torsdag 29. september 2011

Ved veis ende. Og: drømmen om søvn.

Det har vært noen hektiske uker. Eller i grunnen har det vært en hektisk måned. Det pleier (som dere vet) egentlig alltid å være hektisk, men nå snakker vi beyond hektisk. Veldig hyggelig hektisk. Sånn, alt for lite søvn og jøje-meg-så-hyggelig-jeg-har-det hektisk. En fjelltur med gode kollegaer og så plutselig to dager på Bonnier GRID i Stockholm. En liten gutt som ble litt større, med feiring som seg hør og bør. Og så: Oslo Bokfestival, som startet og så var plutselig over. En festival av typen: løpe rundt i joggesko/gummistøvler for å rekke å se de forskjellige arrangementene. For så å trekke på seg finstasen for å være med på lanseringen til Simon Sebag Montefiores bok Jerusalem. En svipptur til Bergen og videre til Stavanger. Cappelen Damm og Aschehougs Bokgalla var årsaken til det. Bergen var passe. Stavanger var fab! Vinket så adjø til turnékollegaene og forfatterfølget for å bli igjen i Stavanger i fem dager. Kapittelfestival. Strålende, hyggelig, interessant og sent. Hver eneste kveld. Videre til Trondheim for litt lamikål hos Camilla. Ny runde med Bokgalla og en litt sen kveld på Brukbar. En alt for tidlig morgen (søvn er oppskrytt) med retur til Oslo. To dager med bokgalla på Edderkoppen teater og etter hvert teppefallsfest på forlaget. Man skulle tro at det var ferdig nå, men i kveld er det lansering av Ellisiv Lindkvists bok Tørst. Jeg holder ut litt til. Noen små timer til. I morgen er det fredag. Første reelle frihelg på hele september. Ingen planer. Bare være sammen med barna, lese bok og sove, sove, sove...det blir fint.
Fine lykter i bakgården hos Bøker & Børst i Stavanger.

mandag 12. september 2011

De store bokhandlerne. Og de små.

I 1994 begynte jeg å jobbe i bokhandel. Det var en helt tilfeldig happening og perfekt sammentreff av meg, NAV og Melvær bokhandel i Bergen. Jeg skulle bare jobbe litt, mens jeg fant ut hva jeg skulle studere ved Universitetet i Bergen.

Så klart skulle jeg også studere. Jeg måtte bare tenke meg litt om. Og hvis man ser litt stort på det så har jeg tenkt på det nå i snart 18 år. Det blir nok ikke noen universitetsstudier på meg, jeg innser det. Ingen krise, jeg er godt fornøyd med the turn of events som har ledet meg til der jeg er i dag. Jeg har nok uansett lest flere bøker enn mange av dem med diverse grader. Jeg har bare sluppet unna eksamenene.

Underveis i arbeidslivet mitt har det skjedd mange store endringer, noe jeg ble minnet om ved at amerikanske Borders nå er konkurs og avvikles. Over hundre gigantiske bokhandlere i USA, med tusenvis av ansatte, blir borte. Hvordan var det slik at man endte opp med å strømlinjeforme og forstørre bokhandelen på en slik måte at den vokste ut av seg selv? Eller kanskje heller: det er vanskelig å krympe fort nok, når man en gang har blåst seg opp? Dette har vi også sett eksempler på i Norge i senere år.

OK. Vi (les:Du) trenger litt bakgrunnsinfo. Dette tar litt tid, men stick with me:

I det jeg begynte i Melvær bokhandel i 1994, så het bokhandelen Melvær*Libris. Jeg rakk å jobbe i *Libris i den nette sum av to måneder før Melvær gikk ut av samarbeidet med *Libris og inn i en sammenslutning av bokhandlere som het Nexus. Nexus var noen av landets største og mest lokalprofilerte bokhandlere. Her var Tanum (Oslo), Norli (Oslo), Landmark(Gjøvik/Lillehammer), Haugen bok (Volda), Mox Næss (Trondheim), Lauritzen (Drammen) og flere andre profilerte bokhandlere. Samarbeidet gikk ut på innkjøp og betingelser fra leverandører, men i stor grad fortsatte bokhandlerne med det de var best på - sitt eget lokalmarked. Samtidig samarbeidet man på kompetanseheving, datasystemer, intranett og en del felles funksjoner. Alt styrt fra et lite kontor i Oslo hvor Grand Dame Cathrine Holst satt ved roret. Det var en morsom tid med stor vekst i bokmarkedet. Og Nexus var best i klassen, liten tvil om det. Folk i systemet hadde visjoner, slik som Karen Melvær, Harald Haugen og Arild Lauritzen. Det var et positivt driv som jeg ikke kan si å ha opplevd maken til i tiden etter. I Melvær hadde vi en visjon om å være "En bokhandel verden aldri har sett maken til". Det er klart at det er inspirerende å jobbe med en slik innstilling.

Man så på hva som ble gjort i utlandet. Og det skal sies at bokhandlerne i Norge har vært tidlig ute og innovative i forhold til akkurat butikkdrift - om enn litt tregere i avtrekkeren når det kommer til den digitale utviklingen. Jeg dro på studietur til New York og London i 1999. Planen var i å jobbe hos Barnes & Noble på Union Square, men det ble selvsagt umulig å få arbeidstillatelse. Istedenfor fikk jeg sett på en stor variasjon av bokhandlere i New York. Alt fra den bittelille krimbokhandelen Murder Inc, barnebokhandelen Books of Wonder, alternative The Strand Bookstore og selvsagt superstores slik som Barnes & Noble og Borders. I London var det den helt nye superstoren til Waterstones rett ved Picadilly Circus som var hovedmålet for turen. Jeg var selvsagt imponert og kom tilbake til Norge med en tanke om at from here on out var det bare STORT som ville fungere for oss. Noe med at Norge ikke er stort nok til å holde liv i små spesialiserte bokhandlere i tillegg til de store som ligger best plassert.

Og slik ble det også gjort i Norge. I de store byene fant man plutselig bokhandlere over flere etasjer med lange åpningstider. Sentralt plassert i noen av de dyreste lokalene du finner i et kjøpesenter eller på et sentralt torg. Utvalget var upåklagelig, for dette var store butikker med avdelinger for det meste av litteratur. Like ofte det smale som det med påtatt bestselgerpotensiale. Eller kanskje det bare er slik jeg husker det, fordi jeg har et romantisk forhold til den tiden?

Allerede i 1997 hadde Aschehoug forlag kjøpt opp Melvær Bokhandel og det begynte å snakkes om vertikal integrasjon og oligopol. Aschehoug gikk inn i samarbeid med familien Lauritzen og begynte å kjøpe opp bokhandlere. i 1999 betød dette slutten på Nexus og starten på det vi i dag kjenner som Norli. Gyldendal så potensial til å selv kjøpe seg inn i bokhandlerleddet, og kjøpte opp deler av *Libris for å starte opp ARK i 2001. Bransjen var for alvor i ferd med å endre seg. Med Damms oppkjøp av Tanum i 2006 og fusjonen med Cappelen i 2007 var kartet tegnet på nytt.

Jeg landet i Oslo i 2000 med jobb i Bokkilden. Jeg var på denne tiden butikksjef for den lille reisebokhandelen som Bokkilden driftet for å få muligheten til å selge bøker på nett. Slik var det nemlig da. Skulle du selge bøker måtte du være medlem av Bokhandlerforeningen, og da måtte du ha abonnement på alle nye bøker. Et eller annet sted måtte man jo gjøre av dem. Å være en del av Bokkilden på denne tiden var ekstremt morsomt. Netthandel i 2000? Hallo? Alt var nytt og spennende og veien ble bokstavelig til mens vi gikk. Hvis jeg skal nevne noe jeg er overrasket over med norsk bokbransje er det at netthandel pr. 2011 ikke har tatt større andeler av boksalget enn hva de har. At Bokkilden ble oppkjøpt av Bokklubben i Nydalen tror jeg personlig ikke ble gjort med tanke på ekspansjon. Bokkilden ville sannsynligvis ha  hatt en helt annen utvikling hvis de hadde fortsatt å være en del av Schibstedkonsernet. Det er langt ifra sikkert, men jeg har en distinkt følelse av akkurat det stemmer.

La oss ta en liten sammenligning med det som ligger oss nærmest: Sverige. Sverige er et land med nesten dobbelt så mange innbyggere som Norge. Allikevel er summen av den svenske bokomsetningen omtrent det samme som den norske bokomsetningen. I volum omsettes det vesentlig mer i Sverige, siden bokprisene er vesentlig lavere enn i Norge. Men i Sverige har nettbokhandelen en markedsandel på 25%, mot ca. 10% i Norge. Hvorfor er det slik?

I Norge har vi i dag et tredelt eierskap av de absolutt største delene av bokbransjen. Aschehoug, Gyldendal og Cappelen Damm har rimelig god kontroll på leddene fra utgivelse, distribusjon og salg. Bokklubb og massemarked er også godt dekket. Og hadde man hatt stor tro på en fremtid innen papirforleggeriet så hadde det sikkert blitt investert i trykkerier også - jeg kan tenke meg at dette har vært vurdert. Dette har kanskje lite å si for meg personlig. Det utgis et stort spekter bøker i Norge. På norsk. Vi har en fantastisk kulturpolitikk som sikrer dette. Og jeg innser fra der jeg sitter (i glasshus?) at den ene siden av bordet finansierer den andre. Bestselgeren sørger for at den smale utgivelsen kan prioriteres. Norsk litteratur er godt dekket, selv om det kan være sammensatt å se hvordan. Dette er noe man kunne ha snakket mye og lenge om, og det har vært grunnlag for en mengde samtaler og diskusjoner jeg har vært innblandet i. Så til de grader at noen aktører i bransjen vår blir anklaget for å være for lite smale (hæ?) og for å være sell-outs (hallo?).

Men. Hvor er jeg egentlig på vei med dette resonnementet mitt? Hva var det egentlig jeg begynte å tenke på da jeg fikk vite at Borders nå er historie. Da jeg også tenkte på hvor nære det var at det samme hadde skjedd med bokhandlerkjeden Norli her til lands. Og akkurat der møter jeg mitt eget 1999-selv i døren og går i motsatt retning.

De store sliter med logistikk og varelagre fordi bokkjøperne ikke vil la seg strømlinjeforme. Uansett hvor mye vi ser oss blinde på bestselgerlister, så er sannheten den at bokhandelen og bokbransjen som sådan lever av bredden. Den berømte lange halen. Den digitale utviklingen er i ferd med å ta igjen selv den sedate norske bokbransjen. Uansett hvor mye vi diskuterer formater og Bokskya, så vil også det norske folk etter hvert lese e-bøker. Det kommer til å ta tid, men ikke så langt tid som mange tror. Store butikker krever også sitt personale og dette landet har dyr arbeidskraft. Det er grenser for hvor mye man kan kutte og samtidig drifte store lokaler med lange åpningstider. Det går ut over servicen som i sin tur går ut over omsetningen.

Så hvor er vi egentlig nå? I 2011? Jeg mener at dette er tiden for den lille spesialisten. Den som våger å være sær og i tillegg er god på det de er sær på. Jeg har ved flere anledninger fått spørsmålet om jeg ikke kunne tenke meg å starte en egen bokhandel (Merk: fra venner og kjente, ikke investorer), noe jeg alltid har sett på som en umulighet. Tronsmo bokhandel har overlevd med et nødskrik opp til flere ganger. Det er fortsatt en av mine favoritter, selv om de har et stykke å gå når det gjelder service. Men noe i meg sier at HVIS noen skulle føle for å starte en bokhandel helt på egen hånd, så er det NÅ det skal skje. For det som er fint i 2011 er at man på en enkel måte kan kombinere tradisjonell bokhandlervirksomhet med å selge bøker på nett. Behovet for store lokaler og bemanning fra 8-20 er ikke nødvendig. Noen har allerede våget å spesialisere seg, slik som Audiatur, med både bokhandel (i Moss) og festival (i Bergen). Alternative Cappelens Forslag har allerede etter kort tid utmerket seg som noe av det hippeste vi har i Oslo by, med et bokutvalg som definitivt kan oppsummeres som sært. Men det funker!

Mindre forlag, slik som Flamme og Det stille Forlaget (ja, de har en link til Cappelens Forslag) og litteraturmagasiner som Vagant og Vinduet og Bokvennen opplever oppsving. Kan det være litteraturens vinylbrukere som plutselig kommer til overflaten? Poenget mitt er vel egentlig at så lenge man er liten nok og fleksibel nok, så trenger man ikke å bli størst for å leve av det man brenner for. Faktisk. 

Så tar jeg snart fatt på mitt attende år i norsk bokbransje. Jøje meg, er det mulig? Og noe sier meg at 2012 kan bli det aller mest spennende året i mitt yrkesaktive liv så langt, jeg har en følelse av at det blir bemerkelsesverdig. Fremtiden er over oss før vi aner ordet av det. Og jeg lever fortsatt av det jeg brenner for, heldige meg.

Hva med dere? Noen tanker om hvor vi er på vei?