J.D. Salinger

I går overvar jeg en minnemarkering i anledning forfatteren J.D. Salingers bortgang. Det er snodig. Jeg missliker begravelser sterkt og har aldri egentlig overvært noe særlig av markeringer etter dødsfall. Traumatisert ungdom kanskje?
Men det falt seg allikevel naturlig å være tilstede på markeringen i går. En homage til en forfatter som har betydd mye. Mye på grunn av sitt fravær?

Det hele var et initiativ fra Nils-Øivind Haagensen, forfatter på forlaget og i tillegg forlegger/redaktør/levemann i Flamme forlag. Med seg hadde han Anders Bortne og Aase Gjerdrum.
Gjerdrum snakket om de norske utgivelsene av J.D. Salingers Catcher in the Rye. Første utgave var Hver tar sin, så får vi andre ingen. I ny oversettelse fra 2005 fikk boka tittelen Redderen i rugen. Personlig kjenner jeg den svenske utgaven som heter Räddaren i nöden. Gjedrum kunne fortelle morsomme anekdoter om en utgivelseskontrakt full av spesialparagrafer; som at forfatteren under ingen omstendigheter måtte avbildes, at boken ikke måtte ha noe bilde på omslaget og at typene i tittelen måtte være markant større enn typene i forfatternavnet. At kontrakten også har en original underskrift av forfatteren skal være verifisert. Helt utrolig at forfatteren nedla forbud mot bilder på omslaget, når man ser det flotte omslaget fra originalutgaven (under).

Nils-Øivind Haagensen og Anders Bortne hadde så en samtale rundt Catcher in the Rye og bokas betydelse for dem som personer og forfattere. Bortne leste også en passasje fra boka som spesielt belyser unge Holden Caulfields kjærlighet til lillesøsteren Phoebe. Det var fint.
Haagensen hadde så et lengre og godt innlegg om Salingers forhold til Poeten som forebilde. Mesteparten av teksten kan dere lese her - anbefales. Haagensen snakket også varmt om andre av Salingers utgivelser; Nine stories og Franny and Zooey. Jeg har ikke lest dem, noe jeg må få gjort noe med.

Det var en stillferdig men fin markering av et langt liv. Salinger levde fra 1919-2010. Det sies at han skrev helt til siste stund. Myte eller fakta? Det er ikke sikkert vi får vite noe om akkurat det. Hans siste publikasjon var en novelle i the New Yorker i 1965. Etter det har han nesten vært usynlig. Bortsett fra gjennom boka Catcher in the Rye, som etter utgivelsen i 1951 har har blitt en kultklassiker av de sjeldne.

Den beste kommentaren på arrangementet var "J.D. Salinger ville ha hatet dette". Selvsagt referert til å lage oppmerksomhet rundt hans person. Alt han ville var å skrive. Han som person var ikke viktig. Merkelig nok.