Mitt kjærlighetsforhold til Neil Gaiman startet via tegneseriene om Sandman. En periode på 90-tallet var jeg dypt og inderlig oppslukt i Gaimans vidunderlig vridde drømmeverden. En kveld i senga med Morpheus eventyr var en vel brukt kveld. Etter det har jeg stort sett slukt alt han har levert fra seg, være det seg novellesamlinger, romaner, tegneserier eller elleville kunstprosjekt. Freløpig holder jeg på romanen American Gods som et foreløpig høydepunkt. En fabel av dimensjoner som knytter sammen mytologi fra alle verdenshjørner i en skikkelig american novel.
Nå leser jeg The Graveyard Book. Det kan nok slik som Coraline være en fortelling for de litt yngre. Men samtidig er det helt klart en historie med dybder og brutalitet som et barn sannsynligvis ikke vil sette pris på. Nobody Owens, eller Bod som han etter hvert blir kalt, mister familien sin da de blir drept av en kaldbldig morder. Lille Bod på under 2 år kommer seg unna og inn på en kirkegård. Her blir han tatt vare på av de gode sjelene som bor der, og en nattaktiv beskytter som heter Silas. Bod vokser opp i beskyttelse av kirkegården og uten kontakt med omverden. Hele historien drives frem mot spørsmålet om hvem som drepte familen til Bod og hvorfor. Og selvsagt - vil Bod få hevn?
Magien med fortellingene til Neil Gaiman er at han gjør det hele sannsynlig. Vi godtar gjerne at Bod vokser opp på en kirkegård. På samme måte som vi godtar og tror på at i USA lever gudene, så lenge noen tror på dem. Det er heller ikke fritt for at jeg idet jeg sovner om kvelden tenker at jeg har besøk av Morpheus som lager gode drømmer for meg.
Så kjære, kjære Neil Gaiman - mer, mer mer!
Jeg skal ta med meg Coraline hjem fra jobb i dag. Skal gi deg tilbakemeldig på hva jeg syns! Takk for tipset.
SvarSlett