leserne med innlegg i snitt annenhver uke. Det er på tide med en liten forklaring.

Da jeg startet bokbloggen min i 2009 var det mest av alt for å finne ut hva blogging var. What´s the Hype? Omtrent samtidig sjekket jeg ut andre av de nye sosiale mediene, slik som Twitter. Facebook ble utforsket for å finne ut nye måter å kommunisere på. For det er det vi gjør. Vi kommuniserer på en relativt ny måte. Overkommuniserer, syns noen. Men dog. Kommunikasjon.

Det er ikke fritt for at denne måten å kommunisere på passer meg godt. Jeg liker det. Jeg syns det er morsomt, interessant og det gir meg mye. Mange av de jeg har møtt i de sosiale mediene - om det har vært ren digital kontakt eller mennesker jeg har møtt IRL som resultat av bloggingen og twitringen min - har vært med på å utvide horisonten min. Verden har blitt større. Og mindre.

Da Cappelen Damm bestemte seg for å virkelig ta tak i å lage en strategi for tilstedeværelse i de sosiale mediene - i motsetning til den veldig morsomme, men langt i fra planlagte aktiviteten som noen av oss som jobber for forlaget har drevet med de senere år - så var jeg heldig nok til å være med på laget. Det har vært et overskuddsprosjekt som egentlig ingen av oss som var involverte hadde tid til. Men vi fikk det til. Planer ble laget. Strategier kom på plass. Entusiasme ble tent. I en organisasjon som den vi har i Cappelen Damm så er det meste mulig. Folk har lyst. Men det er en stor organisasjon.

Som jeg har sagt før. Jeg har en av de kuleste jobbene på en av de kuleste arbeidsplassene. At jeg i tillegg har fått lov å utfolde meg i arbeidstiden med det som egentlig er en hobby, er ganske fantastisk.

Allerede i begynnelsen av 2011 startet jeg opp små minikurs i Twitter for ansatte på forlaget. Morsomt og spennende. Så ble det besluttet at forlaget skulle starte forlagsblogg, noe jeg har hatt ønske om i lengre tid. En skikkelig kul en. En forlagsblogg som ikke helt ligner på noen andre forlagsblogger. En som viser alle aspektene av et forlag. Fra forfatterne via redaksjonene, produksjon og design. Helt frem til lansering og markedsføring av en ferdig bok.

Helt fra skissestadiet har jeg vært med og jobbet med den nye forlagsbloggen, som en del av et team. Vi har tegnet og tenkt. Snakket med folk. Hvem skal blogge? Hva skal vi blogge om? Må alt som publiseres være forlagsrelatert. Hva med de tekniske tingene. Kan vi få en boks der og en kalender der, og kan den fargen der være en tanke dypere?

Så dro jeg på ferie og overlot hele prosjektet til kollegaene mine. Kanskje ikke noe jeg ville ha gjort hvis jeg hadde visst om dette i høst. Men ferien var nå en gang planlagt og billetter var kjøpt. Det var bare å stole på at dette ville gå helt fint uten meg i en måneds tid. Det har virkelig gått helt fint.

Resultatet av all jobbingen har blitt en forlagsblogg som ingen har sett maken til. I det minste ikke jeg. Før nå. Den heter Forlagsliv og består av en nyhetsblogg hvor man finner aktuelt stoff om ting som foregår på Cappelen Damm-huset og i forbindelse med våre utgivelser. I tillegg fungerer Forlagsliv som en bloggportal inn til i overkant av 20 personlige blogger, skrevet av ansatte på forlaget. Vi har også en egen gruppe som heter Forfatterliv. Her kommer de av våre forfattere som ønsker det til å blogge på egne personlige blogger.

Og hva med meg da? Jeg har fått den ærefulle oppgaven å jobbe som redaktør for bloggen. Jeg jobber med blogg. Og Twitter. Og Facebook. Og alt annet jeg kan komme på av plattformer for digital kommunikasjon. Mål: Få enda flere mennesker til å lese enda flere bøker. Kan man gjøre det via nettet? Det tror jeg man kan.

Svaret er altså ja. Man kan jobbe med blogg. Hobbyen min har blitt jobben min. Det ville jeg aldri trodd i det jeg satte meg ned og skrev dette innlegget i februar 2009. Men sånn er det nå. I 2011.

Hva skjer nå med Bokdama? Bokdama skal fortsatt være min private blogg. Den hvor jeg legger ut bokomtaler av alle typer. Hvor jeg snakker om bokhyller og bokmøbler. Hvor jeg står helt fritt å skrive om det som passer meg best. Som regel bøker. Sånn er det jo.
Men Bokdama har fått en ny søsterblogg: bokdama@work på Forlagsliv.no. Når jeg er på jobb kan jeg ha akkurat så stor fokus på Cappelen Damm som det passer meg. Jeg vil snakke om min hverdag på forlaget og legge ut innlegg som er laget spesielt for forlagsbloggen. Noen innlegg kan det hende at jeg legger ut begge steder. Jeg vet ikke ennå. Det er nytt og spennende. Det går seg til underveis. Tenker jeg.

Så min oppfordring akkurat nå: Gå inn på Forlagsliv.no og se på min nye "baby". Les! Kommenter! Jeg håper og tror at det kan være et nettsted hvor det vil skje mye spennende.