
Bokstavelig talt. Jeg har ligget rett ut hele helga. Her er det svin og Tamiflu som gjelder. Vaksine er det bare å glemme.
Kanskje like greit. Ingenting alvorlig for noen av oss, så da er det fint å få det overstått. Det som er litt fortvilende er at jeg atter en gang har mistet stemmen. Denne gangen nesten fullstendig. For meg er det krise, da jeg har en viktig presentasjon av vårens bøker på tirsdag. Men det er jo ikke noe å gjøre noe med. Må finne ut av det i morgen.
Heldigvis er det godt mulig å kombinere sykdom med noen av de finere syslene. Slik som å
lese bok og se på film. Jeg driver og simultanleser en hel del akkurat nå. Mange bøker jeg trenger å danne meg et bilde av før de skal presenteres. Og NEI, jeg greier ikke å lese alt som skal presenteres.
En morsom/interessant/rørende bok jeg leser akkurat nå er
Reif Larsens bok The Selected Works of T. S. Spivet. Det er en gjennomgående illustrert roman som handler om den 12 år gamle geniale karttegneren T. S. Spivet og hans eventyr. Hans ferd fra Divide, Montana til The Smithsonian Institute blir like mye en fortelling om ham, familien hans, mennesker han møter og steder han ser og kartlegger. Illustrasjonene og fotnotene er like mye en del av fortellingen som selve romanteksten.
Kul bok!I går fikk jeg også endelig sett
Wim Wenders film Himmelen over Berlin.
Wim Wenders er en regissør som jeg alltid har tenkt at jeg bør få sett mer av. Men det har av en eller annen grunn aldri blitt tid for det. Før nå.
Damiel er en engel som streifer omkring i Berlin. Han hører på tankene til menneskene og er der for de som trenger trøst og støtte. Men Damiel er lei av evigheten. Han ønsker å være en del av det han iakttar. Han ønsker å føle, smake, se og oppleve et eget liv. Da han møter en kvinnelig trapesartist på et sirkus og blir helt oppslukt av henne, gjør han alt han kan for å være nære henne.
Det er fantastisk å se filmingen fra Berlin i tiden før murens fall. Filmen ble lansert i 1987, men er på mange måter en tidløs produksjon. Et morsomt elementer er
Peter Falck, som spiller seg selv. Et liveopptak med
Nick Cave er også en opplevelse som gir filmen ekstra nerve. Se
her. 1987 er ca 4 år før jeg første gang begynte å høre på Nick Cave. Man kan altså forutsette at det var rimelig underground på denne tiden.
Denne filmen anbefales varmt!