Favoritt fra hyllen #1

I bokhyllen min står det en del favoritter. Jeg tenker at det er på tide å presentere dere for noen av dem. Førstemann ut finner vi på B i alfabetet.
Han skriver noveller og heter Bjarte Breiteig.

Foto: Anette S. Garpestad

1998 er et år man kanskje husker på grunn av noveller? Den gang unge og ikke fullt så kjente Ari Behn debuterte med et brak med Trist som faen. En novellesamling som faktisk er meget god - anbefales også.

I 1998 debuterte også Bjarte Breiteig med novellesamlingen Fantomsmerter til jubel fra et så og si samlet anmelderkorps.

"...en novellesamling man ganske enkelt henrykkes av." skrev Terje Stemland i Aftenposten.
"Bjarte Breiteigs dempede noveller om  fravær og langsomt malende smerte i debutsamlingen Fantomsmerter er til å skrubbe seg til blods mot. De gjør det ikke lettere å leve, men de hjelper oss å forstå hvorfor." skrev Terje Thorsen i Dagbladet.

Av en eller annen grunn endte jeg opp med å plukke med meg et lese-eks av boken i bokhandelen hvor jeg den gang jobbet. Det ble et deilig følsomt bekjentskap som jeg siden har vent tilbake til i flere omganger. Det tok helt til 2000 før jeg fikk investert i mitt eget eksemplar i pocket, i fin sort og rød AlfaOmega-utgave.

Foto: Anette S. Garpestad

Stemmen til denne sørlendingen er lavmælt og sanset, noe jeg begynner å se som et fellestegn for flere av forfatterne fra regionen. Kjell Askildsen føles om en naturlig referanse. Kan man i sin tur kanskje tenke seg at en forfatter som Gaute Heivoll kan være influert av Bjarte Breiteig?

Setningene i novellene har et visst driv uten å kunne kalles noe annet enn lavmælt. Ingen av novellene kan kalles hendelsesmettet, men de er allikevel fulle av det som skjer. Øyeblikket. Erindringen. Smerten. Kjærligheten? Hverdagen. Eller noe så enkelt som en flue. Tilsynelatende hverdagslige situasjoner ender opp som summen av dramatiske hendelser, og de som oftest navnløse hovedpersonene i novellene drives frem mot reaksjoner. Familier, foreldre, søsken, kjærester, ektepar. Det er som regel i spennet mellom disse at nervene blir påtagelige. Dette er sånne tekster som man får klump i halsen av. Litt vanskelig å puste.

Bjarte Breiteig kom i 2000 ut med novellesamlingen Surrogater og i 2006 med novellesamlingen Folk har begynt å banke på. Også meget gode samlinger som anbefales varmt. Har du ikke har lest noe av denne forfatteren, så anbefaler jeg varmt at du gjør det.

Selv håper jeg at han snart vil komme ut med noe nytt. Jeg er absolutt klar for flere noveller fra Bjarte Breiteig.

På tide med litt flere bokhyller.

Jeg har selvsagt sittet og surfet på Bookshelfporn og funnet noen nye favoritter.

Så fin sittetrapp med bokhyller! Tenk å ha plass til å lage noe sånt.

Bokskap med glassdører er også en favoritt. Dette var så fint med de litt slitte blå dørene. Morsomt at bøkene ligger. Skulpturelt.

Litt humoristisk. Gjør seg fint om man tilfeldigvis skulle har en skikkelig vegg å fylle. Ingen sånne vegger hjemme hos oss...

Yarn bombing

I dag hadde Hobbyklubben et skikkelig morsomt stunt på forlaget og i Akersgata. De hadde Yarn bombet hele gata med litt forskjellige installasjoner. Altså laget masse strikketing på og rundt ting i gata og inne i forlagshuset. Morsomt i en tid da strikking er skikkelig HOT! Morsomt med noe helt annerledes, mest bare for glede og moro:-). Her er noen bilder som jeg har nisset (lånt) på forlagets intranett. Det er med andre ord bare å finne frem strikkebøkene og la seg inspirere til sine egne yarn bombing-prosjekter!

Fotograf er Guri Cathrin Pfeifer.

Julenkät - eller: Julespørsmål?

Karin på svenske En bokcirkel för alla har laget en liten Julenkät, som det så fint heter på svensk. Det er en fin måte å sette bokbloggerne i julemodus, hvis det skulle være slik at det fortsatt er noen som ikke tenker på jul. Kjapp oversettelse bringer oss disse spørsmålene - og mine svar:

1) Hvilken bok ønsker du deg til jul?

Jeg ønsker meg Frode Tillers Innsirkling 2, da jeg skal lese den sammen med flere andre i forbindelse med Knirks prosjekt i anledning Nordisk Råds Litteraturpris.

2) Hvis du fikk gi en bok til en vilken som helst kjent person, hvem ville du ha valgt og hvilken bok ville du ha gitt? Skriv gjerne hvorfor.

Kanskje jeg ville ha gitt Nils-Øivind Haagensens Haruki og jeg til selveste Haruki Murakami. Så kunne jeg ha oversatt de fine setningene for ham på stotrende engelsk, mens vi hørte på litt forsiktige jazzimprovisasjoner i bakgrunnen. På en bar. Selvsagt. Kunne vært fint.

3) Nevn en bok som du har planer om å gi bort som julegave.

Vel. Jeg har planer om å gi bort boken jeg nevner over. Det blir en fin gave til flere enn Haruki Murakami. I tillegg skal jeg gi bort Beate Grimsruds: En dåre fri og Kathryn Stockett: Barnepiken.

4) Har du en spesiell juletradisjon som du følger opp hvert år?

Juletre. Det må være ekte og skal pyntes tidligst lille julaften. Helst på selve julaftens morgen. I toppen skal det være spir, ikke stjerne. Plastikkpynt er bannlyst. Jeg er streng. Juletreet er viktig for meg.

5) Hva slags julemat har du alltid på bordet ditt til jul?

Dette blir min første jul i eget (rekke)hus, så jeg har ikke bestemt hva som er absolutte må-ha ennå. Men jeg tipper at vi må kjøre en tur over grensen for å kjøpe Apotekarnes Julmust. Uten julmust blir det nok ikke jul.

6) Hva ønsker du deg til jul i tillegg til boken/bøkene over?

Kaffemaskin. En halvautomatisk en som bare vil ha nykvernet kaffe i fristil. Ikke noe pods eller annet tull. Og så ønsker jeg fred på jord. Men det goes without saying? Eller?

Blacklands

Fra tid til annen kommer det innlegg om hva en krim er og hva som er oppskriften på en god krim. Kanskje man skal følge oppskriften for å skrive en klassisk god krim? Det betyr uansett ikke at det å følge sin helt egne oppskrift er en dum idé.

Belinda Bauer tok Storbritannia med storm da hun romandebuterte med Blacklands. En krim som egentlig ikke skulle være en krim, men som endte opp som en krim underveis i en tragisk historie. Bauer gikk inn i en beskrivelse av hvordan tragiske hendelser kan overleve over flere generasjoner. Hva slags effekt har en tragisk familiehistorie mange år senere? Går det over? Blir sorgen borte?

12 år gamle Steven Lamb lever i en noe håpløs tilværelse. Han bor sammen med sin mor, sin yngre bror og bestemor i et nedslitt arbeiderklassestrøk i England. En liten landsby ved Exmoor, hvor husene er grå og tilværelsen det samme. Ikke det at det egentlig er noe galt med å være fattig og mangle det aller meste, men Steven mangler også det mest grunnleggende av oppmerksomhet fra sin familie og lærerne på skolen. Han er litt usynlig. Gutten som lukter mugg.

Mor favoriserer åpent lillebror, på samme måte som bestemoren i sin tid favoriserte sin yngste sønn William - eller Billy, som han ble kalt. Onkelen som for evig vil være barn siden han forsvant i en alder av 11 år. For 20 år siden. Bestemor står fortsatt i vinduet og venter på at Billy skal komme hjem. Kroppen hans ble aldri funnet. Kanskje han en dag kommer vandrende ned gaten som voksen mann? Tragedien veier tungt på familien og ligger alltid og murrer i bakgrunnen. Rommet til Billy står fortsatt slik det var for 20 år siden. Han er der, uten å være der.

Steven har fått det for seg at alt vil bli annerledes hvis han bare finner kroppen til Billy. Først da kan bestemoren bli ferdig med sorgen, komme seg videre, gi datter og barnebarn den oppmerksomheten de ønsker seg. Bli en skikkelig bestemor. Kanskje det også kan gi mor ro. Slik at hun slutter å invitere med seg stadig nye "onkler" hjem.

Så Steven har med seg spaden sin opp på viddene og graver. Og graver. Og graver.

For 20 år siden ble den pedofile drapsmannen Arnold Avery dømt for drapet på Billy Peters. Dette uten at han noensinne erkjente mordet eller fortalte noe om hvor han hadde gravd ned liket. Indisiene var uansett alt for mange og mannen befant seg i strøket samme dag som Billy forsvant.
Da Steven mister håpet og skjønner at han kan grave hele sitt liv på viddene uten å finne noe som helst, bestemmer han seg for å sende et brev til morderen.

DEAR MR AVERY

I AM LOOKING FOR WP. CAN YOU HELP ME?

SINCERELY,

SL, 111 BARNSTAPLE ROAD; SHIPCOTT
SOMERSET

Med dette setter han i sving en kjede av hendelser som hverken han eller morderen kunne ha forutsett. En brevveksling utenom det vanlige, med koder og skjulte budskap. Da Avery plutselig skjønner at avsenderen er en liten gutt, bestemmer han seg for å rømme.

Bauer har skrevet for TV tidligere, noe som vises i det at hun helt klart bruker dramaturgiske grep for å fortelle sin historie i denne boken. Men det som i aller størst grad griper meg er fortellingen om 12 år gamle Steven. Hvordan en håpløs situasjon får barn til å vokse opp alt for raskt. Hvordan det faktisk ikke alltid er noen der som ser. Måten forfatteren formidler den desperate brytningsprosessen hvor han går fra å være barn til å bli ungdom - kanskje til og med en ung voksen - i en alder av 12 år. Den sorg og håpløshet han føler i situasjonen han befinner seg i. Det er sterkt!

Jeg er ikke overrasket over at denne boka fikk The Gold Dagger award 2010 i konkurranse med mange mer profilerte krimforfattere. Boka er i tillegg sjenerøst blurbet av forfatterne Val McDermid og Mo Hayder. Belinda Bauer har en ny krimstemme som jeg gjerne vil høre mer av og gleder meg til The Dark Side lanseres mars 2011.
For de av dere som har lyst å lese denne boken på norsk, så kan jeg fortelle at den vil lanseres i februar.

I kveld: Dungen

Fikk plutselig mulighet til å dra på konsert med Dungen i kveld. Da gjør jeg selvsagt det. Deler gjerne denne videoen fra bandets siste plate med dere. Svensk psykadeliarock på sitt aller beste. Liker!



Bandet spiller på Parkteateret i Oslo i kveld. Blir bra, kjenner jeg.

Bergen. Reisebrev?

Sist uke var jeg som kjent i Bergen sammen med gode kollegaer og flotte forfattere fra inn- og utland.
Onsdag rigget vi vindusutstillinger, noe jeg ikke har gjort siden jeg jobbet i bokhandel. Morsomt og FYSISK! Her er noen bilder fra vindusutstillingene jeg og Kamilla lagde hos ARK Beyer:

Butikken i Strandgaten i Bergen.

Sånn ser viduene ut fra insiden.

Vi er så glade i Arne & Carlos. Og så gjør de seg så godt på plakat!

Litt uferdig dokumentarvindu.

Jul på Månetoppen fikk eget vindu. Fornøyd med snøkuletrådene - min idé:-).

Torsdag var det storfint besøk fra flere forfattere fra inn- og utland. Først ut var Carl I. Hagen som holdt et lengre foredrag fra sin bok Klar tale. Interessant å se ham live.

Her er noen bilder fra forfatterinnslagene:

Arnfinn Haga, Inge Eidsvåg og Ørnulf Hodne. Signering hører til etter endt økt.

Disse tre seniorene fortalte og leste fra sine bøker. Arnfinn Haga er aktuell med sin dokumentar fra 2. verdenskrig: Nødlanding. Inge Eidsvåg har skrevet en filosofisk bok om erindringer; Minnene ser oss - denne fikk jeg veldig lyst til å lese etter å ha hørt Inge! Historiker Ørnulf Hodne er aktuell med bok om Folkeskolen i historien.

Gudny I. Hagen begeistrer barna med Jul på Månetoppen!

Forlaget har et veldig vellykket opplegg for barn som heter Bok & Bolle. Vi tok med oss konseptet til Bergen. Årets julekalender på NRK er Jul på Månetoppen. Nå er det bare å finne frem alle blå og røde strikkeluer, for det er det som gjelder fra i morgen og frem til jul. Forfatter Gudny I. Hagen har funnet på universet med røde og blå nisser og alt som hører til. Det ble en skikkelig hyggelig eventyrstund for store og små. Og boller til alle!
For dere som befinner dere i Oslo denne helga, så kan jeg tipse om at det er Bok & Bolle med Jul på Månetoppen hos Cappelen Damm forlag i Akersgata 47/49 førstkommende lørdag klokken 13.00. Det er bare å komme!

ARK Beyer har en wall of fame. Her signerer Mariangela Cacace veggen etter sitt foredrag om den italienske mafiaen.

Mariangela Cacace har skrevet en dokumentarisk bok om den italienske mafiaen. Hun hadde filmfremvisning og foredrag om mafiaen i Napoli. Sterke saker, ikke minst fordi Mariangela har bodd i Napoli og bruker egne erfaringer som utgangspunkt for boken Camorraland. Jeg fikk veldig lyst å høre hennes foredrag i full lengde og håper på å få det til etter nyttår. I mellomtiden skal jeg definitivt få lest boken hennes.

Til slutt var det krim i fokus. Bergensforfatterne Jørgen Jæger og Chris Tvedt startet med å fortelle om sine bøker. Jørgen Jæger kom i vår ut med boka Karma. Chris Tvedt er aktuell med boka Dødens sirkel - en bok som mange av dere vet at jeg er svært begeistret for. Dere kan lese mer om denne her.

Helt til slutt var det svenske Lars Kepler, aka ekteparet Alexander og Alexandra Ahndoril som kom på scenen. De fortalte om sine krimbøker, hvordan de jobber sammen og erfaringene sine med å være Lars Kepler i forhold til hvordan det er å være forfatter under eget navn. Både Alexander og Alexandra har vært forfattere i en årrekke, men da med andre genre enn krim.

Alexander og Alexandra Ahndoril i samtale med hverandre og Bokdama.

Det ble en fin samtale og en fin avslutning av bokfesten hos ARK Beyer.

Arrangementet som sådan ble gjennomført til punkt og prikke både av de involverte fra forlaget og av ARK Beyer. Det man kan undre seg over er hvorfor det ikke kom flere for å høre på og møte forfatterne? Selv om det hele tiden var folk der, så var det på det meste ca 20 tilskuere.
At bergensk presse ikke viste noe som helst interesse for arrangementet eller at det var relativt store forfatternavn på besøk - det er merkelig! Men sånn har det kanskje blitt?

Besøket i Bergen var uansett veldig hyggelig og blir gjerne gjentatt!