Michel Houellebecq

Franskmannen Michele Houellebecq er en forfatter som lenge har stått på min liste over forfattere jeg bør få lest. Hans bøker Muligheten av en øy og Utvidelse av kampsonen har vært i min eie i mange år, men har aldri blitt plukket opp og påbegynt. Da en av markedssjefene på forlaget denne uken stakk til meg Lanzarote, så var det et poeng å endelig ta fatt. 72 sider, bildeinnlegg og 3 siders appendiks. Kjapt unnagjort.

Den navnløse fortelleren i boka reiser impulsivt til Lanzarote. Han liker ikke muslimske land, og mulig ferie i Tunisia eller Marokko er dermed uaktuelt. Ikke har han særlig mange penger heller. Han vil bare vekk fra Paris for å få en liten pause fra noe som kan synes å være et ensomt liv. Lanzarote er billig og lett tilgjengelig.
Vel fremme på Lanzarote skildres et klassisk chartermål, med en viss intellektuell disanse og analyse. Vår venn fortelleren finner noe som kan være likesinnede å være sammen med; den belgiske politimannen Rudi og det (i det minste delvis) lesbiske paret Pam og Barbara. Utflyktene på Lanzarote leder dem til alt fra organiserte gruppeturer i regi av hotellet, nærkontakt med medlemmer av den azraeliske sekt og orgier på fjærne strender i uforståelige naturreservater.

En uke på ferie med den navnløse fortelleren er rimelig spesielt. Det er tilsynelatende en reiseskildring, men samtidig så langt ifra en reiseskildring man kan komme. Man kan få en følelse av at dette handler om en øy ute i Atlanteren, med bildeinnlegg og fotnoter om stedets historie. Men mest av alt handler den om mennesker i drift (og med drifter) på forskjellige måter.

Det er uansett et poeng at det frister til mer. På tide å grave litt i bokeskene og se om jeg ikke kan finne noen av de eldre bøkene. Jeg mener bestemt at de er der.