Lazy sunday. Fin helg.

Jeg er som kjent vant med at livet er hektisk. Så og si hele tiden. Men denne helga har jeg faktisk hatt en hel del "fri".  Mann og barn har vært hos Svigermor hele helga. Jeg kvalifiserer altså til tittelen Gressenke, selv om det bare er for noen dager.

Jeg har stresset en hel del med leilighetsvisning. Mye ståhei for 1 times åpent hus.
Men jeg har også tatt meg tid til å være sosial med gode venner. Så pass sosial at hodet mitt er passe slitent i dag. Rødvinsgalskap med min beste venn på fredag (note to self: Ikke fyll opp barskapet!). En liten feiring av konkurransen som Eriksen Skajaa Arkitekter har vunnet. Hurra!

Gourmetklubb med damene på lørdag. Og i tillegg overraskelsesbesøk fra Haugesund, som resulterte i at jeg i natt befant meg i en kø (!!) utenfor et utested for første gang på evig lenge. Jeg pleier jo egentlig å enten gå ut tidlig, og trekke hjem før det blir kø. Eller så går jeg på konsert. For ikke å snakke om at jeg foretrekker litt mindre steder med litt lavere musikk. Og bedre musikk. Å befinne seg på Sosialen klokken 0.30 var plutselig som å ta et stort steg langt tilbake i tid. Men det var morsomt! Og veldig hyggelig!

Så er det snodig å våkne opp klokken 11 og tenke at det er helt stille. Ingen barn som løper rundt, ingen TV som står på, ingen radio som spiller, ingen mann som forsiktig spør om jeg kanskje kunne tenke meg å stå opp snart. Bare helt stille.

Så jeg setter på litt musikk, finner frem avisen, tar meg en kopp kaffe. Leser litt tegneserier. Akkurat nå Frank Millers Batman - Year one.
Finner frem Knausgård bind 2 og er fortsatt begeistret.
Det er deilig å ha leiligheten helt for meg selv.
Men foretrekker å ha familien rundt meg. Helgene er typisk den tiden vi har sammen som ikke har tidsramme. Vi må ikke rekke noe. Vi kan henge ut hjemme hele dagen. Ungene kan strengt tatt få se så mange filmer de bare vil. Og det er lite som slår å bli vekket av en myk barnehånd, en kos og "Jeg elsker deg, mamma". Kjenner jeg blir myk langt inn i hjerteroten av å tenke på dem. Og snart er de hjemme igjen.

OK. Jeg skjønner det.

Karl Ove Knausgårds Min kamp bd 1 er ferdig lest. Jeg er strengt tatt like oppslukt som de fleste andre av denne historien.
De overdetaljerte passasjene gjør at jeg gleder meg til han overdetaljerer om enda mer. Man kan velge å se boken som biografisk. Jeg tenker meg at den er mer fiksjonalisert dokumentarisk. Portrettet av tidsalderen fra 70-tallet og gjennom 80-tallet er bemerkelsesverdig. Alle som er en del av samme generasjon som Knausgård vil finne detaljer de kan nikke gjenkjennende til. Forholdet mellom foreldregenerasjonen og barna (Karl Ove og Yngve) er kanskje også symptomatisk for hvordan vår foreldregenerasjon har slitt med løsrivelsen fra sin egen foreldregenerasjon? Vi får jo egentlig ikke vite så mye om Karl Oves far, bortsett fra at han sannsynligvis ikke var særlig hyggelig og at sønnene var redd for ham. At livet hans endte på tragisk vis og at han slet med forholdet til menneskene rundt seg. Eller: romanfiguren Far.

Hvis man skal huske et liv med slike detaljer, samtidig som fortelleren i romanen hevder at han husker lite eller ingeting av perioder i livet sitt, så betyr det jo også at dette er fiksjon. Rammen er antydningen av et minne. Legg til tidskolloritt og personer som kan ha vært til stede. Jeg lar meg ikke i så stor grad berøre av de delene av boken hvor Karl Ove går rundt og føler. Mye smerte. Åpenbart. Men jeg finner det merkverdig lite engasjerende? Men når Karl Ove beskriver verden rundt seg, så er jeg med. Er det kanskje det som interesserer meg mest? Verden slik Karl Ove har sett den og fortsatt ser den?

Det er så mange som har ment mye om bøkene til Knausgård. Jeg har tidligere nevnt det at de jeg kjenner som har lest boken/bøkene alle reagerer ulikt på hva de egentlig handler om. Noen nevner hans forhold til barna som viktige og omveltende. Andre har lest dem som en oppvekstskildring. Andre igjen ser på passasjene om å være nordmann i Sverige som bemerkelsesverdige. For ikke å snakke om studenttilværelsen? Bind 1 inneholder mange veier man kan velge å gå. Det finnes en vei for de aller fleste. Jeg har nok valgt den veien som leder ned mot 90-tallets Bergen og 2000-tallets Sverige. Kanskje han kommer til nåtidens bokbransje på et eller annet tidspunkt? Det er nok av temaer å fordype seg i i de tidsperiodene han har valgt seg.

Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Denne dama har ikke falt av planeten

Jeg har bare tatt turen sørover. Langt sørover. Jeg må si at det føles som en særdeles god start på året å flykte fra litt vel heftige mengder av minusgrader. Jeg befinner meg i Makadi Bay. Hughada. Egypt. Siden ankomst torsdag har jeg sett èn sky. En veldig liten sky. Den så ganske ensom ut på den for øvrig knallblå himmelen. Vi snakker 28 grader i skyggen. Plussgrader. 26 pluss i havet. Rødehavet. Hvor man såvidt får satt foten uti før det kryr av fargerike fisker i alle fasonger og størrelser.

Jeg er vanligvis opptatt av å se og oppleve mest mulig kultur, kunst og historie når jeg reiser. Men denne gangen lar jeg historie være historie. Formålet med turen er å samle energi og slappe mest mulig av. Noe jeg selvsagt gjør med bøker.

Foreløpig har jeg endelig rotet meg til å lese ferdig Jo Nesbøs Panserhjerte. Absolutt godkjent om Harry Hole - langt ifra den beste, men absolutt bra!
Det siste jeg gjorde før jeg rømte landet var å kjøpe med Karl Ove Knausgård: Min kamp bd 1 hos Tanum på Gardermoen. Jepp. Jeg er på Knausgård-kjøret jeg også! 180 sider inn i boka er jeg ganske oppslukt av unge Karl Ove og hans liv.

Disse bøkene opptar nesten hele Norge å om dagen, har jeg en følelse av. Nå begynner det også å dukke opp mer balansert kritikk og interessant debatt rundt fenomenet. Øitteraturkritikerne har vært usedvanlig enige om hvor fantastiske disse bøkene er. Nesten overraskende enige? Jeg leste med stort interesse Jan Kjærstads innlegg i Aftenposten sist torsdag. Det kan dere lese her. Innlegget på bloggen Verden sett fra Sofienberg har også engasjert enormt. Flott innlegg og en staselig debatt med mange engasjerte lesere og synsere. Innlegget har til og med blitt gjengitt i Dagbladet! Har dere ikke lest den ennå? Gjør det davel!

Jeg klapper sammen macen og suller min lett solbrente kropp i retning restauranten.
Det er fortsatt 4 dager med ferie igjen.

Nordisk råds litteraturpris

Karl Ove Knausgård og Thomas Espedal er de norske nominerte til Nordisk råds litteraturpris.  De øvrige nominerte er:

Sverige:
Steve Sem-Sandberg: «De fattiga i Łódź»
Ann Jäderlund : «Vad hjälper det en människa om hon häller rent vatten över sig i alla sina dagar»
Danmark:
Peter Laugesen: «Fotorama»
Ida Jessen: «Børnene»
Finland:
Sofi Oksanen: «Puhdistus» (Utrenskning)
Monika Fagerholm: «Glitterscenen»
Island:
Einar Kárason: «Ofsi» («Rasen»)
Steinar Bragi: «Konur» («Kvinnor»)

Det er en sterk nominasjonsliste i år med gode kandidater fra spesielt Sverige og Finland. Jeg tror det vil stå mellom Steve Sem-Sandberg, Monika Fagerholm og Karl Ove Knausgård - hva tror dere?