Jeg har allerede omtalt boka her. Som jeg tidligere har skrevet så er Når barnet har lagt seg en bok som jeg likte svært godt når jeg leste den. Det er vart og intenst om det eksistensielle. Hva er et liv? Hva er identitet? Hvordan kan fraværet av biologisk familie prege deg?
Jeg møtte selv min biologiske far første gang når jeg var 10 år. Jeg husker det fortsatt i detalj. Det første møtet. Gjenkjennelsen i en person man aldri har møtt før. At det ikke er slik for alle er helt klart. Men for min del var det uhyre sterkt å få den kontakten med min far.Det er et poeng at jeg i utgangspunktet ikke hadde noe savn etter ham. Jeg reagerte med sinne over å bli sendt for å møte ham. Men idet han kom ut av bilen, så var sinnet mitt vekk.
Søken etter identitet er noe som jeg kan relatere til. Selv om jeg alltid har kjent min mor og mine søsken på den siden, så gjorde det noe med meg å også kjenne den andre delen av "meg". Slik trenger det ikke å være med alle i den type situasjon. Men det gjorde nok sitt til at boka gikk inn på meg ekstra mye.
Samtalen mellom Nyqvist og Nilsen gikk aldri i dybden. Selvsagt ikke. Et rom fullt av mennesker er kanskje ikke settingen for å røre ved de aller mest følsomme delene av en oppvekst? Men Michael Nyqvist er en karismatisk mann. Det er lett å lytte til ham en drøy time. Og absolutt verdt det.
Om jeg fikk hilst på forfatteren? Jeg sto selvsagt "starstruck" i et hjørne og latet som ingenting. Som vanlig.
