Leanne Shapton: Viktige kunstgjenstander...

...og personlige eiendeler fra Lenore Doolan og Harold Morris´ samling, inklusive bøker, moteklær og smykker. Lørdag 14. februar 2009, New York. Aksjonshuset Strachan & Quinn. New York. London. Toronto.

Det er den merkelige tittelen på en bok jeg fikk på pulten min en dag i forrige uke. En relativt snodig utseende bok som jeg ikke helt skjønte hva var. Litt forsiktig begynte jeg å bla i den for så å kjapt bli mildt oppslukt.

Tilsynelatende er dette en katalog over ting, postkort, klær, bøker, nips, kinobilletter og mye annet som skal selges på en auksjon. Men i det man begynner på begynnelsen og leser om tingene som skal selges, så utfolder det seg en historie om et kjærlighetsforhold. Forholdet mellom kakeskribent Lenore Doolan og reklamemannen Harold (Hal) Morris. Alt i auksjonskatalogen er levingene etter et delvis stormfullt og pasjonert forhold. Men også med klassiske levninger av typen missforståtte gaver, kjærlighetsnotater og bevis for ting som går vel og ting som ikke går særlig vel.

Jeg ble fascinert over detaljrikheten i boken og det prosjekt det må være å dokumentere noe som er ren fiksjon. Variasjonen i bilder og stæsj gir virkelig inntrykket av at dette kunne være et reelt forhold dokumentert av et par. De små innblikk vi blir gitt via brev, postkort og notater i margen på teaterprogrammer, gir også en følelse av at dette virkelig kunne ha skjedd.

Uendelig detaljerte beskrivelser av innholdet i en toalettmappe og hvor 18 av Doolans BH-er har sin opprinnelse, notatbøker, steiner og god vin. Doolans kakeskriverier, Morris jobbreiser til eksotiske og mindre eksotiske strøk. Jeg fant historien interessant og hadde til og med noen øyeblikk av "næææ!" underveis. Ferdig lest føler jeg at jeg har lest en roman om et kjærlighetsforhold. En sånn hvor man har blitt kjent med hovedpersonene og liker dem godt, til tross for alle deres svakheter og mindre hyggelige sider.

En spesiell liten perle. Litt sær. På en ytterst sjarmerende måte. Les den!

Liten time-out og tur til Mo

Antony Gormleys skulptur Havmannen, Mo. I snøvær. Foto: Anette S. Garpestad

Jeg er utenfor allfarvei. Virkelig. Noen stille dager hjemme hos min mor. En bitteliten plass på indre Helgeland, ikke et veikryss engang. Mer hardt til venstre etter en sving. Så er man der. Eller her. Og her er det veldig lite. Mange lave bjerketrær. Et fantastisk panorama av fjell. Stille summing av elektrisitetsledninger. Det passer fint akkurat nå.

På tirsdag skal jeg til Mo i Rana for å holde bokpresentasjon på Nasjonalbiblioteket. For de av dere som har lest denne bloggen en stund, så er det kanskje noen som husker at det ikke gikk særlig bra sist gang jeg gjorde akkurat det. Det ble en katastrofal presentasjon som jeg har skrevet om her. Virkelig et mareritt. Noe som gir meg rimelig store nerver i forbindelse med den presentasjonen jeg nå skal holde. Alle de tekniske tingene skal være på plass. Men plutselig slo det meg at mac´en min kan klikke. Den har gjort det en gang tidligere. Hva gjør jeg hvis jeg står der helt uten presentasjon? Grøsser ved tanken. Prøver å innstille meg på at det vil gå bra. Det gjør sikkert det.

Det morsomme og enda litt skumlere med presentasjonen på Mo er at jeg presenterer bøker sammen med representanter fra Aschehoug og Gyldendal. Vi har også med oss tre forfattere som skal fortelle om sine bøker. Fra Cappelen Damm er det krimforfatter Chris Tvedt som skal være med. Det blir kjekt! Forlagskveld på Mo er fint arrangement og pleier å være bra oppmøte. Men et lite element av konkurranse er nok tilstede...

I mellomtiden skal jeg ha en litt rolig mandag. Sammen med mor. Håper på klarvær, men regner med sludd. Godt lesevær.

En sånn uke

Ser på kalenderen min og innser at dette er "en sånn" uke. Vegg-til-vegg med møter og aktiviteter. Jobb, hobby, sosialt og familiært. Litt liten tid til å lese, regner jeg med. Det blir konsekvensen.

På onsdag kl. 19.00 har jeg tenkt meg på foredrag på Litteraturhuset: 00-tallet. En statusoppdatering. Professor Per Thomas Andersen, litteraturanmelder Ane Farsethås og kritiker Susanne Christensen vil prøve å gi oss en status. Knut Nærum skal oppsummere 00-tallet fritt etter hukommelsen. Annette Orre vil lede samtalen. Tror det kan bli interessant.

Vi leser nordisk #3. Sonja Nordenswan: Blues från ett krossat världshus

I regi av Knirk fortsetter ferden mot utdelingen av Nordisk råds litteraturpris. Tredje bok i rekken av nominerte er Ålandske Sonja Nordenswan: Blues från ett krossat världshus.

Anslaget i denne boken ga meg en følelse av at jeg atter en gang skulle lese om galskap på et eller annet nivå. Men kjapt kom en mye mer straight forward generasjonsfortelling til syne. En litt oppfinnsom sådan, men rimelig ordinær.

Smaragda har vokst opp hos sin mormor på Åland. Hun vet ikke hvem hverken morfar eller far. Smaragdas mor døde i en bilulykke da hun var barn. I det hun fyller 18 år og søker om ID får hun beskjed om at hun er født i utlandet. At hun skal være av utenlandsk opprinnelse er helt ukjent for henne, men danner utgangspunktet til å nøste opp i hva som egentlig har skjedd i familien.

Noen sene kvelder med mormor i tillegg til litt research på internett gir Smaragda historien om hennes mormors barndom og ungdom. Og ikke minst svaret på hvem den mystiske morfaren faktisk er. Smaragda mottar også tre dagbøker skrevet av hennes mor. Disse forteller historien om morens smådramatiske oppvekst og til slutt hvem Smaragdas far var. Fortellingen fører oss gjennom deler av 60-, 70- og 80-tallet, med en god dose musikk og stilreferanser. Dette kunne med hell ha vært utbrodert mer. I denne fortellingen fikk jeg mer en følelse av at det ble lagt til for å gi litt farge.

All informasjonen, i tillegg til at Smaragdas mormor plutselig får slag og blir innlagt på sykehus, er med på å drive den unge jenten ut over kanten. Hun blir psykotisk og ender opp med å bli innlagt. Deler av fortellingen er fortalt retrospektivt av Smaragda etter at hun har blitt utskrevet. Forfatteren legger da til passasjer som kanskje er ment å være poetiske. Jeg kom på meg selv med å himle med øynene over noe av akkurat det og tenkte at det var unødvendig. Klart det var mye informasjon på en gang for en ung kvinne, men er denne historien noe som ville ha drevet noen som helst til galskap? Jeg finner det ikke troverdig.

Jeg sier ikke at dette er en dårlig bok. Men kanskje litt kjedelig?

Unnskylder Åland med at det er en liten (litt liten i det minste) øy som sikkert ikke har forferdelig mange forfattere å velge blant. Jeg tror ikke Nordisk råds litteraturpris vil tilfalle denne forfatteren.

Favoritt fra hyllen #3

På H i alfabetet finner vi Siri Hustvedt. Siri Hustvedt, kona til forfatteren Paul Auster, norskettet og delvis oppvokst i Norge. Hun er litt vår. På en måte.
Da jeg fikk vite at hun skal komme med ny bok i vår, tenkte jeg at det kunne være en god anledning til å fortelle om en av mine absolutte bokfavoritter.

Det jeg elsket ble utgitt på norsk i 2002 og fikk umiddelbart velfortjent oppmerksomhet. Jeg fikk boken anbefalt fra en god kollega og ble umiddelbart oppslukt.

To kunstnerfamilier følger hverandre i noen tiår i New Yorks SoHo. De bor i samme hus, men i hver sin etasje. De får hvert sitt barn på samme tidspunkt, sønnene Matt og Mark. Familiene berører hverandres kunstfelt og akademiske ambisjoner på forskjellige nivåer. Livene til disse familiene trår innom mange av de klassiske hendelsene; ekteskap, kjærlighet, pasjon, utroskap, skilsmisse. Kontakten opprettholdes uansett på forskjellige nivåer.

Skildringen av kunsten, opplevelsen av kunst og samtalene rundt kunst, er spesielt flotte passasjer. I starten av boken dreier mye seg om akkurat det. Lange samtaler. Et fargerikt persongalleri som bruker alle muligheter til å leve i kunsten.

Så skjer tragedien som skal velte disse familiene for alltid. Matt drukner under en leirskoleutflukt. Den sorg som rammer foreldrene til Matt, videreføres gjennom sorgen til Mark til Marks foreldre. Mark, den destruktive, sjarmerende, løgneren. Tyven. Personligheten til Mark er fasinerende godt beskrevet, mange av egenskapene er også der i ham som barn. Men dødsfallet til Matt styrer ham ut over kanten og setter i gang hendelser som skal ende i ulykke.

Mark blir en del av et yngre kunstnermiljø som krysser grense etter grense i sine forsøk på å utfordre og provosere det etablerte kunstmiljøet. Hustvedt beskriver en generasjon av unge med manglende sperrer. Mark tar etter hvert opp mye av handlingen i boken og dreier den inn på et definitivt mye mørkere spor. Måten han utnytter følelsene til menneskene rundt seg, til og med utnytter sorgen til mennesker, det er rått.

Boken gikk inn på meg på en helt spesiell måte. Så til de grader at jeg utsatte å lese Når du ser meg i nesten to år etter utgivelsen. Redd for å ikke ha den samme følelsen. Ingen grunn til å ikke lese den boken heller, men den tok meg heller ikke på den samme måten.

Det jeg elsket er sannsynligvis boken jeg aktivt solgte aller flest eksemplarer av i den tid jeg jobbet som bokhandler. Det er boken som kan anbefales til nesten hvem som helst, så lenge de liker gode romaner. Dramatikken, psykologien, kunsten, sorgen, smerten. Hvis du fortsatt ikke har lest den, så har du virkelig en godbit til gode.

Nå gleder jeg meg virkelig til vårens utgivelse av Hustvedt nye bok Sommeren uten menn.

John Erik Riley: Heimdal, California

Hvor begynne? Eller; where to begin? 872,5 sider. 1176g. 231 fotnoter. 127 bilder. Roman. Skrøne. Konsept. Fotobok. Murstein?

Førjulsgave fra forfatteren, med Pavement-referansen "Manmade deltas & concrete rivers" skrevet på første oppslag (denne strofen dukker by the way opp i fotnote 120). Vel. Heldige meg har tilbrakt jul og romjul sammen med John Erik Riley. I overført betydning.

Norskamerikanske Balder Mehamn er matskribent og kjendiskokk. Balder Mehamn har med matfilosofien Kulinarismen tatt kultur-Norge med storm. Balder Mehamn er populær. Balder Mehamn har blitt forlatt at kjæresten sin, Cordelia. Balder Mehamn har en svært offentlig breakdown, live på riksdekkende TV. Balder Mehamn mister deler av hukommelsen. Balder Mehamn isolerer seg i leiligheten sin på St.Hanshaugen og prøver å svare på spørsmålet: Hvem er egentlig Balder Mehamn?

På denne måten fører Balder Mehamn oss gjennom en oppvekst og et liv noe utenom det vanlige.
Med foreldre aktive i den miljøgeriljaen GM - the Gaia Militia -  forteller Balder om et liv med stadig nye aliaser, summer-camps med kursmoduler som GM 1346(a), stadig nye skoler og et liv konstant på rømmen fra SAGA. Helt til den lille familien ender opp i Heimdal, California, etter en uheldig episode med sprengstoff i San Fransisco. Heimdal. En fiktiv småby. Som å tenke seg en by i Minnesota, bare på den Californske kysten. Familien slår seg ned på et småbruk langt fra folk. I Heimdal går Balder under navnet Erik Riley. Men heter egentlig Isak. Kanskje.

Norsk er for øvrig det foretrukne språket i GM. Et fint kodespråk, da veldig få snakker norsk i USA. I Heimdal er norsk også en til dels integrert del av dagligspråket og de kommuneansatte er pålagt å kunne norsk. Dermed er grunnlaget lagt for å skrive en fortelling hvor norsk og engelsk glir relativt sømløst over i hverandre. Norwenglish. Norskengelsk. Legg til en god dose Heimdølske uttrykk av typen okseshaiter, spraakblomst og å halibytte. Kreativt. Og ikke minst: Det funker!

For min del, siden jeg leser norsk og engelsk tilnærmet like godt, syns jeg dette var et morsomt og interessant grep. Men jeg kan tenke meg at den som ikke er fullt så sterk i engelsk vil finne en del utfordringer underveis.

Foreldrene til Erik/Isak ender etter hvert opp med å bli utstøtt at GM. En livskrise så stor for Erik/Isaks far at han ender opp i kjelleren (bokstavelig talt) og trekker seg unna livet sammen med kone og sønn. Det blir opp til mor og Erik/Isak å holde småbruket gående med det de kan. Et liv utenfor samfunnet for øvrig er ikke akkurat den enkleste måten å leve. Skildringene av forholdet mellom mor og sønn og Erik/Isaks ungdomstid  i Heimdal er svært gode. Vennskapet med karakteren Crazy Dave er også beskrevet med humor og følelse.

Historien tar også for seg Cordelia. Balders store kjærlighet, beste venn og kanskje største utfordring. Cordelia har reist fra Balder. Hun har - av alle steder. Og: selvfølgelig - reist til Heimdal, California. Derfra sender hun brev og bilder til Balder. Hun blogger til ham. Hun legger bilder på Flickr for at han skal se dem (Ja, sjekket brukernavnet. Liz Phair? Musikkreferanse. En av mange). Cordelia forteller om livet sitt i Heimdal, om menn hun knuller, om å være ensom, om savn. Jeg syns personlig at brevene fra Cordelia var noe av det aller beste med boken.

I kjappe kast fram og tilbake i tid følger vi nåtids-Balder og datids-Erik. Balder har fiktive samtaler med sin (beste?) venn Bingo. Erik/Isak plukker sopp i skogen og ender opp midt i innspillingen av en obskur episode av Star Wars. Balder tenker over foredrag han har holdt og boklanseringer han har vært med på. Erik/Isak får besøk av Steve Jobs på småbruket. Balder slakter geiter live på scenen. Erik/Isak står slalom i ørkenen. Balder tenker. Balder snakker med seg selv. Cordelia går til grunne.
Balder! Go get the girl!

Som dere sikkert skjønner - det skjer MYE i denne boka. Til tider spennende. Andre ganger essayistisk. Mange ganger pent. Andre ganger styggpent. Repetitive passasjer. Språklig skal de mer garvede anmeldere få en utfordring i å finne en definisjon.

Det er morsomt å spore de utrolig mange kulturelle referansene underveis. Kanskje også noen kjente kulturpersonligheter i kongeriket Norge? For min del har det blitt en Spotify-spilleliste med bakgrunn i de mange musikkreferansene (så langt jeg kom med hjelp av Spotify). Det har også blitt mye ekstra snoking i fotnotene for å finne flere ledetråder.
Mitt tips til alle som skal lese denne boka - bruk tid på den! Les fotnotene! Begynn med å lese kolofonsiden. Aller sist: Sjekk omslaget under smussomslaget.

Jeg konkluderer med at dette er en WICKED og AWESOME bok! Ingen tvil om at John Erik Riley er one hell of a Longørist. Fortellingen som sådan holder hele veien i mål og enda litt lenger. Bonusen er alle de  fortellingene vi får med på kjøpet. Bildene gir også boken en ekstra edge. De er tatt av forfatteren selv, by the way.

Dette ble skamløst rosende. Flaut begeistret. Latterlig entusiastisk. Helt på sin plass.

Mitt tips: LES!

PS: Et fint intervju med forfatteren finner du her.

PPS: Jeg har ventet på at den første avisanmeldelsen skulle komme på trykk før publisering av dette innlegget. La meg slå fast at jeg og Dagbladets Cathrine Krøger er dypt og inderlig uenige. Det er ikke første gang, og det blir helt sikkert ikke den siste.

Kan en bok redde livet ditt? La oss sjekke...

Bok i P2 og Bokprogrammet ser på bokvåren

Bilde via nrk.no

Oversikten over hva programleder Siss Vik, litteraturkritiker Anne Cathrine Straume, Knirk, Janke og jeg gleder oss til denne våren finner du her.

Nytt bokår!

Nytt år. Tilbake på jobb på forlaget. Hverdag. I grunnen ganske fint. Det er også tiden for å vende blikket fremover og danne seg noen tanker om hva det nye året kan finne på å bringe. Bokmessig. Selvsagt.

I 2010 føler jeg ikke at jeg fikk lest så mye som jeg skulle ha ønsket. Det er selvsagt ikke mengden det kommer an på. Kvaliteten har vært høy med topper som Jonathan Franzen, Beate Grimsrud, Gaute Heivoll og sist men definitivt (!) ikke minst John Erik Riley (skriver om den litt senere i januar).

Så hva er planen og forventingen for bokåret 2011?

1. Jeg har bestemt meg for at jeg skal lese Roberto Bolaño. Dette er årets første plan. Ville detektiver er bestilt og skal leses så fort den dukker opp. 2666 får bli neste bok ut.
2. Jeg har også lyst å lese mer tegneserier i år. I dag er det et flott oppslag i Dagbladet med fokus illustrerte/grafiske romaner og tegneserieprosjekter som er oversatt til norsk. Jeg liker!
3. Jeg skal gjøre et skikkelig forsøk på å følge prosjektet Vi leser nordisk helt frem til utdelingen av Nordisk råds litteraturpris i april. Det blir spennende å se om jeg henger med helt til mål.

4. Jeg skal lese mer australsk litteratur. Det jeg forbinder med australsk litteratur er Colleen McCulloughs Tornefuglene. Neida, det er tull, selv om det var en roman jeg satte umåtelig pris på i en alder av 16. Nåtidsmeg har australske favoritter som Shaun Tan og Sonya Hartnett. Men jeg kan med fordel bli kjent med flere. I april reiser jeg og familien på langtur Down Under. Det er årsak god som noen til å lese mer av litteraturen Australia har å tilby. Først ut blir Steve Toltz.
5. Jeg skal få lest mer sakprosa. Samfunn, biografier og historie blir i grunn veldig sjelden prioritert av meg. Jeg kan med fordel lese mer av den typen bøker.
6. Savner å lese Science Fiction. Wiliam Gibson har kommet med ny bok. Den må leses. Tror kanskje jeg har brukt dette videoklippet før, men det tåler å gjentas:



7. Jeg skal lese MER i 2011. Det er ikke alltid et mål å leste mest mulig, men i 2010 har jeg hatt perioder hvor det har vært tungt å lese. På tide å finne igjen den gode flyten. Foreløpig går det fint.

Hva er leseplanene dine for året?

Vi leser nordisk #2. Harald Voetmann: Vågen

Den danske forfatteren Harald Voetmann er nominert til Nordisk råds litteraturpris for sin lille "roman" Vågen. Våken ville nok være riktig oversettelse til norsk. Det er pussig liten bok som jeg ikke blir helt klok på. ROMAN står det på omslaget. Det meste av innholdet er relativt kjente historiske fakta om den romerske naturviteren Plinius den eldre og hans nevø Plinius den yngre. I tillegg serveres vi tilsynelatende (tilsynelatende må jeg si, siden jeg ikke vet om det er reelt) utdrag fra Plinius den eldres verk Naturalis Historia. Snodig nok visste jeg hvem disse Pliniusene var, etter å ha sett en spennende dokumentar om vulkanutbruddet som begravde Pompeii og Herculaneum (alt man får med seg...)

I noen korte scener blir vi presentert for hendelser i Plinius den eldres liv, gjerne med kommentarer i ettertid fra Plinius den yngre. Inngangen til hendelsene har også gjerne utgangspunkt i utdragene fra Naturalis Historia.

"Citat, Naturalis Historia: Mennesket er det eneste dyr, der skammer sig efter den første parring; et tydeligt tegn på, at livets ophav er skammeligt. De øvrige dyr parrer sig på et fastlagt tidspunkt af året, men mennesker gør det når som helst, både dag og nat. Der er en grænse for de øvrige dyrs parringslyst, men for mennesket er der næsten ingen."

Det er en brutal verden Plinius den eldre forsøker seg på å beskrive. En verden hvor drap og sex er en like naturlig del av livet som det å spise. Plinius den eldre er overveldet over verden rundt seg og undrer seg over det aller meste. Forholdet mellom våken og drøm er en av temaene som drøftes. Noen av de drøyeste scenene i boken beskriver en iscenesettelse av månegudinnen Diana - også gudinne for fruktbarhet og jakt -, symbolisert ved at en mannlig skuespiller utkledd til gudinnen tar livet av drektige dyr og en gravid kvinne. Underholdning var noe helt annet på tiden under keiser Vespasian. Overflod og overmakt er også ord som beskriver verdenen for den priviligierte stand som Plinius den eldre tilhørte. Forhold mellom herrefolk og slaver, eierskap og frihet.

Dansk er ikke min sterkeste side, det innrømmer jeg. Men jeg mener at Voetmann har en lyrisk form som kler dette brutale og uforståelige godt. Det er ingen tvil om litterær kvalitet. Jeg ser at forfatteren har oversatt verk av Plinius den eldre til dansk og regner med at han er en mann som kjenner stoffet godt. Uansett sitter jeg igjen med et spørsmål om hvorfor? Hva er det Voetmann prøver å fortelle meg? Hvorfor denne versjon av en allerede kjent historie? Boken er kun en liten flis på 150 sider. Dog 150 sider tungt fordøyelig. Langt ifra noen favoritt. Dessverre.