Jeg vil ha en trehytte - NÅ!

Så genialt! Så fint! Jeg er helt på tuppa, midt i Frode Gryttens fine Flammebok: Det norske huset. Enkelheten og den grunnleggende ideen er bare så bra - på en på alle måter jordnær (eller himmelstrevende?) måte.
Gryttens maskuline tekster med fotografiene til Jens Hauge. Alle slags trehytter, plankeskur og ad hoc takløsninger. I en verden der de færreste faktisk kan bygge noe lenger. Lage sitt eget sted. Være sin egen person? Det er nesten sånn at jeg tenker Virginia Wolf med Et eget rom - det er da ikke bare kvinner som trenger det etter hvert?
Vel. Anbefales. Veldig!

Snart Litteraturfestival

Igang igjen. Leser. Leser fag. Jobber på. Har konstant syke barn. Noen dager til nå med hektisk hjemmeliv før jeg snur nesen mot Litteraturfestivalen på Lillehammer.

Fra torsdag til lørdag skal jeg kose meg med faglig påfyll, spennende forfattermøter og hyggelig sosialt samvær. Det er selvfølgelig jobb, men absolutt noe av det beste med jobben!

Jeg gleder meg til følgende høydepunkter: Forfattermøte med Aravid Adiga, Hilde Hagerup samtaler med Sonya Hartnett, Tore Rem snakker om sin biografi om Jens Bjørneboe, Sagaen om Darren Shan (- så skummelt at det ikke er sikkert at jeg tør!), Flamme forlag holder hoff i Paviljongen, Norgesmesterskap i Litteraturquiz, Ingvar Ambjørnsen i Parken og ikke minst Banknatta på fredag. I tillegg er det alle de tingene som man bare tilfeldig kommer over og bestemmer seg for å gå på.
Gleder meg til å sette meg på toget!

Total tørke

Tror jeg har havnet i et tomrom akkurat nå. Inspirasjonen er ikke tilstede og lesingen går tregt.
Ny eksamen på gang gjør at jeg ikke har samvittighet til å lese noe annet enn fag. Men fagboka ligger stort sett urørt. Jeg lader altså atter en gang opp til panikklesing siste uken før eksamen. Etter 5. juni ser verden lysere ut. Litt roligere på jobben, ingen eksamener og ikke lenge til ferie. Masse lesing? You bet!

Dette med blogging

Det hadde faktisk ikke falt meg inn at noen faktisk leser bloggen min - rent bortsett fra dere sympatiske få bokbloggere som kommer med hyggelige og oppmuntrende meldinger på innleggene mine.
Men det er klart at verdensveven er en åpen arena. Bloggen min er på en måte en liten planet i et stort univers. Selv om universet er uendelig er det alltid noen flinke oppdagere...

Tanken bak denne bloggen var for meg å holde følge med det som foregår i livet mitt og skrive meg gjennom noe av det som til enhver tid surrer rundt i hodet mitt. Mye av det jeg driver med har med bøker å gjøre, så sånn sett blir det en hel del bokprat.
Bøker har også den fantasiske tendensen til å gjøre meg ekstremt entusiastisk de gangene det klaffer, og da bobler jeg over av deleglede!
Men kanskje det er lurt å vente med entusiasmen til boken foreligger? Hva syns dere?
Jeg føler at ukens lekse er: spør først - blogg etterpå. Dette hvis boken ennå kun finnes i manusform og det er stund igjen til utgivelsesdato.
Det at noen nå vet hvem det er som blogger her har fått meg til å ta noen dagers pause for å tenke hva jeg vil med bloggen min. Jeg har vurdert det slik at stort sett har alle tilbakemeldinger jeg har fått vært veldig hyggelige og oppmuntrende. Så nå jobber jeg med å komme over den enorme flauheten og fortsetter å skrive.

Alan Drew: Det som er på jorden

Denne boken leste jeg allerede i fjor og jeg har gledet meg sånn til utgivelsen!
Det som er på jorden er en moderne fortelling fra multikulturelle Tyrkia. Vi befinner oss i en landsby som er en slags forstad til Istanbul. Her bor kurdiske Sinan sammen med kone og to barn.
I den samme blokken bor også en amerikansk familie.
Forholdet mellom Kurderne og USA har i moderne tid vært betent, og det plager Sinan å ha den amerikanske familien så tett innpå seg.

Boken starter med at Sinans sønn Ismail skal omskjæres. Familien skal holde en stor fest og hele nabolaget er invitert.
Kona Nilüfer har også invitert den amerikanske familien, noe Sinan syns var en nesten utilgivelig feil.
Uten at noen vet det har Sinans datter Irem også blitt kjent med den amerikanske tenåringssønnen, Dylan. Dette er ekstremt upassende. Ikke bare fordi Dylan er amerikansk, men fordi han er mann. Det er usømelig å omgås menn uten at det er andre medlemmer av familien til stede.

Natten etter den store festen rammer et stort jordskjelv området. Boligblokken til Sinan og hans familie raser sammen og det gjør også det meste av andre hus i landsbyen. Når roen senker seg så er Ismail borte. Det er også den moren i den amerikanske familien.
Det er en sekvens i boken som tar for seg Sinans hvilkeløse og desperate søken etter sønnen i ruinene. Han er rammet av en slags galskap i sorgen og greier ikke å se noe annet enn at han må finne sønnen. Etter tre dager blir noen funnet i live...

I krisen tar forholdet mellom Irem og Dylan en retning som ville vært umulig, hvis det ikke hadde vært for krisesituasjonen de begge på hver sin måte befinner seg i. Man skjønner tidlig at dette umulig kan ende godt, men man er bare nødt å lese videre allikevel.

Boken tar for seg så veldig mange universelle ting. Forholdet mellom foreldre og barn, tradisjon mot det moderne, lyst mot moral, religion mot frigjøring. Mennesker i krise og det det kan føre med seg. Det er en bok som i stor grad er kritisk mot det USA driver med av utenrikspolitikk og aktivitet rundt omkring i verden. Ikke minst er den kritisk mot den kristenmoralske måten å drive bistandsarbeid på.

Jeg mener at Alan Drew har skrevet en bok som i stor grad er empatisk med kurdernes situasjon i Tyrkia. Det er interessant med en amrikaner som så til de grader setter seg inn i situasjonen til en utsatt gruppe mennesker og gjør det på en troverdig måte. Denne boken fortjener å leses!

Fabelaktig anmeldelse!

Neil Gaimans bok Coraline har blitt film. Jeg har hatt enorme forventninger til filmen, og det kan virke på anmelderne som om den lever opp til dem. Se anmeldelsen i Dagbladet her. Dere som har fulgt bloggen min vet at Neil Gaiman er en av mine favorittforfattere. Nå sier jeg bare; les bøkene OG se filmen?

Jeg løper...

Trodde aldri jeg skulle si det, men altså - jeg har nå offisielt begynt å løpe.
Løpesko er innkjøpt og innviet. Og om en uke er det Holmenkollstafetten som står for tur, sammen med gode kollegaer.
Jeg. Som syns at all sport som innebærer blodsmak i munnen er en uting.
Yoga og Pilates eller til nød Flow, det er sport som passer denne dama.

Men denne dama innser også at kroppen har godt av å bevege seg litt mer enn det. Jeg blir jo ikke yngre og denne kroppen skal jeg leve med. Løpe kan jeg gjøre når som helst og så og si hvor som helst. Og det koster bare joggesko. Vel. Så er jeg klar for å utfordre meg selv og se hvor dette bærer. Først er det etappen min på 630 meter, med etterfølgende 3-retters middag.
Ikke ille for en nybegynner!