Favoritt fra hyllen #3

På H i alfabetet finner vi Siri Hustvedt. Siri Hustvedt, kona til forfatteren Paul Auster, norskettet og delvis oppvokst i Norge. Hun er litt vår. På en måte.
Da jeg fikk vite at hun skal komme med ny bok i vår, tenkte jeg at det kunne være en god anledning til å fortelle om en av mine absolutte bokfavoritter.

Det jeg elsket ble utgitt på norsk i 2002 og fikk umiddelbart velfortjent oppmerksomhet. Jeg fikk boken anbefalt fra en god kollega og ble umiddelbart oppslukt.

To kunstnerfamilier følger hverandre i noen tiår i New Yorks SoHo. De bor i samme hus, men i hver sin etasje. De får hvert sitt barn på samme tidspunkt, sønnene Matt og Mark. Familiene berører hverandres kunstfelt og akademiske ambisjoner på forskjellige nivåer. Livene til disse familiene trår innom mange av de klassiske hendelsene; ekteskap, kjærlighet, pasjon, utroskap, skilsmisse. Kontakten opprettholdes uansett på forskjellige nivåer.

Skildringen av kunsten, opplevelsen av kunst og samtalene rundt kunst, er spesielt flotte passasjer. I starten av boken dreier mye seg om akkurat det. Lange samtaler. Et fargerikt persongalleri som bruker alle muligheter til å leve i kunsten.

Så skjer tragedien som skal velte disse familiene for alltid. Matt drukner under en leirskoleutflukt. Den sorg som rammer foreldrene til Matt, videreføres gjennom sorgen til Mark til Marks foreldre. Mark, den destruktive, sjarmerende, løgneren. Tyven. Personligheten til Mark er fasinerende godt beskrevet, mange av egenskapene er også der i ham som barn. Men dødsfallet til Matt styrer ham ut over kanten og setter i gang hendelser som skal ende i ulykke.

Mark blir en del av et yngre kunstnermiljø som krysser grense etter grense i sine forsøk på å utfordre og provosere det etablerte kunstmiljøet. Hustvedt beskriver en generasjon av unge med manglende sperrer. Mark tar etter hvert opp mye av handlingen i boken og dreier den inn på et definitivt mye mørkere spor. Måten han utnytter følelsene til menneskene rundt seg, til og med utnytter sorgen til mennesker, det er rått.

Boken gikk inn på meg på en helt spesiell måte. Så til de grader at jeg utsatte å lese Når du ser meg i nesten to år etter utgivelsen. Redd for å ikke ha den samme følelsen. Ingen grunn til å ikke lese den boken heller, men den tok meg heller ikke på den samme måten.

Det jeg elsket er sannsynligvis boken jeg aktivt solgte aller flest eksemplarer av i den tid jeg jobbet som bokhandler. Det er boken som kan anbefales til nesten hvem som helst, så lenge de liker gode romaner. Dramatikken, psykologien, kunsten, sorgen, smerten. Hvis du fortsatt ikke har lest den, så har du virkelig en godbit til gode.

Nå gleder jeg meg virkelig til vårens utgivelse av Hustvedt nye bok Sommeren uten menn.