Karl Ove Knausgårds Min kamp bd 1 er ferdig lest. Jeg er strengt tatt like oppslukt som de fleste andre av denne historien.De overdetaljerte passasjene gjør at jeg gleder meg til han overdetaljerer om enda mer. Man kan velge å se boken som biografisk. Jeg tenker meg at den er mer fiksjonalisert dokumentarisk. Portrettet av tidsalderen fra 70-tallet og gjennom 80-tallet er bemerkelsesverdig. Alle som er en del av samme generasjon som Knausgård vil finne detaljer de kan nikke gjenkjennende til. Forholdet mellom foreldregenerasjonen og barna (Karl Ove og Yngve) er kanskje også symptomatisk for hvordan vår foreldregenerasjon har slitt med løsrivelsen fra sin egen foreldregenerasjon? Vi får jo egentlig ikke vite så mye om Karl Oves far, bortsett fra at han sannsynligvis ikke var særlig hyggelig og at sønnene var redd for ham. At livet hans endte på tragisk vis og at han slet med forholdet til menneskene rundt seg. Eller: romanfiguren Far.
Hvis man skal huske et liv med slike detaljer, samtidig som fortelleren i romanen hevder at han husker lite eller ingeting av perioder i livet sitt, så betyr det jo også at dette er fiksjon. Rammen er antydningen av et minne. Legg til tidskolloritt og personer som kan ha vært til stede. Jeg lar meg ikke i så stor grad berøre av de delene av boken hvor Karl Ove går rundt og føler. Mye smerte. Åpenbart. Men jeg finner det merkverdig lite engasjerende? Men når Karl Ove beskriver verden rundt seg, så er jeg med. Er det kanskje det som interesserer meg mest? Verden slik Karl Ove har sett den og fortsatt ser den?
Det er så mange som har ment mye om bøkene til Knausgård. Jeg har tidligere nevnt det at de jeg kjenner som har lest boken/bøkene alle reagerer ulikt på hva de egentlig handler om. Noen nevner hans forhold til barna som viktige og omveltende. Andre har lest dem som en oppvekstskildring. Andre igjen ser på passasjene om å være nordmann i Sverige som bemerkelsesverdige. For ikke å snakke om studenttilværelsen? Bind 1 inneholder mange veier man kan velge å gå. Det finnes en vei for de aller fleste. Jeg har nok valgt den veien som leder ned mot 90-tallets Bergen og 2000-tallets Sverige. Kanskje han kommer til nåtidens bokbransje på et eller annet tidspunkt? Det er nok av temaer å fordype seg i i de tidsperiodene han har valgt seg.
Jeg gleder meg til fortsettelsen.
Snart er jeg vel den eneste som blogger om bøker og IKKE har lest "Min kamp". Men jeg må si jeg er fristet :)
SvarSlettJeg synes han er best i de essayistiske partiene. Åpningen er spektakulær. Ved noen passasjer klør jeg meg i hodet og lurer på hva motivasjonen var for at han fortalte nettopp dette. Men så er jo ikke alt i et liv "motivert", det er bare sånt vi vever inn - motivasjon - i ettertid, når vi forteller eller prosesserer erfaringer for vårs sjøl. Og han skal jo angivelig være så ihuga nær livet. Men jeg ER en av dem som tenker Proust når jeg leser ham (jeg har ikke lest de andre samtidige "selvbiografiske" forfatterne Kjærstad refererer til i sin kronikk). Proust kan være kjedelig noen ganger. Det kan Knausgård også være. Men begge er stor litteratur.
SvarSlettMK3 omhandler faren - og det er opprivende lesning. Jeg er enig i at han skriver glimrende essay's, overgangen mellom "triviell" tekst over til esssay og tilbake til der han slapp i teksten/handlingen er bemerkelsesverdig god.
SvarSlettJeg venter spent på MK4, men er litt bekymret for at han har for mye skrivepress på seg nå - og at det skal gå utover kvaliteten på de tre siste bindene. HVis han klarer å holde den samme kvaliteten på alle 6 bindene er det en prestasjon uten sidestykke.
Jeg har ikke tidligere vurdert å begynne på Minkamp-bøkene, men har latt meg overtale av bokbloggere jeg setter stor pris på. Og nå føyer du deg til i rekken av disse. Tror nok Knausgård skal "testes ut" i løpet av året, ja.
SvarSlettTakk for en god omtale og en interessante refleksjoner.