En sommer på hell? Snart Øyafestival

Lammelsen er i ferd med å slippe taket. Ikke helt, men nok til at jeg leser igjen og klarer å ha noen flere tanker i hodet samtidig. Plutselig er vi tilbake i hverdagen igjen og dagene tikker og går. Akkurat i dag føles det som om høsten er så alt for nær. Sommerferien er for så vidt over. Regnet heller ned. Jeg fryser på føttene og drikker varm kaffe. Ønsker meg peis. Tenker at det ville være perfeksjon å krølle meg sammen i en god lenestol, med ullsokker på føttene, foran livlig fyr i peisen. Med en god bok, selvsagt. Jeg har fortsatt ikke fått begynt på Haruki Murakamis 1Q84. Det hadde passet fint.

Fortsatt er det sommer. Jeg må minne meg selv på det, når jeg får sånne ullsokketanker og barna spør om de må ha på strømpebukser. Vi dropper strømpebuksene noen uker til. Først er det noen dager med hektisk jobbing, før denne Bokdama går inn i musikkmodus igjen. På onsdag starter Øyafestivalen. Juhu! Jeg har tatt fri fra jobb og familie for å få med meg mest mulig av programmet. I år gleder jeg meg blant mye annet til Fleet foxes, Grant Lee Buffalo, Lykke Li, James Blake, Crystal Fighters, Hercules and Love Affair, Razika, Sebadoh, Säkert!, Veronica Maggio, Warpaint, Aphex Twin. Og ikke minst PULP.

Av litteratur er det Vinduet som i år stiller program, og i år er det også opplesninger på hovedscenen i forkant av første band torsdag, fredag og lørdag. Det er Nikolaj Frobenius (en favoritt!), Bård Torgersen (enda en favoritt! og Jan Erik Vold (jammen en favoritt han også!) som skal lese på hovedscenen. Fint å la noen forfattere få litt "stilletid" da opplesningene i bokteltet i fjor hadde en tendens til å bli overdøvet av konsertene. Naturlig nok. Regner uansett med at vil jeg ta turen innom Deichmanteltet opp til flere ganger i løpet av festivalen.

Men først er det noen dager med hektisk jobbing. Jeg er noe involvert i prosjektet med Minnebok 22.07.11 som Cappelen Damm nå jobber med. Dette er en minnebok som vil dokumentere 22.07.11 og dagene som fulgte. Alt overskudd går til Nye Utøya. Lik gjerne Facebooksiden vår, som du finner HER. Jeg skal også få på plass noen nye løsninger på Forlagsliv i løpet av de neste dagene.
Og så skal vi ha litt filming i forbindelse med Bokgalla 2011, en presentasjonsturné som Cappelen Damm og Aschehoug forlag skal gjøre sammen i september. Jeg skal være med på scenen i Bergen, Stavanger, Haugesund, Ålesund, Trondheim og Oslo. STAS! Mandag kveld skal jeg på boklansering. Flamme forlag lanserer den nye romanen til Victoria Durnak: Deep shit, Arkansas på Liebling. Tenk. Høstens første boklansering. Snart går det slag i slag...

Så. Sånn ser altså uken ut. Men foreløpig er det søndag. Deilig søndag. Hva med å høre en skikkelig klassiker fra Pulp mens vi venter på konsert...

Å gå videre. Gatelangs.

Blomsterhavet ved Domkirken. Foto: Anette S. Garpestad

Hvordan kan jeg begynne på nytt. Hvordan kan jeg finne roen til å lese noe annet enn nyheter. Jeg plukker opp en bok og opplever at bokstavene svømmer rundt på arket. Hodet er numment og tankene er et helt annet sted. Jeg har forsøkt å sette meg ned og få følelsene ut i ord. Tomt dokument åpent på laptopen, og en gedigen klump i halsen. Rastløshet som kun finner utløsning i å vandre gatelangs i denne byen min. Kanskje det er slik at jeg trenger å ta den tilbake. Gå i gatene, som om det ikke ligger spor av glass og vrakrester innimellom hav av blomster. Å ikke være i Oslo den 22. juli var det tøffeste av alt. Det føltes helt feil. En følelse av å befinne seg på en helt annen planet. Men nå er jeg her, og akkurat nå har jeg en følelse av at jeg aldri vil reise herfra igjen.

Mangler vinduer. Åpent likevel. Foto: Anette S. Garpestad

Dette ble en sommer av en helt annen type enn tenkt. Den er langt i fra over. Svetten samler seg i perler på overleppen min, varmen føles fysisk pressende. De aller siste feriedagene. Fra mandag av er det tilbake på jobb og prøve å finne retningen igjen. Hverdagen. Livet går videre, så merkelig det enn må synes. Barnehage, aktivitetsskole, jobb, bokhøst. Tomatsuppe med makaroni.

Det føles bare så fjernt. At 77 mennesker ikke vil oppleve den hverdagen igjen. Så ser jeg på barna mine og kjenner enorm takknemmelighet for at de finnes. For at vi fortsatt skal ha stress, mas, uendelige utfordringer og stor, stor kjærlighet også i morgen. Og dagen etter det. Og dagen etter det. Jeg må ikke ta det for gitt. Alvoret vil være her lenge. Barna mine vil vokse opp med nærværende alvor i mange situasjoner. De vil vokse opp i tiden etter 22.07. Jeg skal gjøre mitt aller beste for å være der for dem, prøve å forklare det uforklarlige.

Hopper trampoline. Hjertetrøst. Foto: Anette S. Garpestad

Noen sa meg at alt virker så meningsløst nå. Jeg tror jeg vil snu det helt på hodet å si at aldri har livet hatt større mening enn etter noe slikt som det vi nå gjennomlever. Jeg tror at jeg for hver ting jeg gjør som gleder meg, vil tenke at jeg gjør noe for dem som ikke lenger kan oppleve. Jeg vi ta del i det demokratiet vi bor i på en mer oppmerksom måte og jeg vil oppdra mine barn til å gjøre det samme. Kanskje det er de som reiser på leir på Utøya om 10 år for å lære og delta. Foreløpig hopper de bekymringsløst trampoline eller leker med nabobarna i et plaskebasseng. Smiler og ler. De slipper å ta det inn over seg riktig ennå og det varmer meg i hjertet å se gleden deres.

Menneskene rundt meg reagerer på forskjellige måter. Jeg forstår ikke alle reaksjonene som kommer, men det er i orden. Alt er i orden. Er det noe jeg ikke har lyst å lage debatt av så er det hvordan man skal reagere. Det finnes ikke noe fasit. Vi har ikke opplevd dette før.

Blomstrende kaprifol. Sommernatt. Foto: Anette S. Garpestad

Hvordan går jeg videre. Hva blir mitt våpen? Jeg velger å se de små tingene på en annen måte. Kanskje øynene mine har åpnet seg mer. Symbolene som jeg tror vil bli stående i byen vår. Den ødelagte klokken på Youngstorget som jeg håper de vil la være å reparere. Det er sterkt. Lys i vinduene i Regjeringsblokka, bak den hvite duken de har dekket huset til med. Det ser nesten konseptuelt ut. Kaprifol som blomstrer og dufter sterkt i sommernatten. Svette og smilende mennesker på Internasjonalen, som fortsatt ikke har fått nye vindusglass på plass. Fjorden som ligger blikkstille i det solen går ned. En flokk fugler som tar høsten på forskudd og trekker sørover i det rosa lyset. Eller kaffen min på Fuglen. Oppmerksomhet fra noen som er langt vekke. Gode venner som plutselig dukker opp for å holde meg med selskap. Det eneste jeg angrer på i dag er at jeg ikke dro for å bade. Jeg skal gjøre det i morgen.

Ingen grunn til å utsette.

Endelig ferietid

Jeg har trukket nordover. Satt meg på toget med barna og en gedigen bag med forhåpentligvis alt en voksen og to barn kan trenge for nesten tre uker på tur. Hengekøye og flytevest. Bøker. iPad. Badetøy. Tegnesaker. Solbriller. Jeg er evig optimist ovenfor sommer i nord. Tenker alltid at denne gangen skal det bli knall. Denne gangen skal jeg oppleve nest inntil midnattsol døgnet rundt. Denne gangen skal det ikke være vanvittige mengder av mygg og klegg. Denne gangen skal alle få fisk - det vil si alle andre bortsett fra meg. Fisking intresserer meg mindre enn fotball. Med andre ord veldig lite. Men kanskje mormor kan være barnevakt, ta med seg ungene på fisketur slik at jeg kan få masse tid til å lese bøker? Det er ikke mye annet å finne på, med mindre været faktisk er slik at jeg våger meg opp på en av toppene rundt Røssvatn. Vi snakker indre Helgeland. Jeg har vært på Hatten. Og jeg har vært på Kjerringtind (1395 moh). Fra Kjerringtind ser man så langt nord som til Svartisen og Okstindan. Helt ut til storhavet. Se her:

Og helt i sør Syv Søstre. Dette forutsatt at man har en sånn dag som vi hadde (slik som også disse folka hadde!) på fjellet, med vindstille og 20 grader varmt. Såvidt en sky på himmelen. En million fluer spiller ingen rolle når man for øvrig har fjellet helt for seg selv. Noen ravner og kongeørn høyt, høyt der oppe. Åtte timer tur/retur uten å møte et eneste menneske. Den flotteste fjellopplevelsen noensinne. Skal jeg satse på at det blir sånn denne gangen også? Jeg ser ikke helt den. Ikke i år.

Ferielektyren. Det er dette det dreier seg om. Foreløpig.

Værmeldingen for Trondheim sa litt sol, litt skyer, ganske kaldt. Nå har vi hatt to dager i bikini på terrassen. Kan hende det er en annen værmelding for Tyholt enn for resten av bartebyen? Vi har ryddet hagen for ugress. Vi har funnet frem peonene og rosene og en gammel steinkant. I morgen er planen å rydde grusgangen. Fortsatt i bikini, selvsagt. Jeg må endelig bli litt motvillig ferdig med Colum McCanns La kloden spinne. Min venninne Camilla skal få den i bytte for hyggelig vertskap i "The Pink Palace" på Tyholt.Vi blir her litt til. Så er det å på søndag satse alt på at vi får hyggelig vær å snakke om i Bleikvasslia. Det er hyggeligere å snakke om sol enn regn. Og selvfølgelig vil vi snakke om været. Vi gjør alltid det. Jeg skal i det minste få lest Kazuo Ishiguro: Gå aldri fra meg og Nicole Krauss: Great House. Etter hvert ender jeg opp i Sverige. Tipper at det blir tur i bokhandelen der også.

Kanskje kommer jeg tilbake med leserapport i løpet av juli. Det blir nok noen små drypp underveis. Men aller mest har jeg ferie akkurat nå. Både på Bokdama og bokdama@work. Stort sett resten av juli. Vi får vel se. På vær og vind, tid og nett. Inspirasjon. Lyst og anledning. Det er litt annerledes å være på aleneferie med to barn. Ny tilværelse. Men det skal nok gå det også.

Håper dere alle har en flott sommer!

En ny favorittbok

Nicole Krauss. Kjærlighetens historie. I årevis (eller i det minste siden 2005) har jeg hørt at jeg bare MÅ lese Kjærlighetens historie. Ja, ja, har jeg tenkt. Skrevet den opp på min mentale liste over uendelig mange bøker som jeg ennå ikke har lest men som jeg BØR lese. MÅ og BØR er sjelden det aller mest motiverende i min verden. I tillegg har jeg flere ganger stått med boken i hånden, lest på baksideteksten og tenkt: "En bok om en ensom gammel mann i en leilighet i New York? Njaæ... Og i tillegg liker jeg ikke omslaget...", og så har jeg satt den på plass i hylla igjen, uåpnet.

For en tabbe! Hvorfor har jeg ikke hørt på mine gode bokvenner? De har så klart skjønt for lenge siden at dette er en bok som er perfekt for meg. Moralen: Hør på vennene dine! Eller i dette tilfelle: Hør på meg!

So. About The Book:
Det sitter en gammel jødisk mann som heter Leo Gursky i en leilighet i New York. Vennen hans, Bruno, bor i etasjen over. De dunker i radiatorrørene for å fortelle hverandre at de fortsatt er i live. Men Leo venter på å dø. Han tenker at det kan skje når som helst og han er klar. En gang for lenge siden var han en liten gutt,  så en ung mann i Polen. Og han elsket Alma. Han elsket henne så mye at han skrev en bok til henne. Kjærlighetens historie. En bok som ble borte et sted på veien og for alltid tapt. Tror Leo.

Et annet sted i New York finner vi en ung jente som heter Alma. Hun er navngitt etter alle Almaene i en spansk bok som ble gitt i gave fra hennes far til hennes mor, Kjærlighetens historie. En bok faren hadde kjøpt i et antikvariat i Sør-Amerika og som så hadde forandret livet hans. En bok angivelig skrevet av Zvi Litvinoff. Unge Alma ønsker seg to ting. At moren skal slutte å være ulykkelig over at faren er død og at lillebroren Bird skal oppføre seg normalt og slutte å tro at han er messias.

Den anerkjente forfatteren Isaac kjenner også til Kjærlighetens historie. Men han snakker ikke spansk. Via omveier finner han ut at Almas mor har et eksemplar av boken og ber henne om å oversette den til engelsk. Tilfeldigvis heter forfatterens mor også Alma.

Disse historiene veves sammen på en nydelig måte med sekvenser og utsnitt fra manuskriptet som er under oversettelse. Med tilbakeblikk følger vi kjærlighetens historie, den virkelige og den fiktive, fra Polen via Sør-Amerika til New York, hvor den igjen ender opp hos en ensom gammel mann.

Jeg ble oppslukt og betatt av denne boken. Så til de grader at jeg leste de første 200 sidene nesten uten pause. I tillegg ble jeg nesten irritert over å måtte gå på jobb på mandag. Kanskje jeg skulle ha ringt og sagt at jeg var syk av leseglede? Uansett. Jeg leste meg ferdig. Og jeg elsket den.

Jeg trekker samme relevante konklusjon som flere andre: Liker du Siri Hustvedt så er Nicole Krauss også en forfatter for deg. Kanskje er det noe med Brooklyn - hvor de begge er bosatt. Kanskje er det noe med å være en del av et forfatterpar - Nicole Krauss er gift med ikke helt ukjente Jonathan Safran Foer. Uansett hva det er, så har både Hustvedt og Krauss har noe ved seg som trekker meg inn. Jeg føler at Hustvedt er mer rotet i kunstteoriene, mens Krauss tar større kunstneriske sjanser. Men begge to har en stemme med nerve og følelse.

Nå gleder jeg meg til å lese romanen Great House - som kommer i oversatt versjon i høst. I tillegg har jeg oppdaget at forlaget også har utgitt hennes første roman: Mann går inn i et rom i 2003. Gjett om jeg skal lese og lobbe for at også denne skal utgis i pocketutgave. 

PS: Jeg liker fortsatt ikke det norske omslaget på Kjærlighetens historie. Håper jeg ikke fornærmer noen jeg kjenner... Men se på denne fine utgaven fra Penguin: Så riktig! Akkurat skrivemaskinen var en av de tingene jeg måtte google - hvordan ser skrivemaskinmodellen som både Leo og Isaac skriver på ut?

Sommer i byen, arbeiderlitteratur på Litteraturhuset

Det er sommer i Oslo by. Vanskelig å tenke seg, da været er alt annet enn samarbeidsvillig og arbeidsdagene fortsatt er lange. Når ble det juni? Jeg fikk det nesten ikke med meg, og nå er juli her før vi vet ordet av det.

Kristian Lundberg. Foto: dn.se

Godt er det da å kunne ta seg en liten litterær pustepause innendørs på Litteraturhuset . Der har de satt opp et godt sommerprogram med temaer som favner bredt. I går var temaet Arbeiderlitteratur - og spørsmålet var: har arbeiderlitteraturen fått et comeback? Kjartan Fløgstad og svenske Kristian Lundberg var invitert for å snakke rundt temaet, med utgangspunkt i Lundbergs Yarden og av Fløgstad bøker Dalen Portland og til dels Grand Manila. Journalist og litteraturviter Karin Haugen sto for moderasjon av samtalen.

Så. Stemmer det som Flamme forlag sier i sine annonser for Yarden? Har arbeiderlitteraturen fått et comeback? Det var det innledende spørsmålet fra Karin Haugen til kveldens forfattere. Her visste nok ikke helt forfatterne hva de skulle svare, for det kom aldri noen konklusjon på feltet og eksemplene til moderator var nok litt vel vage for at man skal kunne si at det er en ny litterær arbeiderbevegelse på gang. Mer interessant ble det da Kristian Lundberg slapp til og fikk snakket om arbeiderforholdene på steder som Yarden og ikke minst kontrasten mellom Yarden 1995 og Yarden 2009. Hvordan solidariteten og arbeiderstoltheten mangler fullstendig. Hvordan arbeidskraften i mange sammenhenger har liten eller ingen menneskelig verdi. Arbeideren kunne like gjerne være en sjelløs markør. At man ikke kan være solidarisk med sine arbeidskamerater når det kan gå ut over evnen til å forsørge sin egen familie.

Kjartan Fløgstad. Foto: Dagsavisen

Kontrasten er stor mellom en klassisk arbeiderlitteratur etter sosialdemokratisk oppskrift, slik som Dalen Portland var og fortsatt er, og denne nyoppdagelsen av sjangeren som man opplever i Yarden. Jeg opplevde også at avstanden mellom Fløgstad i 1978 og Fløgstad i 2011 ble veldig tydelig. Han har ikke lenger kontakt med den arbeideren han en gang var. Og selv når han forteller om forskjellen på smelteverket i Sauda anno 70-tallet og hvordan produksjonen foregikk da han på nytt besøkte sin gamle arbeidsplass på 2000-tallet, så tenke jeg på hvor langt vekk han har beveget seg. Han har gjort en klassereise, men han har bare løst enveisbillett.

Når man da får betraktningene til Kristian Lundberg, som har tatt klassereisen tur/retur, og nå er i ferd med å ta turen atter en gang, så føles det så uendelig mye sterkere. Lundberg har blitt gitt alle verktøyene for å skildre en arbeiderklasse i oppløsning. Lundberg etterlyste litteratur skrevet av alenemødre i omsorgsyrker og historiene til den unge mannen uten gyldige papirer som vasker biler for 12 kroner i timen. Og jeg tenker i mitt stille sinn: de mangler verktøyene til å formidle livet sitt. At Kristian Lundberg faktisk klarte å skrive seg ut av Yarden og opp fra havna atter en gang er en bragd. Men den nye tids arbeiderklasse er ikke egentlig en arbeiderklasse. De er en underklasse. Det er egentlig det dette dreier seg om.

Vi snakket om det etterpå, at det som var arbeiderklassen i tidligere generasjoner i dag er noe helt annet. De som arbeidet med hender og kropp, med dype furete hender og utslitt rygg i en alder av femti år. Vi snakker om menn. Ser man på arbeiderbevegelsen og den politiske situasjonen i Norge på 1900-tallet, så er Gro Harlem Brundtland et unntak. De som arbeider med kropp og muskler i dag er så absolutt arbeidere. Men med relativt behagelige arbeidsdager og plenty benefits. En rørlegger tjener betraktelig mer enn meg. En fabrikkarbeider er sannsynligvis dataingeniør. Hvem er egentlig arbeiderklassen i 2011?

Det er kvinner. I stor grad er de faktisk det. De typiske kvinneyrkene er de som i dag må stå på barrikadene, som må stå på krava, som må jobbe og jobbe og jobbe uten å egentlig få en lønn de kan leve av.
Og så er det de andre. De som Kristian Lundberg snakker om. De som ikke overlever med den ene jobben, men går fra jobb til jobb. De som aldri hviler. De som kanskje ikke har gyldige papirer. De som tar det de kan få og finner seg i det de må finne seg i. Alt for å overleve fra dag til dag. Og jeg tenker på det, ofte. Hvor mye jeg tar for gitt og hvor heldig jeg egentlig har vært. Og jeg tenker på mine egne barn og hvor heldige de er som bor der hvor de bor og har alle muligheter i verden. Kristian Lundberg avsluttet sterkt med å lese en sekvens fra Yarden, hvor han viser sin sønn en bit av den virkelige verdenen. Sin egen oppvekst i miniformat.

Jeg beklager Kjartan Fløgstad, men akkurat denne kvelden var det Kristian Lundberg som var stjernen. Selv i samtalen om klassisk arbeiderlitteratur stilte Lundberg i en egen klasse. Det er klart, med svenske eksempler som Ivar Lo Johansson, Wilhelm Moberg og Harry Martinsson så stiller du ganske sterkt. Men det kan være verdt å huske på norsk arbeiderlitteratur av typen Johan Falkberget eller Roy Jacobsens Seierherrene når temaet en gang er oppe. Kan man ikke også kan trekke inn Amalie Skram i temaet? Og til dels Anne Karin Elstad. Det jeg savnet i samtalen var kanskje (igjen?) det kvinnelige perspektivet.

Alt i alt var det en svært interessant seanse og det var mye å tenke på etter endt økt. Jeg var heldigvis i godt selskap av Leselyst-Ingrid og Gine, så vi fikk god tid til å drøfte klasselitteratur over noen glass hvitt i etterkant. Og det er fint. En sommerkveld.

Favoritter i pocket.

Nå har flere av mine favoritter fra 2010 endelig kommet i pocketutgaver:
Ken Follett: Kjempenes fall 
Jonathan Franzen: Frihet 
Lars Saabye Christensen: Bernhard Hvals forsnakkelser 
Lars Kepler: Paganinikontrakten

Gode, tykke feriebøker som alle anbefales varmt!

Arcade Fire. Enda en favoritt.

Arcade Fire er et av mine favorittband. Spike Jonze er en av mine favorittregissører. Musikkvideoer blir ikke bedre enn dette...

(...og 30. juni skal jeg se Arcade Fire live i London - HURRA!)