Blogg. Kan man jobbe med det?

Aktiviteten her på bloggen har vært lav i vår. Fra å blogge flere ganger i uken i nesten to år, har jeg avspist leserne med innlegg i snitt annenhver uke. Det er på tide med en liten forklaring.

Da jeg startet bokbloggen min i 2009 var det mest av alt for å finne ut hva blogging var. What´s the Hype? Omtrent samtidig sjekket jeg ut andre av de nye sosiale mediene, slik som Twitter. Facebook ble utforsket for å finne ut nye måter å kommunisere på. For det er det vi gjør. Vi kommuniserer på en relativt ny måte. Overkommuniserer, syns noen. Men dog. Kommunikasjon.

Det er ikke fritt for at denne måten å kommunisere på passer meg godt. Jeg liker det. Jeg syns det er morsomt, interessant og det gir meg mye. Mange av de jeg har møtt i de sosiale mediene - om det har vært ren digital kontakt eller mennesker jeg har møtt IRL som resultat av bloggingen og twitringen min - har vært med på å utvide horisonten min. Verden har blitt større. Og mindre.

Da Cappelen Damm bestemte seg for å virkelig ta tak i å lage en strategi for tilstedeværelse i de sosiale mediene - i motsetning til den veldig morsomme, men langt i fra planlagte aktiviteten som noen av oss som jobber for forlaget har drevet med de senere år - så var jeg heldig nok til å være med på laget. Det har vært et overskuddsprosjekt som egentlig ingen av oss som var involverte hadde tid til. Men vi fikk det til. Planer ble laget. Strategier kom på plass. Entusiasme ble tent. I en organisasjon som den vi har i Cappelen Damm så er det meste mulig. Folk har lyst. Men det er en stor organisasjon.

Som jeg har sagt før. Jeg har en av de kuleste jobbene på en av de kuleste arbeidsplassene. At jeg i tillegg har fått lov å utfolde meg i arbeidstiden med det som egentlig er en hobby, er ganske fantastisk.

Allerede i begynnelsen av 2011 startet jeg opp små minikurs i Twitter for ansatte på forlaget. Morsomt og spennende. Så ble det besluttet at forlaget skulle starte forlagsblogg, noe jeg har hatt ønske om i lengre tid. En skikkelig kul en. En forlagsblogg som ikke helt ligner på noen andre forlagsblogger. En som viser alle aspektene av et forlag. Fra forfatterne via redaksjonene, produksjon og design. Helt frem til lansering og markedsføring av en ferdig bok.

Helt fra skissestadiet har jeg vært med og jobbet med den nye forlagsbloggen, som en del av et team. Vi har tegnet og tenkt. Snakket med folk. Hvem skal blogge? Hva skal vi blogge om? Må alt som publiseres være forlagsrelatert. Hva med de tekniske tingene. Kan vi få en boks der og en kalender der, og kan den fargen der være en tanke dypere?

Så dro jeg på ferie og overlot hele prosjektet til kollegaene mine. Kanskje ikke noe jeg ville ha gjort hvis jeg hadde visst om dette i høst. Men ferien var nå en gang planlagt og billetter var kjøpt. Det var bare å stole på at dette ville gå helt fint uten meg i en måneds tid. Det har virkelig gått helt fint.

Resultatet av all jobbingen har blitt en forlagsblogg som ingen har sett maken til. I det minste ikke jeg. Før nå. Den heter Forlagsliv og består av en nyhetsblogg hvor man finner aktuelt stoff om ting som foregår på Cappelen Damm-huset og i forbindelse med våre utgivelser. I tillegg fungerer Forlagsliv som en bloggportal inn til i overkant av 20 personlige blogger, skrevet av ansatte på forlaget. Vi har også en egen gruppe som heter Forfatterliv. Her kommer de av våre forfattere som ønsker det til å blogge på egne personlige blogger.

Og hva med meg da? Jeg har fått den ærefulle oppgaven å jobbe som redaktør for bloggen. Jeg jobber med blogg. Og Twitter. Og Facebook. Og alt annet jeg kan komme på av plattformer for digital kommunikasjon. Mål: Få enda flere mennesker til å lese enda flere bøker. Kan man gjøre det via nettet? Det tror jeg man kan.

Svaret er altså ja. Man kan jobbe med blogg. Hobbyen min har blitt jobben min. Det ville jeg aldri trodd i det jeg satte meg ned og skrev dette innlegget i februar 2009. Men sånn er det nå. I 2011.

Hva skjer nå med Bokdama? Bokdama skal fortsatt være min private blogg. Den hvor jeg legger ut bokomtaler av alle typer. Hvor jeg snakker om bokhyller og bokmøbler. Hvor jeg står helt fritt å skrive om det som passer meg best. Som regel bøker. Sånn er det jo.
Men Bokdama har fått en ny søsterblogg: bokdama@work på Forlagsliv.no. Når jeg er på jobb kan jeg ha akkurat så stor fokus på Cappelen Damm som det passer meg. Jeg vil snakke om min hverdag på forlaget og legge ut innlegg som er laget spesielt for forlagsbloggen. Noen innlegg kan det hende at jeg legger ut begge steder. Jeg vet ikke ennå. Det er nytt og spennende. Det går seg til underveis. Tenker jeg.

Så min oppfordring akkurat nå: Gå inn på Forlagsliv.no og se på min nye "baby". Les! Kommenter! Jeg håper og tror at det kan være et nettsted hvor det vil skje mye spennende.

Kritikersalong på Litteraturhuset

Dette kommer sent. Tiden løper fra meg, som vanlig. Men jeg ville gjerne skrive et lite referat fra Norsk Kritikerlags kritikersalong på Litteraturhuset mandag 25. oktober, hvor temaet denne gangen var Blogging og sosiale medier.

Forutsetningene for kvelden var satt til:
"Neste generasjon kritikere prøver tennene i bloggosfæren. Der finnes det rom for refleksjon, analyse og meningsytring – men ikke for betaling. Vil morgendagens kritikere skrive for vareprøver og reklameinntekter, og hva skjer i så fall med den uavhengige kritikken?"
(via Kommafeil)

Deltagerne i panelet var Sven Ove Bakke, leder av Dagbladets kultursatsning på nett, Norsk kritikerlags leder Anne Schäffer og bokbloggerne/twittrerne Kristin Storrusten og Julie Brannfjell fra bokmerker.org. Ordstyrer var Jan Grue, skribent og forfatter.

Sven Ove Bakke startet med å orientere om bakgrunnen for Dagbladets fornyede kultursatsning på nett og hva som er tankene bak. I stor grad mener han at det handler om en shift i hvor lesere søker etter kulturstoff, og at kulturartikler på nett får like mange treff som mange andre temaer. Han snakket også om Dagbladets søken etter å kompensere for bortfall av annonseinntekter og at Dagbladets bokklubb Litteraturklubben og bokhandel på nett er måter å innhente inntekter til å drive avisen.

Bakke kommenterte også Dagbladets kampanje "Dagbladet søker 3000 bokanmeldere" som de kjørte i den perioden hvor Litteraturklubben ble lansert. Bokmerker v. Anna Katharina Fonn Matre kritiserte Dagbladet for denne kampanjen tidligere i år. Det kan du lese her.
Bakke sammenlignet også blogger med Fanziner. Jeg er til dels enig. Men veien til publisering er ufattelige mye kortere på en blogg enn for en fanzine. Kan hende at Bakke undervurderer akkurat dette.

Hovedpoenget til Bakke var uansett at all aktivitet på dagbladet.no bunner i ønsket om å opprettholde avisen og driften. Ingen dypereliggende kulturell forpliktelse eller ønsker om å gjøre en bedre jobb og være enda mer tilgjengelig. Bare det at jo mer Dagbladet har tilgjengelig på nett, jo flere treff får de på sidene sine. Og det er klart at hvis de har 3000 gratis bokanmeldere, så koster det dem mindre å få anmeldt bøkene som folk flest vil lese mere om. Jeg kan ha sympatier med forsøkene i å bevare en arbeidsplass og et offentlig talerør. Men er det å degenerere anmelderiet veien å gå?
Bakke avfeide også hele kampanjen med å få 3000 nye anmeldere som et markedsføringsjippo. Det er interessant. Det undervurderer ikke bare anmelderiet, men også de som faktisk anmeldte bøker for Dagbladet i perioden.

Anne Schäffer var nok ikke helt på nett i forhold til hva blogger er og hvor mange bokbloggere, lesebloggere og bibliotekbloggere det finnes i Norge. Hun mente at bloggosfæren er lukket og utilgjengelig og for de få som vet hvor de skal gå og hvilke sider som er verdt å lese. Til sammenligning med avismediet som er tilgjengelig for alle.

Vel. Jeg vil påstå at det er motsatt. På nett og i bloggene er all informasjon og alle meninger tilgjengelig ved et tastetrykk. På bokbloggene.no finnes en fin oversikt over aktive bokblogger og via google.no eller andre søkemotorer kan jeg kjapt finne informasjon om bøker jeg ønsker å lese mer om. Avisen må jeg tross alt oppsøke aktivt, kjøpe i kiosken eller abonnere på.

Men sånn er det når man ikke bruker mediet selv, og kanskje er mer enn en smule oppsatt på at verden skal fortsette å være slik den er. Schäffer sa også at hun ikke så noe nyskapende i bokbloggene. Hun hadde forventet å se større bruk av plass og utvidede diskusjoner og alternative måter å anmelde litteratur på. Schäffer nevnte også at det foreløpig ikke er noen bloggere som har søkt om opptak i Norsk Kritikerlag basert kun på tekster på nett. I statuttene som ble lest opp av Schäffer, så kan ting tyde på at det er anledning å søke. Hvis man vil.

Personlig har jeg sett mange gode og alternative måter å anmelde bøker på i bloggosfæren. Blant annet nevnte bokmerker.org sin anmeldese av Anna Bache-Wiigs bok Don Fridtjof på rim!
At man i blogger gjerne linker til andre anmeldelser og mer info, legger inn video og lyd og bruker de multimediale mulighetene, syns jeg også er nyskapende.
At det også finnes flere anmeldere som også blogger var tilsynelatende ukjent for Schäffer. Gode eksempler på dette er Solgunn (anmelder)  og Thomas J. R. Marthinsen (anmelder og journalist).

For min del kunne Schäffer gjerne ha fokusert mer på hvordan anmelderi kan utvikles inn i fremtiden.
Men fokus ble at det er vanskelig å leve som anmelder, og at kulturkritikk nedprioriteres i alle slags medier. Dialogen videre viste også at det i det stemmer med Dagbladets prioriteringer.

Jeg spurte i den anledning Bakke om hvorfor det er viktigere å være først med en anmeldelse, ikke å ha den beste anmeldelsen. Jeg spurte også hvorfor det ikke er mulig å ha felles anmelderdatoer på bøker i Norge, på samme måte som de har i Sverige eller England. Svaret var at han ville ha den beste anmeldelsen, først.
Det sier litt om hverdagen til litteraturanmelderne, da dette speiler de krav de stilles ovenfor i sin arbeidshverdag. Det er altså ikke viktigst at den anmeldelsen du skriver er god eller analytisk. Den må være sensasjonell og ha overskriftsvennlige passasjer.

Sympatiene mine ligger med Schäffer og de utfordringene medlemmene i Norsk Kritikerlag står ovenfor. Men jeg tror at laget bør begynne og tenke på fornying og ikke minst orientere seg om hva som foregår på nett. Det nytter ikke å klamre seg til det som har vært - skift fokus!

Det viser seg at det er flere anmeldere som tenker i samme baner som meg. Veldig fint innlegg ved NRKs Knut Hoem kom nemlig på nett dagen etter. Anbefaler alle å lese det her.
Hva med om kritikerlaget selv ville sette noen premisser for hva de ønsker av morgendagens anmelderi? Skal man være med på å det samme jaget om å være først - eller skal man sørge for at morgendagens anmeldelser blir verdt å lese?

Kristin Storrusten og Julie Brannfjell fra bokmerker.org oppklarte noen detaljer for Schäffer. Blant annet om hvor mange bokbloggere det finnes og hvor man kan finne dem.  Storrusten snakket om hvordan de jobber i bokmerker.org. De regner seg selv mer som en litteraturredaksjon enn en bokblogg, da de er åtte forskjellige bloggere på nettstedet. De fordeler temaer og har favorittgenre som de gjerne skriver om.
Storrusten sa at bokbloggerne skiver mer anbefalinger enn anmeldelser. At mange av bloggerne kjenner hverandre og bloggende forfattere og at man ikke skriver negativt om noen man kjenner. Dette er jeg i stor grad uenig i. Jeg ser mange eksempler på gode analyser og kreative anmeldelser av bøker. Jeg syns heller ikke at bloggerne er redde for å si sine meninger og å skrive negativt om bøker. Noen temaer unngår man. Det kan være forskjellige årsaker til det. Det er ikke alle kamper man trenger å ta i  bloggen sin. Bokbloggerne blir kanskje sett på som koseblogger. Dette fordi debatten aldri kommer opp i de samme høyder som innen mange andre temaer på blogg.

Personlig mener jeg at det er svært mange andre temaer som er mye mer koselige enn bokblogger. I et innlegg på en bokblogg så er det ofte tydelige meninger som ligger bak. Jeg liker bokblogger fordi det mange ganger er intelligente innlegg. Jeg føler at det tilfører meg noe å lese dem.

Brannfjell kom med mange gode poenger. Hun kritiserte Dagbladet sterkt for kampanjen med å finne 3000 anmeldere og sa at det heller ikke hjelper anmelderseriøsiteten i Dagbladet at man velger en useriøs vinkling på litteraturjournalistikken sin (f.eks Hva spiser Knausgård til frokost). Blant annet oppfordret hun landets avisredaksjoner til å slippe anmelderne mer fri. La dem blogge og debattere i tillegg til å skrive anmeldelser. Hun oppfordret også avisene v. Bakke å sette mer pris på den ekstraverdi avisene kunne få ut av å la anmelderne publisere i flere medier/kanaler. Dette var et konstruktivt forslag som jeg syns at Dagbladet og andre medier bør ta til etterretning.

Og så til spørsmålet om Bloggerne skriver for vareprøver og reklameinntekter?
Gratis bøker - er det smøring? Dette spørsmålet kom også opp. Akkurat som bloggen Kommafeil sier i sin oppsummering av debatten, så får kulturjournalister og anmeldere også gratis bøker. Faktisk hele tiden. Er de da mer objektive enn en bokblogger som får en gratis bok for å anmelde den? Jeg mener at en gratis bok aldri kan ses på som godtgjørelse, uansett medium. Jeg har heller ikke sett en bokblogger som lever av reklameinntekter - er det noen der ute som gjør det? Kommer noen av oss til å gjøre det?

Hva blir så konklusjonen? Hvor er anmelderiet på vei? Kommer bloggerne til å ta over for avisanmelderne?
Jeg tror at vi trenger begge deler og at seriøs kritikk og blogganmeldelser kan utfylle hverandre og skape mer oppmerksomhet rundt både litteratur og annen kultur. Men det krever at mediehusene lar anmeldere og journalister får lov til å gjøre en god og grundig jobb - og betale dem for det!

Hvis kulturjournalistikken blir preget av sensasjon og anmeldelsene preges av hastverk, da drar leserne videre. Sensasjonene finnes på nett. Mer grundige omtaler av bøker, musikk og film finnes også på nett. Der har de som skriver ingen deadline. De leser, hører og ser og tar seg tid til det som skrives. Da blir vinnerne aviser som Morgenbladet, en avis som kan leses i en uke uten at den blir uaktuell.

Så overlater vi til Dagbladet å konkurrere med Se og Hør. Eller kanskje The Sun?