Det er en sånn kveld. Men forhåpentligvis ikke en sånn helg.

Sitter tilbakelent langt nede i sofaen. Følelsen er lettere katatonisk. På TVn flimrer skyteglade menn forbi på ski. På det ene soverommet ligger lillemor og kvitrer, selv om hun burde ha sovet for to timer siden. Storebror sloknet heldgvis som et lys idet han la hodet på puta. På det andre soverommet ligger en syk ektemann. Hele stua er full av pappesker som burde fylles, merkes og stables.

Men kroppen er tung etter en heller stress ettermiddag. Stress mest av alt på grunn av denne evige snøen, som her hvor jeg bor bare flyttes fra fortauet ut på veien og så opp på fortauet igjen. Til glede (leses drypende sarkastisk!) for sånne som meg, som prøver å forsere en avstand på litt over en kilometer to ganger daglig med en 2-åring i vogn og en tøff men sutrende 4-åring i hånda. Gjerne med forhåpning om å rekke jobb, avtaler og barne-TV.

Da er det jammen ikke mye enkelt å oppdrive den ekstra energien og entusiasmen over å komme igang med en flytting, som sannsynligvis vi gjøre hverdagen enda mer utmattende noen uker fremover.

Da tror jeg heller at jeg melder meg litt ut. Graver frem en bøtte med deilig iskrem fra fryseren og finner frem lesebrettet. Det er jo en dag i morgen også. Sannsynligvis en bedre en.

(Bildet er fra Bergkrystallen, via vg.no og er tatt av Irlin Jakobsen)