søndag 4. desember 2011

Oppsummering av bokåret 2011

Jeg har på etter hvert tradisjonelt vis oppsummert leseåret mitt, og funnet frem mine favoritter av de bøkene som ble utgitt i 2011. I år ligger oppsummeringen på søsterbloggen Bokdama@work. Håper dere vil ta en titt og komme med egne innspill. Hva har vært det beste av litteraturen i 2011.

Enden på et bokår. Et forsøk på en oppsummering. Du finner innlegget HER.


lørdag 29. oktober 2011

En deilig hektisk musikkuke

Den kommende uken blir sånn passe hektisk - på konsertfronten. Det er nemlig ikke få band som har funnet det for godt å komme innom Oslo denne uken.

Første konsert ut er den amerikanske singer-songwriteren Gillian Welch, som spiller konsert på Rockefeller på mandag. Dette er damen som inspirerer norske artister slik som Marit Larsen med sin down to earth Bluegrass Americana. Her er en litt snodig video til låten Hard Times
På torsdag er det Bon Iver som står for tur (bandnavnet uttales by the way på amerikansk engelsk, ikke med fransk uttale, slik mange tror siden det betyr gledelig vinter på fransk).
Med konsert på Sentrum Scene vil dette bli en intim og sannsynligvis uforglemmelig konsert. I år er nok Bon Iver et av de bandene jeg har hatt mest på repeat, så det blir fint å se Justin & co live. Her, låten Calgary. På lørdag skal jeg se svenske Dungen på Rockefeller. Jeg så dem sist på Parkteateret i desember i fjor, en skikkelig kul konsert hvor høydepunktet muligvis var en coverversjon av Foreigners klassiske 80-tallshit I wanna know what love is. 
Her er et liveopptak med de prog-psykadeliske-folkrockerne hvor de spiller en av mine favorittlåter: Du är för fin för mig. Jeg avslutter uken med enda en intimkonsert av det uvanlige slaget. Fleet Foxes spilte en riktig så fin konsert på Øyafestivalen i august, men jeg tenker at Sentrum Scene er en mer riktig scene for denne gjengen. Tipper det blir en hyggelig konsert. Kos, rett og slett. På søndag. Mykonos er fortsatt en av mine absolutte favoritter av dette bandet. Det passer fint akkurat nå, når jeg trenger å drømme meg vekk til sol og varme. Så
Finfin uke, med andre ord. Hvis jeg også rekker å se Drive på kino så vil jeg være storfornøyd. Og jeg ser ikke bort i fra at det fortsatt blir tid til litt boklesing. Jeg har akkurat fått Erlend Loes nye bok Fvonk i hende. Og den må leses. Nå.

God uke, dere!

PS: Du finner disse bandene i Spotify hvis du bruker det.

mandag 24. oktober 2011

En liten blogg på si

Jeg har laget en aldri så liten Tumblr-blogg på si. Det er så og si bare bilder (mine) og noen sitater. Kanskje blir det noen korte kommentarer/tekster også etter hvert. Blir det litt stille her, så skjer det muligvis noe der. Ta gjerne en titt :-). Den heter Epler & Pærer og du finner den HER.

søndag 9. oktober 2011

The Blues. Høst.

Ute er det regn. Det er fem grader og ryktene sier at det snør i Nordmarka. Det er blå dager med grå skyer. Eller så er det kalde og klare dager med sylskarpe kontraster mellom gule løv og knallblå himmel. Før det blir mørkere og mørkere og så snø. Selv her i byen. Spesielt her oppe på byfjellet mitt. Noen ekstra høydemeter har alt å si denne byen.

Jeg finner frem ullteppene og stearinlysene og tenker at jeg skal prøve å gjøre det beste ut av det. Det pleier å ordne seg. Må bare komme meg igjennom den første perioden med tåke og regn. Finne frem parkasen og skjerfene. Gummistøvler med ullsokker i. Ikke tenke på at gangen snart vil være full av vått tøy i varierende størrelser.

Jeg bunkrer opp med film og bøker. Legger planer for julen og tenker at det ville være deilig med litt varme midt på vinteren. Luksustanker. Nordover eller sørover. Jeg har hele helgas aviser foran meg. Noen halvleste, noen ikke åpnet engang. Irriterer meg over manglende Bokmagasin, men innser at også den ville ligge i den samme bunken. Så plukker jeg heller opp en gammel favoritt og lar meg villig vekk forsvinne inn i Brian Selznicks verden. Hugo Cabret er akkurat like fin nå som da jeg leste den for noen år siden. Kanskje enda litt finere.  Og så setter jeg på noe melankolsk musikk og gir meg hen til høstfølelsen. Det er lov å kjenne på det blå.

mandag 3. oktober 2011

Via assosiasjon

Noen ganger fører helt tilfeldige småting meg til en annen plass enn jeg tenkte. I overført betydning, som regel. Assosiasjoner via detaljer, en setning, noen ord, en lukt eller en farge. Jeg har hatt en setning i bakhodet mitt i nesten en uke. Jeg visste at det lå noe der, noe jeg burde huske, noe med en melodi. I dag husket jeg. Og havnet her.

Fint å gjenoppdage Cardigans på denne måten. Det føles passende, på sitt vis. Via assosiasjon.

torsdag 29. september 2011

Ved veis ende. Og: drømmen om søvn.

Det har vært noen hektiske uker. Eller i grunnen har det vært en hektisk måned. Det pleier (som dere vet) egentlig alltid å være hektisk, men nå snakker vi beyond hektisk. Veldig hyggelig hektisk. Sånn, alt for lite søvn og jøje-meg-så-hyggelig-jeg-har-det hektisk. En fjelltur med gode kollegaer og så plutselig to dager på Bonnier GRID i Stockholm. En liten gutt som ble litt større, med feiring som seg hør og bør. Og så: Oslo Bokfestival, som startet og så var plutselig over. En festival av typen: løpe rundt i joggesko/gummistøvler for å rekke å se de forskjellige arrangementene. For så å trekke på seg finstasen for å være med på lanseringen til Simon Sebag Montefiores bok Jerusalem. En svipptur til Bergen og videre til Stavanger. Cappelen Damm og Aschehougs Bokgalla var årsaken til det. Bergen var passe. Stavanger var fab! Vinket så adjø til turnékollegaene og forfatterfølget for å bli igjen i Stavanger i fem dager. Kapittelfestival. Strålende, hyggelig, interessant og sent. Hver eneste kveld. Videre til Trondheim for litt lamikål hos Camilla. Ny runde med Bokgalla og en litt sen kveld på Brukbar. En alt for tidlig morgen (søvn er oppskrytt) med retur til Oslo. To dager med bokgalla på Edderkoppen teater og etter hvert teppefallsfest på forlaget. Man skulle tro at det var ferdig nå, men i kveld er det lansering av Ellisiv Lindkvists bok Tørst. Jeg holder ut litt til. Noen små timer til. I morgen er det fredag. Første reelle frihelg på hele september. Ingen planer. Bare være sammen med barna, lese bok og sove, sove, sove...det blir fint.
Fine lykter i bakgården hos Bøker & Børst i Stavanger.

mandag 12. september 2011

De store bokhandlerne. Og de små.

I 1994 begynte jeg å jobbe i bokhandel. Det var en helt tilfeldig happening og perfekt sammentreff av meg, NAV og Melvær bokhandel i Bergen. Jeg skulle bare jobbe litt, mens jeg fant ut hva jeg skulle studere ved Universitetet i Bergen.

Så klart skulle jeg også studere. Jeg måtte bare tenke meg litt om. Og hvis man ser litt stort på det så har jeg tenkt på det nå i snart 18 år. Det blir nok ikke noen universitetsstudier på meg, jeg innser det. Ingen krise, jeg er godt fornøyd med the turn of events som har ledet meg til der jeg er i dag. Jeg har nok uansett lest flere bøker enn mange av dem med diverse grader. Jeg har bare sluppet unna eksamenene.

Underveis i arbeidslivet mitt har det skjedd mange store endringer, noe jeg ble minnet om ved at amerikanske Borders nå er konkurs og avvikles. Over hundre gigantiske bokhandlere i USA, med tusenvis av ansatte, blir borte. Hvordan var det slik at man endte opp med å strømlinjeforme og forstørre bokhandelen på en slik måte at den vokste ut av seg selv? Eller kanskje heller: det er vanskelig å krympe fort nok, når man en gang har blåst seg opp? Dette har vi også sett eksempler på i Norge i senere år.

OK. Vi (les:Du) trenger litt bakgrunnsinfo. Dette tar litt tid, men stick with me:

I det jeg begynte i Melvær bokhandel i 1994, så het bokhandelen Melvær*Libris. Jeg rakk å jobbe i *Libris i den nette sum av to måneder før Melvær gikk ut av samarbeidet med *Libris og inn i en sammenslutning av bokhandlere som het Nexus. Nexus var noen av landets største og mest lokalprofilerte bokhandlere. Her var Tanum (Oslo), Norli (Oslo), Landmark(Gjøvik/Lillehammer), Haugen bok (Volda), Mox Næss (Trondheim), Lauritzen (Drammen) og flere andre profilerte bokhandlere. Samarbeidet gikk ut på innkjøp og betingelser fra leverandører, men i stor grad fortsatte bokhandlerne med det de var best på - sitt eget lokalmarked. Samtidig samarbeidet man på kompetanseheving, datasystemer, intranett og en del felles funksjoner. Alt styrt fra et lite kontor i Oslo hvor Grand Dame Cathrine Holst satt ved roret. Det var en morsom tid med stor vekst i bokmarkedet. Og Nexus var best i klassen, liten tvil om det. Folk i systemet hadde visjoner, slik som Karen Melvær, Harald Haugen og Arild Lauritzen. Det var et positivt driv som jeg ikke kan si å ha opplevd maken til i tiden etter. I Melvær hadde vi en visjon om å være "En bokhandel verden aldri har sett maken til". Det er klart at det er inspirerende å jobbe med en slik innstilling.

Man så på hva som ble gjort i utlandet. Og det skal sies at bokhandlerne i Norge har vært tidlig ute og innovative i forhold til akkurat butikkdrift - om enn litt tregere i avtrekkeren når det kommer til den digitale utviklingen. Jeg dro på studietur til New York og London i 1999. Planen var i å jobbe hos Barnes & Noble på Union Square, men det ble selvsagt umulig å få arbeidstillatelse. Istedenfor fikk jeg sett på en stor variasjon av bokhandlere i New York. Alt fra den bittelille krimbokhandelen Murder Inc, barnebokhandelen Books of Wonder, alternative The Strand Bookstore og selvsagt superstores slik som Barnes & Noble og Borders. I London var det den helt nye superstoren til Waterstones rett ved Picadilly Circus som var hovedmålet for turen. Jeg var selvsagt imponert og kom tilbake til Norge med en tanke om at from here on out var det bare STORT som ville fungere for oss. Noe med at Norge ikke er stort nok til å holde liv i små spesialiserte bokhandlere i tillegg til de store som ligger best plassert.

Og slik ble det også gjort i Norge. I de store byene fant man plutselig bokhandlere over flere etasjer med lange åpningstider. Sentralt plassert i noen av de dyreste lokalene du finner i et kjøpesenter eller på et sentralt torg. Utvalget var upåklagelig, for dette var store butikker med avdelinger for det meste av litteratur. Like ofte det smale som det med påtatt bestselgerpotensiale. Eller kanskje det bare er slik jeg husker det, fordi jeg har et romantisk forhold til den tiden?

Allerede i 1997 hadde Aschehoug forlag kjøpt opp Melvær Bokhandel og det begynte å snakkes om vertikal integrasjon og oligopol. Aschehoug gikk inn i samarbeid med familien Lauritzen og begynte å kjøpe opp bokhandlere. i 1999 betød dette slutten på Nexus og starten på det vi i dag kjenner som Norli. Gyldendal så potensial til å selv kjøpe seg inn i bokhandlerleddet, og kjøpte opp deler av *Libris for å starte opp ARK i 2001. Bransjen var for alvor i ferd med å endre seg. Med Damms oppkjøp av Tanum i 2006 og fusjonen med Cappelen i 2007 var kartet tegnet på nytt.

Jeg landet i Oslo i 2000 med jobb i Bokkilden. Jeg var på denne tiden butikksjef for den lille reisebokhandelen som Bokkilden driftet for å få muligheten til å selge bøker på nett. Slik var det nemlig da. Skulle du selge bøker måtte du være medlem av Bokhandlerforeningen, og da måtte du ha abonnement på alle nye bøker. Et eller annet sted måtte man jo gjøre av dem. Å være en del av Bokkilden på denne tiden var ekstremt morsomt. Netthandel i 2000? Hallo? Alt var nytt og spennende og veien ble bokstavelig til mens vi gikk. Hvis jeg skal nevne noe jeg er overrasket over med norsk bokbransje er det at netthandel pr. 2011 ikke har tatt større andeler av boksalget enn hva de har. At Bokkilden ble oppkjøpt av Bokklubben i Nydalen tror jeg personlig ikke ble gjort med tanke på ekspansjon. Bokkilden ville sannsynligvis ha  hatt en helt annen utvikling hvis de hadde fortsatt å være en del av Schibstedkonsernet. Det er langt ifra sikkert, men jeg har en distinkt følelse av akkurat det stemmer.

La oss ta en liten sammenligning med det som ligger oss nærmest: Sverige. Sverige er et land med nesten dobbelt så mange innbyggere som Norge. Allikevel er summen av den svenske bokomsetningen omtrent det samme som den norske bokomsetningen. I volum omsettes det vesentlig mer i Sverige, siden bokprisene er vesentlig lavere enn i Norge. Men i Sverige har nettbokhandelen en markedsandel på 25%, mot ca. 10% i Norge. Hvorfor er det slik?

I Norge har vi i dag et tredelt eierskap av de absolutt største delene av bokbransjen. Aschehoug, Gyldendal og Cappelen Damm har rimelig god kontroll på leddene fra utgivelse, distribusjon og salg. Bokklubb og massemarked er også godt dekket. Og hadde man hatt stor tro på en fremtid innen papirforleggeriet så hadde det sikkert blitt investert i trykkerier også - jeg kan tenke meg at dette har vært vurdert. Dette har kanskje lite å si for meg personlig. Det utgis et stort spekter bøker i Norge. På norsk. Vi har en fantastisk kulturpolitikk som sikrer dette. Og jeg innser fra der jeg sitter (i glasshus?) at den ene siden av bordet finansierer den andre. Bestselgeren sørger for at den smale utgivelsen kan prioriteres. Norsk litteratur er godt dekket, selv om det kan være sammensatt å se hvordan. Dette er noe man kunne ha snakket mye og lenge om, og det har vært grunnlag for en mengde samtaler og diskusjoner jeg har vært innblandet i. Så til de grader at noen aktører i bransjen vår blir anklaget for å være for lite smale (hæ?) og for å være sell-outs (hallo?).

Men. Hvor er jeg egentlig på vei med dette resonnementet mitt? Hva var det egentlig jeg begynte å tenke på da jeg fikk vite at Borders nå er historie. Da jeg også tenkte på hvor nære det var at det samme hadde skjedd med bokhandlerkjeden Norli her til lands. Og akkurat der møter jeg mitt eget 1999-selv i døren og går i motsatt retning.

De store sliter med logistikk og varelagre fordi bokkjøperne ikke vil la seg strømlinjeforme. Uansett hvor mye vi ser oss blinde på bestselgerlister, så er sannheten den at bokhandelen og bokbransjen som sådan lever av bredden. Den berømte lange halen. Den digitale utviklingen er i ferd med å ta igjen selv den sedate norske bokbransjen. Uansett hvor mye vi diskuterer formater og Bokskya, så vil også det norske folk etter hvert lese e-bøker. Det kommer til å ta tid, men ikke så langt tid som mange tror. Store butikker krever også sitt personale og dette landet har dyr arbeidskraft. Det er grenser for hvor mye man kan kutte og samtidig drifte store lokaler med lange åpningstider. Det går ut over servicen som i sin tur går ut over omsetningen.

Så hvor er vi egentlig nå? I 2011? Jeg mener at dette er tiden for den lille spesialisten. Den som våger å være sær og i tillegg er god på det de er sær på. Jeg har ved flere anledninger fått spørsmålet om jeg ikke kunne tenke meg å starte en egen bokhandel (Merk: fra venner og kjente, ikke investorer), noe jeg alltid har sett på som en umulighet. Tronsmo bokhandel har overlevd med et nødskrik opp til flere ganger. Det er fortsatt en av mine favoritter, selv om de har et stykke å gå når det gjelder service. Men noe i meg sier at HVIS noen skulle føle for å starte en bokhandel helt på egen hånd, så er det NÅ det skal skje. For det som er fint i 2011 er at man på en enkel måte kan kombinere tradisjonell bokhandlervirksomhet med å selge bøker på nett. Behovet for store lokaler og bemanning fra 8-20 er ikke nødvendig. Noen har allerede våget å spesialisere seg, slik som Audiatur, med både bokhandel (i Moss) og festival (i Bergen). Alternative Cappelens Forslag har allerede etter kort tid utmerket seg som noe av det hippeste vi har i Oslo by, med et bokutvalg som definitivt kan oppsummeres som sært. Men det funker!

Mindre forlag, slik som Flamme og Det stille Forlaget (ja, de har en link til Cappelens Forslag) og litteraturmagasiner som Vagant og Vinduet og Bokvennen opplever oppsving. Kan det være litteraturens vinylbrukere som plutselig kommer til overflaten? Poenget mitt er vel egentlig at så lenge man er liten nok og fleksibel nok, så trenger man ikke å bli størst for å leve av det man brenner for. Faktisk. 

Så tar jeg snart fatt på mitt attende år i norsk bokbransje. Jøje meg, er det mulig? Og noe sier meg at 2012 kan bli det aller mest spennende året i mitt yrkesaktive liv så langt, jeg har en følelse av at det blir bemerkelsesverdig. Fremtiden er over oss før vi aner ordet av det. Og jeg lever fortsatt av det jeg brenner for, heldige meg.

Hva med dere? Noen tanker om hvor vi er på vei?

mandag 29. august 2011

En flammende pustepause. In space.

Jeg abonnerer på boksinglene til Flamme og det er alltid hyggelig å finne en flammekonvolutt i postkassa. God litteratur i kortformat i kombinasjon med snasen design, gjør at det er sånne "bøker" jeg liker å ha i bokhylla. Og så liker jeg å lese dem. Så klart.
Sist gang var det en dobbel forsendelse. Stig Sæterbakken, med singelen Det fryktingydende,  er som vanlig en opplevelse å lese. Han setter også i kortformat noen velplantede slag i magen på meg. Puster rolig ut.

Overraskelsen denne gangen var however den lille diktsingelen Vi kommer i fred av Miriam Myrstad. Dekorert med en liten spaceman på den grønne forsiden, med alle intensjoner om å ta oss med til outer space, eller alternativt space oss ut? Nydelig!

T minus 4 uker, 20 timer

sånn rent fysisk
er det lettere for hjertet
å være i verdensrommet
enn på jorda
blodet flyter bedre
vekk fra gravitasjonen
det betyr
mindre pumping
mer tid til annet

jeg lurer på hva hjertet gjør
når det har tid til overs
vanner planter
ser på tv
tar ned bildene
av deg
fra veggen

Akkurat nå var det dette diktet som føltes passende. Passe melankolsk spacet. Litt sånn stemning i kveld. Tar et glass vitt og spacer ut. Over and out.

fredag 19. august 2011

Wham! Der var bokhøsten i gang. Og alt det andre.

Øya var gøy. Øya var mye på kort tid. Mye av alt bortsett fra søvn, men for øvrig PLENTY. Det er bare det at når jeg tar meg fri for å dra på Øya, så fortsetter oppgavene å legge seg pent på rekke, epostene tikker inn jevnt og trutt og stabelen med bøker jeg burde ha lest ferdig for lenge siden blir større og større. I det jeg passe smågrå tusler inn på forlaget etter fire dagers ufornuftig(?) omgang med sol, regn, musikk, øl, venner, hatt, mer musikk, masse musikk(!) og en hel del dansing, og...

Ja altså, tilbake til det at jeg spaserer inn på forlaget igjen sist mandag. Litt småsliten. Da det rett og slett ikke er tid til å være sliten. Det er bare å finne den ekstra energien og sette igang. For nå er det BOKHØST! Med VERSALER og utropstegn! Jeg sier sjelden ting med VERSALER (i det minste sjeldent skriftlig), men det er passende når vi skriver 19. august, og utgivelsene kommer som perler på den berømte snora.

Denne uka har det gått i hundre. Oppfølging av Forlagsliv - hvor det nå kommer blant annet 14 nye Norske stiler fra Herbert Ankel (aka Lars Saabye Christensen). Litteraturkalenderen er rett rundt hjørnet. Nye bloggere skal på plass, så raskt vi får det til. Noen kollegaer og noen forfattere - blir stas!
Førstkommende tirsdag blir det livestreaming av forlagets pressekonferanse kl.11.00, både på Forlagsliv og forlagets Facebookside - så vidt jeg vet første gangen et norsk forlag gjør noe sånt? Spennende!
 I dag har jeg også jobbet med lanseringen av forlagets nye iPad-app av Stian Holes bildebok Garmanns sommer - veldig fin! På tirsdag er det by the way også forlagets årlige høstfest, som regel bokhøstens høydepunkt. Jeg har rød kjole og røde sko - gleder meg!

August suser forbi. September er neste rekke av uker. I høst skal jeg være med på deler av Cappelen Damm og Aschehoug forlags Bokgalla-turné. Plenty møter og forberedelser til det - note to self: bestill flybilletter (!). Jeg skal på konferanse i Stockholm, Bokfestival i Oslo og Kapittel Litteraturfestival i Stavanger - tema i år er TRASS. Ny note: bestill billetter til det også.

Oktober. Jeg tror vi må si at oktober skal bli en rolig måned. Det må noen rolige uker til etter hvert. Tror det jeg trenger da er en uke på en hytte med elendig mobildekning, helst uten. En god stabel med bøker og en radio. Med peis. Vær så snill?

PS: Jeg har lest noen virkelig gode bøker i det siste. Nicole Krauss lever opp til forventningene etter Kjærlighetens historie med Det store huset, Brian Selznicks Himmelfallen blir amazing, Øystein Wingaard Wolfs Brighton Blues er en must read og Mazzucchellis Asterios Polyp er nest inntil genial. Det var noen kjappe boktips. Kanskje noe for deg?

søndag 7. august 2011

En sommer på hell? Snart Øyafestival

Lammelsen er i ferd med å slippe taket. Ikke helt, men nok til at jeg leser igjen og klarer å ha noen flere tanker i hodet samtidig. Plutselig er vi tilbake i hverdagen igjen og dagene tikker og går. Akkurat i dag føles det som om høsten er så alt for nær. Sommerferien er for så vidt over. Regnet heller ned. Jeg fryser på føttene og drikker varm kaffe. Ønsker meg peis. Tenker at det ville være perfeksjon å krølle meg sammen i en god lenestol, med ullsokker på føttene, foran livlig fyr i peisen. Med en god bok, selvsagt. Jeg har fortsatt ikke fått begynt på Haruki Murakamis 1Q84. Det hadde passet fint.

Fortsatt er det sommer. Jeg må minne meg selv på det, når jeg får sånne ullsokketanker og barna spør om de må ha på strømpebukser. Vi dropper strømpebuksene noen uker til. Først er det noen dager med hektisk jobbing, før denne Bokdama går inn i musikkmodus igjen. På onsdag starter Øyafestivalen. Juhu! Jeg har tatt fri fra jobb og familie for å få med meg mest mulig av programmet. I år gleder jeg meg blant mye annet til Fleet foxes, Grant Lee Buffalo, Lykke Li, James Blake, Crystal Fighters, Hercules and Love Affair, Razika, Sebadoh, Säkert!, Veronica Maggio, Warpaint, Aphex Twin. Og ikke minst PULP.

Av litteratur er det Vinduet som i år stiller program, og i år er det også opplesninger på hovedscenen i forkant av første band torsdag, fredag og lørdag. Det er Nikolaj Frobenius (en favoritt!), Bård Torgersen (enda en favoritt! og Jan Erik Vold (jammen en favoritt han også!) som skal lese på hovedscenen. Fint å la noen forfattere få litt "stilletid" da opplesningene i bokteltet i fjor hadde en tendens til å bli overdøvet av konsertene. Naturlig nok. Regner uansett med at vil jeg ta turen innom Deichmanteltet opp til flere ganger i løpet av festivalen.

Men først er det noen dager med hektisk jobbing. Jeg er noe involvert i prosjektet med Minnebok 22.07.11 som Cappelen Damm nå jobber med. Dette er en minnebok som vil dokumentere 22.07.11 og dagene som fulgte. Alt overskudd går til Nye Utøya. Lik gjerne Facebooksiden vår, som du finner HER. Jeg skal også få på plass noen nye løsninger på Forlagsliv i løpet av de neste dagene.
Og så skal vi ha litt filming i forbindelse med Bokgalla 2011, en presentasjonsturné som Cappelen Damm og Aschehoug forlag skal gjøre sammen i september. Jeg skal være med på scenen i Bergen, Stavanger, Haugesund, Ålesund, Trondheim og Oslo. STAS! Mandag kveld skal jeg på boklansering. Flamme forlag lanserer den nye romanen til Victoria Durnak: Deep shit, Arkansas på Liebling. Tenk. Høstens første boklansering. Snart går det slag i slag...

Så. Sånn ser altså uken ut. Men foreløpig er det søndag. Deilig søndag. Hva med å høre en skikkelig klassiker fra Pulp mens vi venter på konsert...

lørdag 30. juli 2011

Å gå videre. Gatelangs.

Blomsterhavet ved Domkirken. Foto: Anette S. Garpestad
Hvordan kan jeg begynne på nytt. Hvordan kan jeg finne roen til å lese noe annet enn nyheter. Jeg plukker opp en bok og opplever at bokstavene svømmer rundt på arket. Hodet er numment og tankene er et helt annet sted. Jeg har forsøkt å sette meg ned og få følelsene ut i ord. Tomt dokument åpent på laptopen, og en gedigen klump i halsen. Rastløshet som kun finner utløsning i å vandre gatelangs i denne byen min. Kanskje det er slik at jeg trenger å ta den tilbake. Gå i gatene, som om det ikke ligger spor av glass og vrakrester innimellom hav av blomster. Å ikke være i Oslo den 22. juli var det tøffeste av alt. Det føltes helt feil. En følelse av å befinne seg på en helt annen planet. Men nå er jeg her, og akkurat nå har jeg en følelse av at jeg aldri vil reise herfra igjen.

Mangler vinduer. Åpent likevel. Foto: Anette S. Garpestad
Dette ble en sommer av en helt annen type enn tenkt. Den er langt i fra over. Svetten samler seg i perler på overleppen min, varmen føles fysisk pressende. De aller siste feriedagene. Fra mandag av er det tilbake på jobb og prøve å finne retningen igjen. Hverdagen. Livet går videre, så merkelig det enn må synes. Barnehage, aktivitetsskole, jobb, bokhøst. Tomatsuppe med makaroni.

Det føles bare så fjernt. At 77 mennesker ikke vil oppleve den hverdagen igjen. Så ser jeg på barna mine og kjenner enorm takknemmelighet for at de finnes. For at vi fortsatt skal ha stress, mas, uendelige utfordringer og stor, stor kjærlighet også i morgen. Og dagen etter det. Og dagen etter det. Jeg må ikke ta det for gitt. Alvoret vil være her lenge. Barna mine vil vokse opp med nærværende alvor i mange situasjoner. De vil vokse opp i tiden etter 22.07. Jeg skal gjøre mitt aller beste for å være der for dem, prøve å forklare det uforklarlige.
Hopper trampoline. Hjertetrøst. Foto: Anette S. Garpestad

Noen sa meg at alt virker så meningsløst nå. Jeg tror jeg vil snu det helt på hodet å si at aldri har livet hatt større mening enn etter noe slikt som det vi nå gjennomlever. Jeg tror at jeg for hver ting jeg gjør som gleder meg, vil tenke at jeg gjør noe for dem som ikke lenger kan oppleve. Jeg vi ta del i det demokratiet vi bor i på en mer oppmerksom måte og jeg vil oppdra mine barn til å gjøre det samme. Kanskje det er de som reiser på leir på Utøya om 10 år for å lære og delta. Foreløpig hopper de bekymringsløst trampoline eller leker med nabobarna i et plaskebasseng. Smiler og ler. De slipper å ta det inn over seg riktig ennå og det varmer meg i hjertet å se gleden deres.

Menneskene rundt meg reagerer på forskjellige måter. Jeg forstår ikke alle reaksjonene som kommer, men det er i orden. Alt er i orden. Er det noe jeg ikke har lyst å lage debatt av så er det hvordan man skal reagere. Det finnes ikke noe fasit. Vi har ikke opplevd dette før.

Blomstrende kaprifol. Sommernatt. Foto: Anette S. Garpestad
Hvordan går jeg videre. Hva blir mitt våpen? Jeg velger å se de små tingene på en annen måte. Kanskje øynene mine har åpnet seg mer. Symbolene som jeg tror vil bli stående i byen vår. Den ødelagte klokken på Youngstorget som jeg håper de vil la være å reparere. Det er sterkt. Lys i vinduene i Regjeringsblokka, bak den hvite duken de har dekket huset til med. Det ser nesten konseptuelt ut. Kaprifol som blomstrer og dufter sterkt i sommernatten. Svette og smilende mennesker på Internasjonalen, som fortsatt ikke har fått nye vindusglass på plass. Fjorden som ligger blikkstille i det solen går ned. En flokk fugler som tar høsten på forskudd og trekker sørover i det rosa lyset. Eller kaffen min på Fuglen. Oppmerksomhet fra noen som er langt vekke. Gode venner som plutselig dukker opp for å holde meg med selskap. Det eneste jeg angrer på i dag er at jeg ikke dro for å bade. Jeg skal gjøre det i morgen.

Ingen grunn til å utsette.

fredag 15. juli 2011

Endelig ferietid

Jeg har trukket nordover. Satt meg på toget med barna og en gedigen bag med forhåpentligvis alt en voksen og to barn kan trenge for nesten tre uker på tur. Hengekøye og flytevest. Bøker. iPad. Badetøy. Tegnesaker. Solbriller. Jeg er evig optimist ovenfor sommer i nord. Tenker alltid at denne gangen skal det bli knall. Denne gangen skal jeg oppleve nest inntil midnattsol døgnet rundt. Denne gangen skal det ikke være vanvittige mengder av mygg og klegg. Denne gangen skal alle få fisk - det vil si alle andre bortsett fra meg. Fisking intresserer meg mindre enn fotball. Med andre ord veldig lite. Men kanskje mormor kan være barnevakt, ta med seg ungene på fisketur slik at jeg kan få masse tid til å lese bøker? Det er ikke mye annet å finne på, med mindre været faktisk er slik at jeg våger meg opp på en av toppene rundt Røssvatn. Vi snakker indre Helgeland. Jeg har vært på Hatten. Og jeg har vært på Kjerringtind (1395 moh). Fra Kjerringtind ser man så langt nord som til Svartisen og Okstindan. Helt ut til storhavet. Se her:

Og helt i sør Syv Søstre. Dette forutsatt at man har en sånn dag som vi hadde (slik som også disse folka hadde!) på fjellet, med vindstille og 20 grader varmt. Såvidt en sky på himmelen. En million fluer spiller ingen rolle når man for øvrig har fjellet helt for seg selv. Noen ravner og kongeørn høyt, høyt der oppe. Åtte timer tur/retur uten å møte et eneste menneske. Den flotteste fjellopplevelsen noensinne. Skal jeg satse på at det blir sånn denne gangen også? Jeg ser ikke helt den. Ikke i år.
Ferielektyren. Det er dette det dreier seg om. Foreløpig.
Værmeldingen for Trondheim sa litt sol, litt skyer, ganske kaldt. Nå har vi hatt to dager i bikini på terrassen. Kan hende det er en annen værmelding for Tyholt enn for resten av bartebyen? Vi har ryddet hagen for ugress. Vi har funnet frem peonene og rosene og en gammel steinkant. I morgen er planen å rydde grusgangen. Fortsatt i bikini, selvsagt. Jeg må endelig bli litt motvillig ferdig med Colum McCanns La kloden spinne. Min venninne Camilla skal få den i bytte for hyggelig vertskap i "The Pink Palace" på Tyholt.Vi blir her litt til. Så er det å på søndag satse alt på at vi får hyggelig vær å snakke om i Bleikvasslia. Det er hyggeligere å snakke om sol enn regn. Og selvfølgelig vil vi snakke om været. Vi gjør alltid det. Jeg skal i det minste få lest Kazuo Ishiguro: Gå aldri fra meg og Nicole Krauss: Great House. Etter hvert ender jeg opp i Sverige. Tipper at det blir tur i bokhandelen der også.

Kanskje kommer jeg tilbake med leserapport i løpet av juli. Det blir nok noen små drypp underveis. Men aller mest har jeg ferie akkurat nå. Både på Bokdama og bokdama@work. Stort sett resten av juli. Vi får vel se. På vær og vind, tid og nett. Inspirasjon. Lyst og anledning. Det er litt annerledes å være på aleneferie med to barn. Ny tilværelse. Men det skal nok gå det også.

Håper dere alle har en flott sommer!

onsdag 6. juli 2011

En ny favorittbok

Nicole Krauss. Kjærlighetens historie. I årevis (eller i det minste siden 2005) har jeg hørt at jeg bare MÅ lese Kjærlighetens historie. Ja, ja, har jeg tenkt. Skrevet den opp på min mentale liste over uendelig mange bøker som jeg ennå ikke har lest men som jeg BØR lese. MÅ og BØR er sjelden det aller mest motiverende i min verden. I tillegg har jeg flere ganger stått med boken i hånden, lest på baksideteksten og tenkt: "En bok om en ensom gammel mann i en leilighet i New York? Njaæ... Og i tillegg liker jeg ikke omslaget...", og så har jeg satt den på plass i hylla igjen, uåpnet.

For en tabbe! Hvorfor har jeg ikke hørt på mine gode bokvenner? De har så klart skjønt for lenge siden at dette er en bok som er perfekt for meg. Moralen: Hør på vennene dine! Eller i dette tilfelle: Hør på meg!

So. About The Book:
Det sitter en gammel jødisk mann som heter Leo Gursky i en leilighet i New York. Vennen hans, Bruno, bor i etasjen over. De dunker i radiatorrørene for å fortelle hverandre at de fortsatt er i live. Men Leo venter på å dø. Han tenker at det kan skje når som helst og han er klar. En gang for lenge siden var han en liten gutt,  så en ung mann i Polen. Og han elsket Alma. Han elsket henne så mye at han skrev en bok til henne. Kjærlighetens historie. En bok som ble borte et sted på veien og for alltid tapt. Tror Leo.

Et annet sted i New York finner vi en ung jente som heter Alma. Hun er navngitt etter alle Almaene i en spansk bok som ble gitt i gave fra hennes far til hennes mor, Kjærlighetens historie. En bok faren hadde kjøpt i et antikvariat i Sør-Amerika og som så hadde forandret livet hans. En bok angivelig skrevet av Zvi Litvinoff. Unge Alma ønsker seg to ting. At moren skal slutte å være ulykkelig over at faren er død og at lillebroren Bird skal oppføre seg normalt og slutte å tro at han er messias.

Den anerkjente forfatteren Isaac kjenner også til Kjærlighetens historie. Men han snakker ikke spansk. Via omveier finner han ut at Almas mor har et eksemplar av boken og ber henne om å oversette den til engelsk. Tilfeldigvis heter forfatterens mor også Alma.

Disse historiene veves sammen på en nydelig måte med sekvenser og utsnitt fra manuskriptet som er under oversettelse. Med tilbakeblikk følger vi kjærlighetens historie, den virkelige og den fiktive, fra Polen via Sør-Amerika til New York, hvor den igjen ender opp hos en ensom gammel mann.

Jeg ble oppslukt og betatt av denne boken. Så til de grader at jeg leste de første 200 sidene nesten uten pause. I tillegg ble jeg nesten irritert over å måtte gå på jobb på mandag. Kanskje jeg skulle ha ringt og sagt at jeg var syk av leseglede? Uansett. Jeg leste meg ferdig. Og jeg elsket den.

Jeg trekker samme relevante konklusjon som flere andre: Liker du Siri Hustvedt så er Nicole Krauss også en forfatter for deg. Kanskje er det noe med Brooklyn - hvor de begge er bosatt. Kanskje er det noe med å være en del av et forfatterpar - Nicole Krauss er gift med ikke helt ukjente Jonathan Safran Foer. Uansett hva det er, så har både Hustvedt og Krauss har noe ved seg som trekker meg inn. Jeg føler at Hustvedt er mer rotet i kunstteoriene, mens Krauss tar større kunstneriske sjanser. Men begge to har en stemme med nerve og følelse.

Nå gleder jeg meg til å lese romanen Great House - som kommer i oversatt versjon i høst. I tillegg har jeg oppdaget at forlaget også har utgitt hennes første roman: Mann går inn i et rom i 2003. Gjett om jeg skal lese og lobbe for at også denne skal utgis i pocketutgave. 

PS: Jeg liker fortsatt ikke det norske omslaget på Kjærlighetens historie. Håper jeg ikke fornærmer noen jeg kjenner... Men se på denne fine utgaven fra Penguin: Så riktig! Akkurat skrivemaskinen var en av de tingene jeg måtte google - hvordan ser skrivemaskinmodellen som både Leo og Isaac skriver på ut?

torsdag 23. juni 2011

Sommer i byen, arbeiderlitteratur på Litteraturhuset

Det er sommer i Oslo by. Vanskelig å tenke seg, da været er alt annet enn samarbeidsvillig og arbeidsdagene fortsatt er lange. Når ble det juni? Jeg fikk det nesten ikke med meg, og nå er juli her før vi vet ordet av det.

Kristian Lundberg. Foto: dn.se
Godt er det da å kunne ta seg en liten litterær pustepause innendørs på Litteraturhuset . Der har de satt opp et godt sommerprogram med temaer som favner bredt. I går var temaet Arbeiderlitteratur - og spørsmålet var: har arbeiderlitteraturen fått et comeback? Kjartan Fløgstad og svenske Kristian Lundberg var invitert for å snakke rundt temaet, med utgangspunkt i Lundbergs Yarden og av Fløgstad bøker Dalen Portland og til dels Grand Manila. Journalist og litteraturviter Karin Haugen sto for moderasjon av samtalen.

Så. Stemmer det som Flamme forlag sier i sine annonser for Yarden? Har arbeiderlitteraturen fått et comeback? Det var det innledende spørsmålet fra Karin Haugen til kveldens forfattere. Her visste nok ikke helt forfatterne hva de skulle svare, for det kom aldri noen konklusjon på feltet og eksemplene til moderator var nok litt vel vage for at man skal kunne si at det er en ny litterær arbeiderbevegelse på gang. Mer interessant ble det da Kristian Lundberg slapp til og fikk snakket om arbeiderforholdene på steder som Yarden og ikke minst kontrasten mellom Yarden 1995 og Yarden 2009. Hvordan solidariteten og arbeiderstoltheten mangler fullstendig. Hvordan arbeidskraften i mange sammenhenger har liten eller ingen menneskelig verdi. Arbeideren kunne like gjerne være en sjelløs markør. At man ikke kan være solidarisk med sine arbeidskamerater når det kan gå ut over evnen til å forsørge sin egen familie.

Kjartan Fløgstad. Foto: Dagsavisen
Kontrasten er stor mellom en klassisk arbeiderlitteratur etter sosialdemokratisk oppskrift, slik som Dalen Portland var og fortsatt er, og denne nyoppdagelsen av sjangeren som man opplever i Yarden. Jeg opplevde også at avstanden mellom Fløgstad i 1978 og Fløgstad i 2011 ble veldig tydelig. Han har ikke lenger kontakt med den arbeideren han en gang var. Og selv når han forteller om forskjellen på smelteverket i Sauda anno 70-tallet og hvordan produksjonen foregikk da han på nytt besøkte sin gamle arbeidsplass på 2000-tallet, så tenke jeg på hvor langt vekk han har beveget seg. Han har gjort en klassereise, men han har bare løst enveisbillett.

Når man da får betraktningene til Kristian Lundberg, som har tatt klassereisen tur/retur, og nå er i ferd med å ta turen atter en gang, så føles det så uendelig mye sterkere. Lundberg har blitt gitt alle verktøyene for å skildre en arbeiderklasse i oppløsning. Lundberg etterlyste litteratur skrevet av alenemødre i omsorgsyrker og historiene til den unge mannen uten gyldige papirer som vasker biler for 12 kroner i timen. Og jeg tenker i mitt stille sinn: de mangler verktøyene til å formidle livet sitt. At Kristian Lundberg faktisk klarte å skrive seg ut av Yarden og opp fra havna atter en gang er en bragd. Men den nye tids arbeiderklasse er ikke egentlig en arbeiderklasse. De er en underklasse. Det er egentlig det dette dreier seg om.

Vi snakket om det etterpå, at det som var arbeiderklassen i tidligere generasjoner i dag er noe helt annet. De som arbeidet med hender og kropp, med dype furete hender og utslitt rygg i en alder av femti år. Vi snakker om menn. Ser man på arbeiderbevegelsen og den politiske situasjonen i Norge på 1900-tallet, så er Gro Harlem Brundtland et unntak. De som arbeider med kropp og muskler i dag er så absolutt arbeidere. Men med relativt behagelige arbeidsdager og plenty benefits. En rørlegger tjener betraktelig mer enn meg. En fabrikkarbeider er sannsynligvis dataingeniør. Hvem er egentlig arbeiderklassen i 2011?

Det er kvinner. I stor grad er de faktisk det. De typiske kvinneyrkene er de som i dag må stå på barrikadene, som må stå på krava, som må jobbe og jobbe og jobbe uten å egentlig få en lønn de kan leve av.
Og så er det de andre. De som Kristian Lundberg snakker om. De som ikke overlever med den ene jobben, men går fra jobb til jobb. De som aldri hviler. De som kanskje ikke har gyldige papirer. De som tar det de kan få og finner seg i det de må finne seg i. Alt for å overleve fra dag til dag. Og jeg tenker på det, ofte. Hvor mye jeg tar for gitt og hvor heldig jeg egentlig har vært. Og jeg tenker på mine egne barn og hvor heldige de er som bor der hvor de bor og har alle muligheter i verden. Kristian Lundberg avsluttet sterkt med å lese en sekvens fra Yarden, hvor han viser sin sønn en bit av den virkelige verdenen. Sin egen oppvekst i miniformat.

Jeg beklager Kjartan Fløgstad, men akkurat denne kvelden var det Kristian Lundberg som var stjernen. Selv i samtalen om klassisk arbeiderlitteratur stilte Lundberg i en egen klasse. Det er klart, med svenske eksempler som Ivar Lo Johansson, Wilhelm Moberg og Harry Martinsson så stiller du ganske sterkt. Men det kan være verdt å huske på norsk arbeiderlitteratur av typen Johan Falkberget eller Roy Jacobsens Seierherrene når temaet en gang er oppe. Kan man ikke også kan trekke inn Amalie Skram i temaet? Og til dels Anne Karin Elstad. Det jeg savnet i samtalen var kanskje (igjen?) det kvinnelige perspektivet.

Alt i alt var det en svært interessant seanse og det var mye å tenke på etter endt økt. Jeg var heldigvis i godt selskap av Leselyst-Ingrid og Gine, så vi fikk god tid til å drøfte klasselitteratur over noen glass hvitt i etterkant. Og det er fint. En sommerkveld.

tirsdag 14. juni 2011

Favoritter i pocket.

Nå har flere av mine favoritter fra 2010 endelig kommet i pocketutgaver:
Ken Follett: Kjempenes fall 
Jonathan Franzen: Frihet 
Lars Saabye Christensen: Bernhard Hvals forsnakkelser 
Lars Kepler: Paganinikontrakten

Gode, tykke feriebøker som alle anbefales varmt!

torsdag 9. juni 2011

Arcade Fire. Enda en favoritt.



Arcade Fire er et av mine favorittband. Spike Jonze er en av mine favorittregissører. Musikkvideoer blir ikke bedre enn dette...

(...og 30. juni skal jeg se Arcade Fire live i London - HURRA!)

søndag 5. juni 2011

Er litt forelsket i Kristian Lundberg. Tror jeg.

Tidligere i vår skrev jeg denne omtalen om Kristian Lundbergs Yarden. En virkelig god bok, på stramme 123 sider. Da jeg så at det hadde kommet en oppfølger til Yarden så passet jeg på å plukke med meg den når jeg var i Sverige tidlig i mai. Och allt skall vara kärlek heter den og den forteller mer om hva som skjedde i tillegg til historien vi får i Yarden. Forfatteren møter igjen en kjæreste han gikk fra, men aldri har kommet over. Og følelsene er der fortsatt. Etter alle år som har gått og alt de begge har vært igjennom er det fortsatt kjærlighet. Den store kjærligheten. Den personen man aldri glemmer, som alltid blir med uansett hva man finner på. Jeg har det sånn selv. Minnene av den første store kjærligheten. Den som jeg rotet til og aldri kan tilgi meg selv for å ha avsluttet. Det er sikkert derfor tekstene til Lundberg treffer meg akkurat der de skal. I hjertet.

"Han minns och skriver. Han tänker att han skall skriva en annan historia än den som till slut finner sin väg ut och fram över pappersarket. Hon fanns där hela tiden, som en slags värme som skälver genom alfabetet."

Yarden er mye mer renskåret i formen enn Och allt skall vara kärlek. Men den senere av de to er et oppkomme av sitatvennlighet. Passasje på passasje minner mer om små dokumentardikt enn romansekvenser. Tekstene spriker mer og er repeterende og fragmentariske. Alle repetisjonene av handlingsforløp føles ikke helt påkrevd. Men noen av scenene forfatteren vender tilbake til, slik som et bilde av seg selv som gutt sittende i et tre, fungerer veldig fint for å få forståelse for det mentale i oppveksten hans. Den fraværende far og den sinnslidende moren er fortsatt med, men i denne boken føler man at forfatteren kanskje i større grad faller til ro med sin egen oppvekst og sine egne rusproblemer. Jeg sitter med et bilde av en mann med selvinnsikt, en dedikert far og en kjæreste med store følelser. 

"Jag minns. Raderar. Återskapar. Och det som är bottensatsen i just denna berättelse är det enklaste av allt: Att älska och bli älskad. Det är också det omöjliga."

Och allt skall vara kärlek er også en liten bok, ca 170 sider. Jeg har ikke ønsket å lese den ferdig. Jeg har sparsommelig fordøyd korte kapitler og lest langsomt. Alt for at boken skulle vare lenge, lenge. Mye på grunn av akkurat disse setningene og passasjene som er så fine at de tåler å leses om igjen flere ganger etter hverandre. Når jeg nå er ved veis ende, så å jeg allikevel si at Yarden er en bedre bok. Jeg liker det nok hakket strammere enn hva forfatteren gjør i Och allt skall vara kärlek. Men bøkene sammen, som en helhet, har gitt meg en stor opplevelse. Så jeg er nok litt småforelsket i forfatteren Kristian Lundberg. Må innrømme det. 22. juni skal jeg se ham sammen med Kjartan Fløgstad på Litteraturhuset, noe jeg selvsagt gleder meg til. Håper han er en like stor fryd å høre live som å lese.

PS: Håper at Flamme forlag har planer om å oversette også Och allt skall vara kärlek.

søndag 29. mai 2011

fredag 20. mai 2011

Kate Bush. Enda en gang på repeat.

Jeg hører mye på musikk. Mye forskjellig og innen mange sjangere. Men noen ganger kommer jeg inn i sånne perioder. Hører manisk på én artist eller én plate. Arcade Fire, Radiohead, Bjørk og tidligere i år James Blake. The Knife. PJ Harvey. Dinosaur JR. Beastie Boys. Depeche Mode og Bob Hund. For lenge siden Imperiet. Kanskje også Tori Amos. Om igjen og om igjen. Kate Bush har jeg også hatt det slik med. Nå er det slik igjen. Kate er tilbake med sin Kate Bush: Director´s Cut. Fornyede versjoner av mange av de fantastiske sangene hun har laget. Det er er distinkt og nydelig Kate Bush og allikevel så veldig 2011. Nå går den på repeat. Om igjen og om igjen. Med noen avbrekk hvor jeg går tilbake til kilden og hører de opprinnelige platene på nytt. Kate Bush: Hounds of Love fra 1985 og Sensual World fra 1989 er kanskje mine to favoritter. Deler den klassiske Cloudbusting med dere her. Men kjøp/last ned/spotify dere for all del Director´s Cut. Det er Kate Bush på sitt absolutt beste.



PS: Kate Bush er for øvrig noe av det beste av musikk å spille mens man leser. Musikken kler god litteratur. Akkurat nå: Manuset til Roy Jacobsens nye bok Anger. Kommer i august/september. Gled dere!

mandag 16. mai 2011

Hverdagsmelankoli

En liten dag i klem. Burde nok egentlig ha tatt meg fri, men tenkte det ville være lurt å få unna litt. Så mange andre som har tatt en deilig lang 17.mai-helg, alt ligger til rette for en effektiv arbeidsdag. Rydde opp i innboksen. Sørge for å ha kundeplaner på stell og pulten støvfri. Til en forandring. Men nei. Liten slapp frøken. For så vidt feberfri, men uten noen som helst intensjoner om å feire noe som helst i barnehagen i dag. Når verken boller, is eller pølser frister, så er det bare å innse at barnet er sykt.

Hjemmekontor. Høres fint ut, men er bare stress så lenge man ikke har hjemmet for seg selv.
"Mamma. Mamma. Mamma. Mamma! Mamma!! MAMMAAAHHHH!!!!" Konsentrasjon? Ikke akkurat. Huset er langt ifra ryddet eller vasket til 17. mai. Vinduene er grimete av støv og pollen - for ikke å snakke om røde kløende øyne som er fulle av det samme. Klær skulle ha vært vasket. Kaker skulle ha vært bakt. Men ikke i dag. Dette er en sånn dag da jeg føler for å bare legge meg rett ned på gulvet og stirre tomt ut i luften. I noen timer.

Jeg øyner en rolig kveld. Humøret tilsier lettest mulig underholdning. Tror det blir Sookie Stackhouse som får æren av min oppmerksomhet. Eller kanskje noen episoder av Treme. Vidunderlige Kristian Lundberg fortjener å leses på bedre humør. Och allt skall vara kärlek er en bok jeg ønsker skal vare lenge. En nydelig oppfølger til Yarden.

Med forhåpninger om en bedre dag i morgen. Med champagne.

GOD 17. MAI, DERE!

PS: Noe fikk jeg tross alt gjort i dag. Jeg har sett over programmet for Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Jeg har blogget om det på Bokdama@work her.

tirsdag 10. mai 2011

Illustrert om familielivet

For noen år siden kom svenske Lotta Sjöberg ut med boken Babybekjennelser. Det er en hysterisk morsom illustrert bok om graviditet, fødsel og livet med baby. Man kan si traff meg rett i fletta på riktig tidspunkt i livet mitt.
Stor var min lykke da jeg oppdaget at det har kommet en oppfølger: Family Living - den ostädade sanningen.
Yes. Fortsatt morsomt. Veldig. Så morsomt og gjenkjennelig at tårene sprutet og forsøkene på å gjenfortelle morsomhetene forsvant i uartikulerte snøft. 

De to eksemplene dere ser avbildet er temaer jeg glatt kan relatere til. Kunne vært meg. Rett og slett.

torsdag 5. mai 2011

Blogg. Kan man jobbe med det?

Aktiviteten her på bloggen har vært lav i vår. Fra å blogge flere ganger i uken i nesten to år, har jeg avspist leserne med innlegg i snitt annenhver uke. Det er på tide med en liten forklaring.

Da jeg startet bokbloggen min i 2009 var det mest av alt for å finne ut hva blogging var. What´s the Hype? Omtrent samtidig sjekket jeg ut andre av de nye sosiale mediene, slik som Twitter. Facebook ble utforsket for å finne ut nye måter å kommunisere på. For det er det vi gjør. Vi kommuniserer på en relativt ny måte. Overkommuniserer, syns noen. Men dog. Kommunikasjon.

Det er ikke fritt for at denne måten å kommunisere på passer meg godt. Jeg liker det. Jeg syns det er morsomt, interessant og det gir meg mye. Mange av de jeg har møtt i de sosiale mediene - om det har vært ren digital kontakt eller mennesker jeg har møtt IRL som resultat av bloggingen og twitringen min - har vært med på å utvide horisonten min. Verden har blitt større. Og mindre.

Da Cappelen Damm bestemte seg for å virkelig ta tak i å lage en strategi for tilstedeværelse i de sosiale mediene - i motsetning til den veldig morsomme, men langt i fra planlagte aktiviteten som noen av oss som jobber for forlaget har drevet med de senere år - så var jeg heldig nok til å være med på laget. Det har vært et overskuddsprosjekt som egentlig ingen av oss som var involverte hadde tid til. Men vi fikk det til. Planer ble laget. Strategier kom på plass. Entusiasme ble tent. I en organisasjon som den vi har i Cappelen Damm så er det meste mulig. Folk har lyst. Men det er en stor organisasjon.

Som jeg har sagt før. Jeg har en av de kuleste jobbene på en av de kuleste arbeidsplassene. At jeg i tillegg har fått lov å utfolde meg i arbeidstiden med det som egentlig er en hobby, er ganske fantastisk.

Allerede i begynnelsen av 2011 startet jeg opp små minikurs i Twitter for ansatte på forlaget. Morsomt og spennende. Så ble det besluttet at forlaget skulle starte forlagsblogg, noe jeg har hatt ønske om i lengre tid. En skikkelig kul en. En forlagsblogg som ikke helt ligner på noen andre forlagsblogger. En som viser alle aspektene av et forlag. Fra forfatterne via redaksjonene, produksjon og design. Helt frem til lansering og markedsføring av en ferdig bok.

Helt fra skissestadiet har jeg vært med og jobbet med den nye forlagsbloggen, som en del av et team. Vi har tegnet og tenkt. Snakket med folk. Hvem skal blogge? Hva skal vi blogge om? Må alt som publiseres være forlagsrelatert. Hva med de tekniske tingene. Kan vi få en boks der og en kalender der, og kan den fargen der være en tanke dypere?

Så dro jeg på ferie og overlot hele prosjektet til kollegaene mine. Kanskje ikke noe jeg ville ha gjort hvis jeg hadde visst om dette i høst. Men ferien var nå en gang planlagt og billetter var kjøpt. Det var bare å stole på at dette ville gå helt fint uten meg i en måneds tid. Det har virkelig gått helt fint.

Resultatet av all jobbingen har blitt en forlagsblogg som ingen har sett maken til. I det minste ikke jeg. Før nå. Den heter Forlagsliv og består av en nyhetsblogg hvor man finner aktuelt stoff om ting som foregår på Cappelen Damm-huset og i forbindelse med våre utgivelser. I tillegg fungerer Forlagsliv som en bloggportal inn til i overkant av 20 personlige blogger, skrevet av ansatte på forlaget. Vi har også en egen gruppe som heter Forfatterliv. Her kommer de av våre forfattere som ønsker det til å blogge på egne personlige blogger.

Og hva med meg da? Jeg har fått den ærefulle oppgaven å jobbe som redaktør for bloggen. Jeg jobber med blogg. Og Twitter. Og Facebook. Og alt annet jeg kan komme på av plattformer for digital kommunikasjon. Mål: Få enda flere mennesker til å lese enda flere bøker. Kan man gjøre det via nettet? Det tror jeg man kan.

Svaret er altså ja. Man kan jobbe med blogg. Hobbyen min har blitt jobben min. Det ville jeg aldri trodd i det jeg satte meg ned og skrev dette innlegget i februar 2009. Men sånn er det nå. I 2011.

Hva skjer nå med Bokdama? Bokdama skal fortsatt være min private blogg. Den hvor jeg legger ut bokomtaler av alle typer. Hvor jeg snakker om bokhyller og bokmøbler. Hvor jeg står helt fritt å skrive om det som passer meg best. Som regel bøker. Sånn er det jo.
Men Bokdama har fått en ny søsterblogg: bokdama@workForlagsliv.no. Når jeg er på jobb kan jeg ha akkurat så stor fokus på Cappelen Damm som det passer meg. Jeg vil snakke om min hverdag på forlaget og legge ut innlegg som er laget spesielt for forlagsbloggen. Noen innlegg kan det hende at jeg legger ut begge steder. Jeg vet ikke ennå. Det er nytt og spennende. Det går seg til underveis. Tenker jeg.

Så min oppfordring akkurat nå: Gå inn på Forlagsliv.no og se på min nye "baby". Les! Kommenter! Jeg håper og tror at det kan være et nettsted hvor det vil skje mye spennende.

tirsdag 3. mai 2011

Touch Down. Oslo.

Bokdama på stranden. Great Ocean Road. Et eller annet sted. Foto: Anette Garpestad
Jeg er hjemme. Har landet på toppen av kloden igjen. Venner, familie, kollegaer og andre kjente spør "hvordan var det?", "fin tur?", "hvordan føles det å være hjemme igjen?", eller legger til et mer lakonisk "så var det tilbake til hverdagen, da?". Det å reise er alltid litt lettere surrealistisk. Først er man her. Så er man plutselig på andre siden av jordkloden. Så er man like plutselig hjemme igjen.

Mye har skjedd underveis. Jeg kunne sikkert ha laget en egen blogg om Australia og alle opplevelsene derfra. Jeg føler at jeg bare har lyst å dele litt. En liten smakebit, i tillegg til det dere har fått fra før. Så, altså. 3 ukers highlights, i tilfeldig rekkefølge:

1. Besøk hos Sven og Anders på Philip Island. På klippen over Sørishavet. Neste stopp Antarktis. Den mest intense stjernehimmelen jeg noen gang har opplevd. The Little Penguin. Magical place on earth!

2. Great Ocean Road. Skyfri himmel. Hav. Klipper. Lys.

Solnedgang sett fra St. Kilda i Melbourne. Foto: Anette Garpestad

3. Møtet med Shaun Tan i Melbourne. Usedvanlig hyggelig.  Jeg gleder meg til å møte ham på Litteraturfestivalen i Lillehammer i slutten av mai. Melbourne var også min byfavoritt på turen. All ære til Sydney og Brisbane, men Melbourne stiller i en egen liga.

4. Campingplassen i Narooma. Med fargerike parakitter, så tamme at de spiste fra barnas hender. Og en strand så perfekt som det er mulig å få den. Sand så fin at den knirket når vi gikk på den.
Stranden ved campingplassen i Narooma. Og en mann. Foto: Anette Garpestad

5. Trivelige Byron Bay, hvor jeg også nesten helt tilfeldig møtte Gietlitevink-Maren:-). Hvor kult var ikke det?

6. Fergeturen fra Manly inn til Sydney. Den aller mest perfekte måten å se Operaen og Harbour Bridge.
Café La bas i Manly. Fantastisk kaffe. Alt for liten plass. Foto: Anette Garpestad
7. Manly. Jeg tror jeg kunne ha bodd der. I et litt slitent hus med en fabelaktig treveranda, overgrodd med klatreplanter. Henge ut på stranden. Drikke timevis med kaffe på Café La bas.

8. Alle dyrene. Overalt. Kenguru, koala, hai, dugong, possum. Høns. Pingviner. Nebbdyr. Uendelige mengder med kuer og sauer. Parakitter. Og the Australian Magpie, som så langt ifra oppførte seg eller så ut som en skjære. Jeg later som om jeg ikke så en gedigen Huntsman krabbe inn under kjøleskapet. Og den slangen jeg tråkket på var sikkert ikke farlig....

9. Brisbane med besøk hos Inger Lise, Tim and the kids. We love your house, guys! And you, too! Laid back på den superdigge terrassen, hvor vi grillet og fikk besøk av en possum. Og spiste kenguru. Og besøket på Avid Reader, selvsagt.

10. Triple J radio! Hvis bare gud ville bevilge meg en slik radiostasjon i Norge. Mengder av kul, ny og langt ifra mainstream musikk. Interessante features. Morsomme programledere. Love it! Morsomt innslag var da Fredric fra Datarock lagde konkurranse for australierne hvor de skulle fortelle hva en Hvit dame er. Funny.

Surfers Paradise. Love the name, hate the place. Men bildet ble fint. Foto: Anette Garpestad
Så. Det var kortversjonen. Den lange versjonen blir jeg nok aldri ferdig med. Men jeg kan si dette: Australia - I will be back. One day, I will.

torsdag 21. april 2011

Et bokhandlerbesøk i Brisbane, Australia

The Avid Reader i Brisbanes West End. Foto: Anette S. Garpestad
Vi har ankommet Brisbane. Siste stopp på vår australske roadtrip. Bobilen (eller: The White Whale, som vi har navngitt den) er avlevert. Nå er vi på besøk hos venner av oss i et hus på påler i Corparoo. Deilig å være litt i ro. Litt forsiktig sightseeing, men mest av alt deilig lat liv på terrassen. Vi har sett gekkoer og svære flaggermus. I går kveld fikk vi besøk av en possum. Han holdt meg med selskap mens jeg drakk litt australsk rødt og leste. Fint.

Min gode venninne Inger Lise vet hva jeg liker. Hun tok meg like godt med direkte til den superhyggelige bokhandelen The Avid Reader i Brisbanes West End. Det er en bokhandel som minner mye om Tronsmo i utvalg og størrelse. Helt klart en bokhandel for bokelskere. De ansatte var veldig opptatt av å snakke med kundene og ville gjerne komme med tips. Jeg brukte en pen sum dollars på bøker, kort og annet realtert som et bokmenneske kan føle behov for. Slik som en vannflaske med Jack Kerouacs On the Road i Penguin-design. Sånt må man like.
Fine vannflasken. Kjekt å ha. Foto: Anette S. Garpestad
Og så. Etter at man er ferdig med å browse i hyller og på bord. Da er det bare å trekke ut i den deilige bakgården og slappe av med litt deilig kaffe, en kakebit eller lunsj. Trenger jeg å legge til at personalet i den bittelille kaféen også var veldig hyggelig? For et fint sted, rett og slett. Anbefales!
Dagens fangst, med junior i bakgrunnen. Ungene digget også The Avid Reader, by the way. Foto: Anette S. Garpestad
Etter noen timer i bokhandelen tok vi oss en tur til Gallery of Modern Art (GOMA) hvor ungene kunne fryde seg over Kids festival. Hele det gigantiske anlegget var fullt av utstillinger og workshops beregnet på barn. Blant annet en 3 etasjer høy sklie og et stort rom fullt av lilla balonger. Ja: Mor frydet seg også!

Nå er vi på vei ut i regnskogen. Vi har lovet ungene at de skal få se litt jungel før vi drar. I dag er siste sjanse. I morgen: fly til Bangkok. Australiaeventyret er snart over.

søndag 17. april 2011

Greetings from Byron Bay, Australia.

Sørishavet. The Nobbies, Philip Island. Foto: Anette S. Garpestad
Kjære dere. Australia er langt ifra noe internettland. For denne damen betyr det seriøs internett-rehab. Noe som sikkert har vært sunt og smart. Men det var da langt ifra meningen å la dere sitte fullstendig uoppdatert i ukevis!

Vel. Nå sitter jeg på The Balcony i Byron Bay. Fungerende wifi. Hurra!
Det har vært en lang kjøretur i bil og bobil de siste ukene. Vi hadde en fantastisk start på Australia-eventyret på Philip Island utenfor Melbourne. En høststille og rolig plass hvor det på denne tiden av året strengt tatt var bare oss. Vi fikk behørig hilst på Koalabjørn, Wallaby (liten kenguru) og the Little Penguin, som er verdens minste pingvintype. De lever vilt på Philip Island og det var virkelig en opplevelse å se dem paradere opp av havet i skumringen.
Jeg fikk også et hyggelig møte med forfatter og illustratør Shaun Tan inne i Melbourne. Fantastisk at denne ALMA- og Oscarvinnende mannen hadde til til lunsj med meg! Dette lover jeg at dere skal få høre mer om etter hvert...
Great Ocean Road. Foto: Anette S. Garpestad

Vi tok en kjapp todagers tur ned The Great Ocean Road i stålende sol. Det var en opplevelse, om enn litt heseblesende siden vi egentlig ikke hadde satt av tid til å dra den retningen.  Men Twelve Apostles (som strengt tatt bare er 6,5 igjen...) i soloppgang var absolutt verdt turen!

Sydney var et naturlig og selvsagt stopp på veien. Én dag med sightseeing inne i byen og én deilig dag på stranden i Manly. Tror fint jeg kunne ha flyttet til Manly. Deilig avslappet stemning og mange hyggelige mennesker. Ikke minst våre verter på Manly Beach House.
Så: Regn. Man må regne med det. Etter én regnfull natt i fantastiske(!) Cresent Head dro vi videre mot Byron Bay. Og her blir vi til vi skal levere bobilen i Brisbane på tirsdag. Jeg bryr meg ikke om hva slags vær vi har. Det er 23 grader varmt og like varmt i vannet. Da må det bare regne for min del, jeg har det fint. Akkurat nå for eksempel. Det bøtter ned. Jeg drøyer turen min tilbake til campingplassen og bestiller meg en Stone & Wood til.

Så. Får man lest på en slik tur? Svaret er egentlig, nei. To voksne og to små barn i en bobil, stadig vekk på reisefot. Det blir ikke mye tid til å lese. For ikke å snakke om plass! Foreløpig har jeg lest Lucinda Rileys bok Hothouse Flower (utkommer på norsk i juni: Orkidéens hemmelighet). En dramatisk og underholdende roman av den ekstremt romantiske typen på bortimot 600 sider. Passet perfekt for en tur som denne! Nå har jeg påskepassende nok begynt på sørafrikansk/australske Peter Temples hyllede krim Mørk kyst. Blir bra.

Sydney. Operaen. Selvsagt. Foto: Anette S. Garpestad
Nå har vi noen få dager igjen i Australia. Fra tirsdag av besøker vi venner i Brisbane og gleder oss veldig til det. Håper det blir noen rolige dager, men mest av alt blir det fint å catch up og hang out! Lenge, lenge siden sist.
Langfredag reiser vi tilbake til Bangkok for å så ha noen rolige dager på Mun Nork Island i Thailandbukta. Vi snakker seriøs bungalow, strand og hav. Så er det tilbake til mai og vår i Norge. Det blir sikkert fint det også. Sukk...

PS: Jeg ble "intervjuet" av Johanna L hos svenske Bokhora rett før jeg dro på ferie. Det ble publisert for litt siden og dere kan lese det her.

søndag 27. mars 2011

Hva pakker man?

The Outback. Not going there...

Jeg har alltid vært god på å planlegge. Gjerne lenge i forveien. Lister i excel. Sirlig innføring i kalender. Etter hvert: står det ikke i kalenderen i Outlook, så finnes det ikke i min verden.

Noe er litt annerledes nå om dagen. Litt for mange baller i luften, nye prosjekter. Livet. Og sånn. Jeg innser plutselig at det er mindre enn tre døgn til avreise. Den lange turen! Den til andre siden av den blå planet. Jeeeez! Jeg skal til Australia!! VI skal til Australia. På onsdag. Og jeg har ikke begynt å pakke ennå.

Hva trenger man i Australia? Jeg tenker Heaps of Books til lange kvelder i bobilen. Noen Kick Ass Magic Spells som holder the Creapy Crawlies på avstand. En kjempestor kniv til å holde Crocs på avstand (ja, det gjelder skotøyet også...). Hurtigkurs i korrekt aussie-english slik at jeg husker å si G´day på riktig måte. Bikini - til bad i ferskvann, siden jeg er skeptisk til hai av typen hvit. Kamera - eller iPhone om du vil.

Litt mer alvorlig. Er det noen av dere som har gode tips til hva vi bør gjøre og se? Vi starter i Melbourne og kjører via Sydney til Brisbane. Foreløpig er det stort sett reiseruten som er lagt, innholdet tar vi underveis. Jeg vil gjerne også ha gode tips om Australsk litteratur. Steve Toltz blir med i reisebiblioteket. Jeg er også stor fan av Sonya Hartnett og Shaun Tan (som jeg by the way skal se på Lillehammer i mai - hurra!). Det må finnes fler!

Jeg regner med å holde dere oppdatert undeveis. Min etter hvert veldig skittengrå hvite mac blir med i bagasjen. Online også Down Under. Men på litt motsatt tid på døgnet. Blir merkelig og opp ned.

tirsdag 22. mars 2011

Chris Tvedt er nominert til Rivertonprisen



Hurra! Chris Tvedt er nominert til Rivertonprisen 2010 for sin roman Dødens sirkel. Det er en kriminalroman jeg har snakket om i flere omganger i fjor høst. Det nærmeste jeg kom til en bokomtale var her. Boken var også med på min toppliste over de beste i 2010 her. Dødens sirkel har akkurat utkommet i forlagets nye krimpocketserie Kaliber. Fortsatt ikke lest bøkene til Tvedt? Gjør det.

I ærlighetens navn er det slik at det er fire andre som også er "shortlisted" til Rivertonprisen:

Anne & Even Holt: Flimmer
Jørn Lier Horst: Bunnfall
Atle Skredderberget: Metallmyk
Øistein Wiik: Dødelig applaus

Men jeg heier skamløst på Chris Tvedt!

I tillegg oppdaget jeg nå at Rivertonklubben har startet blogg. Det var en hyggelig overraskelse. Klubben kunne kanskje ha vært litt flinkere med å markedsføre dette? Vel. Jeg hjelper dem litt på vei.

søndag 20. mars 2011

Krimfavoritter. Snart påske. Og sånn.

Tiden frem mot påske vet vi nordmenn hva vi skal fylle med. Det er kvikk lunsj, appelsiner, solbriller, fjellturer, ski, solbærtoddy og/eller varm kakao. Det er hytta. Eller støvete nesten-vår i byen. Uansett hva eller hvor, så er sjansen stor for at det leses kriminallitteratur. Jeg liker krim. Men det må være god krim. Tenkte jeg skulle dele noen av mine krimfavoritter med dere. I tilfeldig rekkefølge.

1. Mo Hayder: Tokyo
Sjeldent har jeg opplevd å bli sugd inn i en historie på den måten som jeg ble i Tokyo. Dette er en litterær krim og en psykologisk studie i like stor grad som en ferd fra mysterium til løsning. Grey lander i Tokyo. Hun har reist til andre siden av planeten for å finne svar på hva som egentlig skjedde under massakren i Nanking. Mannen hun håper skal fortelle henne det lever i Tokyo. Hun må dit. I Tokyo ender Grey opp med å jobbe som nattklubbvertinne mens hun sirkler inn professoren hun mener har svarene på spørsmålene hennes. Det er nok ikke helt normalt at en ung kvinne er så ekstremt opptatt av et ganske sært tema, som Nanking-massakren. Men hendelser i Greys barndom driver henne i søken etter svar. Hendelsene i Nanking skal også vise seg å ha tråder inn i vår tid og inn i miljøet hvor Grey ferdes. Hvis du vil lese en annerledes krim som får deg til å holde pusten lange stunder av gangen - da er dette boken!

2. Lars Kepler: Hypnotisøren og Paganinikontrakten
Sommeren 2009 fikk jeg manuset på en svensk krim som etter sigende skulle være noe av det beste som hadde kommet ut på mange år. Jeg lastet manuset inn på lesebrettet og begynte å lese. Strekklese. Låse døren og skvette av min egen skygge. På forlaget var vi flere som leste samtidig. Det var mye "hvor langt har du kommet....", "hva tror du egentlig...." og "men det kan vel ikke være..." i noen dager, før vi forsiktig jublende kunne si oss enig om at dette var virkelig bra! Da manuset på Paganinikontrakten kom allerede sommeren etter var det ikke noe snakk om annet enn at det ble å strekklese det også.

Hypnotisøren er en blodig affære. Det er ikke å stikke under en stol at handlingen er brutal. Det første som møter oss er en familie som har blitt slaktet ned på grusomste vis. Eneste overlevende er sønnen i familien, som overlever med et nødskrik. Vi blir introdusert for vår helt, politietterforsker Joona Linna. Finlandssvensk. Stillferdig besserwisser. Han har alltid rett og han vet at han alltid har rett. Fornøyelig nok. Hypnotisøren er en psykologisk thriller hvor jeg til tider kom på meg selv med å lure på om det kunne være at det var noe overnaturlig ved hendelsene. Jeg ble holdt i ånde, virkelig.

Paganinikontrakten er en annerledes bok som aller mest kan kalles en action. En ung kvinne blir funnet død ombord i en båt. Druknet. Men hvordan kan hun ha druknet uten å være våt? Samtidig finner man en velstående mann som tilsynelatende har tatt livet av seg selv. Har han det? Og hvis han har det - hvorfor. Joona Linna aner at det er noe som ikke helt stemmer. Han ser noen sammenhenger som ingen andre ser. I Paganinikontrakten føler man seg som leser nesten litt jaget. Det er et driv i handlingen som ligner på en klassisk actionfilm. Blant annet finner man i denne boken den mest troverdig skrevne biljakten jeg noensinne har lest.
Lars Kepler, aka Alexander og Alexandra Ahndoril, er allerede en krimfavoritt. Jeg gleder meg til neste bok om Joona Linna!

3. Robert Wilson: Et lite drap i Lisboa
Mitt første møte med Robert Wilson. Det skulle vise seg å bli et langvarig bekjentskap. I Et lite drap i Lisboa har vi to handlingsforløp. Det ene er drapet på 15-åringen Catarina Oliviera i nåtidens Lisboa. Den andre handlingen starter i 1941 i et krigsherjet Europa. Vi skjønner at disse handlingsforløpene på et eller annet sted vil møtes. Men når? Og hvorfor? Dette er en historisk skildring av andre verdenskrig i like stor grad som en klassisk krimfortelling. En drivende godt skrevet fortelling som holder nerven hele veien i mål. Anbefales!

4. Johan Theorin: Skumringstimen
I 1972 forsvinner en liten gutt på Öland. Han vandrer ut på Alvaret og blir aldri funnet igjen. 30 år senere får hans bestefar en barnesandal i posten. En sandal som må tilhøre gutten som forsvant. Guttens mor, Julia, kommer tilbake til Öland og får nå høre om den ekstremt usympatiske Nils Kant, en mann som forsvant lenge før hennes egen sønn. Men hva skjedde egentlig med Nils Kant, og hvorfor mener flere mennesker at de har sett ham etter at han angivelig skulle være død? I Skumringstimen vever Johan Teorin en fortelling hvor fortid og nåtid er tett knyttet sammen. Sorgen over et mistet barn ligger som en smertefull nerve gjennom hele historien. Dette var en fortelling som jeg fikk vondt i magen av å lese, men som er så godt fortalt at jeg allikevel har anbefalt folk å lese den. Det er en særdeles god krimfortelling. Etter min mening den beste Theorin har skrevet. Men jeg anbefaler også gjerne Nattefokk og Blodleie av samme forfatter.

5. Karin Fossum: Elskede Poona og Varsleren.
Karin Fossum er kanskje den aller beste av de litterære krimforfatterne. Elskede Poona fra 2000 er fortsatt en av mine absolutte favoritter. En indisk kvinne blir funnet drept ute på en åker ved et lite tettsted. Like i nærheten sitter det en mann og venter på kvinnen han møtte i Mumbai. Dette er den femte boken om etterforskerne Sejer og Skarre. I elskede Poona går Fossum dypt inn i psykologien ved et lite lokalsamfunn. For hvem ville vel finne på å skade denne fremmede kvinnen som hadde reist fra andre siden av verden? Hvorfor endte hun livet sitt på en åker på den norske landsbygda. Anmelder Terje Thorsen sier om denne boken at den "sannsynligvis er blant de beste norske kriminalromanene som noensinne er skrevet" i denne anmeldelsen. Han har nok rett.
Favoritt nummer to av Fossum er Varsleren fra 2009. Noen ødelegger den tryggheten. Noen får hverdagen til å plutselig virke truende. Noen får et nabolag til å skjønne at hva som helst kan skje.
En mor finner babyen sin i barnevognen utenfor huset, dynket med blod. Uskadd. En kreftsyk mann får besøk av et begravelsesbyrå. Konrad Sejer får et postkort med en jerv og teksten "Helvete begynner nå". Og det gjør det.
Det jeg likte best med denne boken var hvordan forfatteren minnet meg om hvor trygg jeg kan føle meg i min hverdag. Hva skal egentlig til for å frata meg tryggheten? Setter jeg egentlig nok pris på hverdagen min? Det er så interessant og så reelt. Vi tar lykken vår for gitt og Karin Fossum får oss til å skjønne det.
Det ryktes at det kommer ny krim fra Karin Fossum til høsten. Det håper jeg på. Og gleder meg til.

6. Gert Nygårdshaug: Serien om Fredric Drum
Da jeg begynte i Cappelen i 2006 hadde jeg ikke lest noen av bøkene til Gert Nygårdshaug. Jeg fant ut at det ville være litt flaut å møte ham hvis jeg ikke hadde lest noe av ham. Dermed: leseprosjekt. I stedet for å begynne med Mengele zoo, som kanskje ville vært litt mer åpenbart, så bestemte jeg meg for å begynne på Nygårdshaugs ti bøker om Fredric Drum/Skarphedin Olsen. Her er det mysterier av alle slag, mytologi, arkeologi, historie, filosofi, fysikk, metafysikk og mat. Masse mat. For Fredric Drum driver restaurant når han ikke ramler borti diverse mysterier. Jeg begynte på begynnelsen med Honningkrukken og ble kjapt trukket videre gjennom serien. Det er mye wow, gisp og hey! underveis og i bok nummer ti får man et siste pek fra forfatteren som gjør at man ikke kan annet enn å beundre ham for det ville prosjekt som denne serien faktisk er. Jeg er nok ikke alene om å ønske meg flere krimmysterier fra Gert Nygårdshaug. Denne serien anbefales varmt!

7. Jo Nesbø: Rødstrupe
Jo Nesbø har fått terningkast seks for nesten alle sine krimer. Det er nesten så jeg mistenker at det finnes en egen terning bare for Jo? Personlig mener jeg at han har skrevet mye bra, og jeg er stor fan av bøkene om Harry Hole. Men ingenting er bedre enn Rødstrupe. Rødstrupe er helstøpt med interessant historisk back-drop, første møte mellom Harry Hole og Rakel, driv og action i massevis.
Harry Hole presterer å skyte en Secret Service agent under besøket av President Clinton. Uforskyldt, til dels. Men dog. Harry Hole befinner seg i en delikat situasjon. For å dekke over fadesen ender Hole opp med å bli sparket oppover i systemet, og blir mot sin vilje førstebetjent i POT. I jobben i POT oppdager Hole at noen har forsøkt å smugle en Märklin-rifle inn i Norge. Et våpen som kun finnes i noen få hundre eksemplarer på verdensbasis og er verdt bortimot en halv million kroner. I tillegg et våpen som er ubrukelig til annet enn likvidering. Harry Hole har en utfordring med å finne ut av denne saken som blant annet har linker til de norske frontkjemperne. Uhyre spennende og nesten umulig å legge fra seg. Definitivt den beste av alle bøkene Jo Nesbø har skrevet. Så gjenstår det å se om Jo Nesbø atter en gang får terningkast seks for neste Harry Hole-bok. Den lanseres 9. juni.

8. Olen Steinhauer: Turisten
Dette er min seneste favoritt. Antihelten Milo Weaver er turist. Det vil si en agent i en amerikansk organisasjon underlagt CIA. En agent utenfor og under radaren. En av de som utfører oppgaver som ingen offisielle organer kan ta seg av. Turister har ingen fast tilknytning. De flyr solo. Milo Weaver har også flydd solo i et langt liv som agent. Men nå har han en kone og en stedatter. I tillegg er han i ferd med å bli anklaget for et mord han ikke har utført.
I Turisten blir vi tatt med på en internasjonal katt- og muslek hvor Milo Weaver prøver å unngå straff for noe han ikke har gjort, samtidig som han prøver å finne ut hva som egentlig har skjedd. Underveis blir det mengder av action hvor en pilleknaskende og småalkoholisert Milo svinger seg elegant unna det ene etter det andre forsøket på å ta livet av ham. Han er hektet på fransk 60-talls popmusikk og har svart humor. Det er ikke fritt for at jeg får sansen for denne antihelten på en måte det er lenge siden jeg har opplevd.
Olen Steinhauer skriver agenthistorier på en sånn måte at han er en Le Carré for 2000-tallet (Ja. Jeg er klar over at John Le Carré fortsatt både lever og skriver. Men dere skjønner?). Turisten er tilgjengelig i pocket nå. Bok nummer to om Milo Weaver har også akkurat kommet på norsk. Den heter Exit.

9. Stieg Larsson: Menn som hater kvinner.
Ja. Jeg er klar over at det er en trend å plutselig ikke like denne. Men jeg likte den, og liker den fortsatt. Jeg digger Lisbeth Salander og liker Mikael Blomkvist. Jeg lot meg fascinere av mysteriet med den forsvunnede niesen. Jeg fulgte spent med på alle opp og nedturer. Millenniums skjebne og jakten på å ta de som egentlig er badguys. Javel, så er den ikke litterær nok? Men den er spennende!
De to etterfølgende bøkene er ikke i nærheten, men kan med hell leses de også.

Min påske? Langfredag lander jeg og familien i Bangkok, på vei hjem fra Australia. Påskekrimen min skal leses på stranden på den bittelille Munnork Island i Thailand. Det blir langt fra kvikk lunsj og skiføre i år. Men jeg satser på at det allikevel skal bli litt krim i bokform. Under en palme. I skyggen.