Haruki Murakami: Norwegian wood

Jeg tror det er over 10 år siden jeg første gang ble anbefalt å lese Haruki Murakamis bøker. Trekkoppfuglen er i grunnen den største gjengangeren blant anbefalingene, men også Norwegian wood og Kafka på stranden har vært nevnt flere ganger.

Jeg har skjønt for lenge siden at jeg egentlig er fan av Murakami. Det lenge før jeg hadde lest en eneste bok av ham. På et eller annet vis så visste jeg at hvis jeg en gang startet på en av bøkene hans så var sannsynligheten stor for at jeg måtte ta for meg hele forfatterskapet. Jeg er litt sånn. Forfatterskap har en tendens til å bli prosjekt når jeg en gang liker noe godt.
Sånn har det vært med forfattere som Neil Gaiman, Lars Saabye Christensen, Håkan Nesser, Karin Fossum, Henning Mankell, Gabriel Garcia Marquez og Gert Nygårdshaug. For å nevne noen (som av en eller annen grunn ble nesten bare menn? Hva kom det av?).

Men tilbake til Murakami. Jeg har lest ferdig Norwegian wood. Og jeg kan bekrefte det jeg på en merkelig måte allerede visste. En stor opplevelse, en bok som sitter og en forfatterstemme som er helt særegen.

Toru Watanabe sitter i et fly på en tysk flyplass. Mens flyet taxer spilles det "heismusikk" i kabinen. Plutselig hører Toru en slapp orkesterversjon av Beatles låt Norwegian wood, og med denne melodien trekkes han inn i nesten 20 år gamle minner fra perioden etter at han flyttet til Tokyo som ung student. Slutten av sekstitallet, studentopprør og frihet. Minner om Naoko, hans første store kjærlighet. Øm, intensiv og umulig kjærlighet til en kvinne med store skader på sjelen.
I den andre enden av skalaen finner vi studievenninnen Midori. Impulsive, smarte og pussige Midori. En ung kvinne som tiltrekker Toru enormt, uten at han greier å gi slipp på Naoko.
Det er i spenningsfeltet mellom disse to at Toru opplever noen år som skal forme han som voksen.

Det er en helt særegen stemning i boken som ganske raskt minnet meg om Catcher in the Rye, som også er en av mine favorittbøker. Morsomt nok kommer det en hel del referanser til akkurat den boken når man kommer et stykke inn i boken, så det er åpenbart at en av forfatterens inspirasjonskilder er J.D. Salinger . Referanser til andre store verk som The Great Gatsby er også åpenbar. Men det er gjennomført og det fungerer godt. Toru er definitivt en antihelt. Men man blir nødt til å like ham.

Bøker jeg liker godt pleier jeg å strekklese. Denne boken tok det over en uke å bli ferdig med, noe som for min del er helt uvanlig. Jeg har ikke noen god forklaring på akkurat det, men for meg var dette en bok som måtte fordøyes underveis.

Hvis noen av dere ikke har sjekket ut Murakami - ikke la det gå 10 år fra denne anbefalingen. Løp og kjøp! Eller lån...