Bokdama

Pause...

2012-02-10T16:21:00.000+01:00

Kjære dere. Her har det skjedd særdeles lite i senere tid. Rett og slett fordi det er hakket for krevende å både drifte egen privatblogg og Forlagsliv.

Jeg blogger fortsatt en hel del om bøker på Bokdama@work, og det er veldig hyggelig om du stikker innom der. I tillegg bildeblogger jeg på Tumblr-bloggen Epler & Pærer, pinner ting på Pinterest.com/bokdama/ og twittrer en hel del som Bokdama, så klart.

Med andre ord: I am around! Bare ikke akkurat her, akkurat nå. Med tid og stunder kan det nok hende at det blir aktivitet her, men foreløpig kan jeg bare by på pausefisk.

Så: Stay tuned!

Oppsummering av bokåret 2011

2011-12-04T22:21:00.001+01:00

Jeg har på etter hvert tradisjonelt vis oppsummert leseåret mitt, og funnet frem mine favoritter av de bøkene som ble utgitt i 2011. I år ligger oppsummeringen på søsterbloggen Bokdama@work. Håper dere vil ta en titt og komme med egne innspill. Hva har vært det beste av litteraturen i 2011.

Enden på et bokår. Et forsøk på en oppsummering. Du finner innlegget HER.

En deilig hektisk musikkuke

2011-10-29T22:43:00.002+02:00

Den kommende uken blir sånn passe hektisk - på konsertfronten. Det er nemlig ikke få band som har funnet det for godt å komme innom Oslo denne uken.

Første konsert ut er den amerikanske singer-songwriteren Gillian Welch, som spiller konsert på Rockefeller på mandag. Dette er damen som inspirerer norske artister slik som Marit Larsen med sin down to earth Bluegrass Americana. Her er en litt snodig video til låten Hard Times.
På torsdag er det Bon Iver som står for tur (bandnavnet uttales by the way på amerikansk engelsk, ikke med fransk uttale, slik mange tror siden det betyr gledelig vinter på fransk).
Med konsert på Sentrum Scene vil dette bli en intim og sannsynligvis uforglemmelig konsert. I år er nok Bon Iver et av de bandene jeg har hatt mest på repeat, så det blir fint å se Justin & co live.Her, låten Calgary. På lørdag skal jeg se svenske Dungen på Rockefeller. Jeg så dem sist på Parkteateret i desember i fjor, en skikkelig kul konsert hvor høydepunktet muligvis var en coverversjon av Foreigners klassiske 80-tallshit I wanna know what love is.
Her er et liveopptak med de prog-psykadeliske-folkrockernehvor de spiller en av mine favorittlåter: Du är för fin för mig. Jeg avslutter uken med enda en intimkonsert av det uvanlige slaget. Fleet Foxes spilte en riktig så fin konsert på Øyafestivalen i august, men jeg tenker at Sentrum Scene er en mer riktig scene for denne gjengen. Tipper det blir en hyggelig konsert. Kos, rett og slett. På søndag. Mykonos er fortsatt en av mine absolutte favoritter av dette bandet. Det passer fint akkurat nå, når jeg trenger å drømme meg vekk til sol og varme. Så
Finfin uke, med andre ord. Hvis jeg også rekker å se Drive på kino så vil jeg være storfornøyd. Og jeg ser ikke bort i fra at det fortsatt blir tid til litt boklesing. Jeg har akkurat fått Erlend Loes nye bok Fvonk i hende. Og den må leses. Nå.

God uke, dere!

PS: Du finner disse bandene i Spotify hvis du bruker det.

En liten blogg på si

2011-10-24T12:12:00.003+02:00

Jeg har laget en aldri så liten Tumblr-blogg på si. Det er så og si bare bilder (mine) og noen sitater. Kanskje blir det noen korte kommentarer/tekster også etter hvert. Blir det litt stille her, så skjer det muligvis noe der. Ta gjerne en titt :-). Den heter Epler & Pærer og du finner den HER.

The Blues. Høst.

2011-10-09T16:19:00.000+02:00

Ute er det regn. Det er fem grader og ryktene sier at det snør i Nordmarka. Det er blå dager med grå skyer. Eller så er det kalde og klare dager med sylskarpe kontraster mellom gule løv og knallblå himmel. Før det blir mørkere og mørkere og så snø. Selv her i byen. Spesielt her oppe på byfjellet mitt. Noen ekstra høydemeter har alt å si denne byen.

Jeg finner frem ullteppene og stearinlysene og tenker at jeg skal prøve å gjøre det beste ut av det. Det pleier å ordne seg. Må bare komme meg igjennom den første perioden med tåke og regn. Finne frem parkasen og skjerfene. Gummistøvler med ullsokker i. Ikke tenke på at gangen snart vil være full av vått tøy i varierende størrelser.

Jeg bunkrer opp med film og bøker. Legger planer for julen og tenker at det ville være deilig med litt varme midt på vinteren. Luksustanker. Nordover eller sørover. Jeg har hele helgas aviser foran meg. Noen halvleste, noen ikke åpnet engang. Irriterer meg over manglende Bokmagasin, men innser at også den ville ligge i den samme bunken. Så plukker jeg heller opp en gammel favoritt og lar meg villig vekk forsvinne inn i Brian Selznicks verden. Hugo Cabret er akkurat like fin nå som da jeg leste den for noen år siden. Kanskje enda litt finere. Og så setter jeg på noe melankolsk musikk og gir meg hen til høstfølelsen. Det er lov å kjenne på det blå.

Via assosiasjon

2011-10-03T21:28:00.002+02:00

Noen ganger fører helt tilfeldige småting meg til en annen plass enn jeg tenkte. I overført betydning, som regel. Assosiasjoner via detaljer, en setning, noen ord, en lukt eller en farge. Jeg har hatt en setning i bakhodet mitt i nesten en uke. Jeg visste at det lå noe der, noe jeg burde huske, noe med en melodi. I dag husket jeg. Og havnet her.

Fint å gjenoppdage Cardigans på denne måten. Det føles passende, på sitt vis. Via assosiasjon.

Ved veis ende. Og: drømmen om søvn.

2011-09-29T19:06:00.000+02:00

Det har vært noen hektiske uker. Eller i grunnen har det vært en hektisk måned. Det pleier (som dere vet) egentlig alltid å være hektisk, men nå snakker vi beyond hektisk. Veldig hyggelig hektisk. Sånn, alt for lite søvn og jøje-meg-så-hyggelig-jeg-har-det hektisk. En fjelltur med gode kollegaer og så plutselig to dager på Bonnier GRID i Stockholm. En liten gutt som ble litt større, med feiring som seg hør og bør. Og så: Oslo Bokfestival, som startet og så var plutselig over. En festival av typen: løpe rundt i joggesko/gummistøvler for å rekke å se de forskjellige arrangementene. For så å trekke på seg finstasen for å være med på lanseringen til Simon Sebag Montefiores bok Jerusalem. En svipptur til Bergen og videre til Stavanger. Cappelen Damm og Aschehougs Bokgalla var årsaken til det. Bergen var passe. Stavanger var fab! Vinket så adjø til turnékollegaene og forfatterfølget for å bli igjen i Stavanger i fem dager. Kapittelfestival. Strålende, hyggelig, interessant og sent. Hver eneste kveld. Videre til Trondheim for litt lamikål hos Camilla. Ny runde med Bokgalla og en litt sen kveld på Brukbar. En alt for tidlig morgen (søvn er oppskrytt) med retur til Oslo. To dager med bokgalla på Edderkoppen teater og etter hvert teppefallsfest på forlaget. Man skulle tro at det var ferdig nå, men i kveld er det lansering av Ellisiv Lindkvists bok Tørst. Jeg holder ut litt til. Noen små timer til. I morgen er det fredag. Første reelle frihelg på hele september. Ingen planer. Bare være sammen med barna, lese bok og sove, sove, sove...det blir fint.

Fine lykter i bakgården hos Bøker & Børst i Stavanger.

De store bokhandlerne. Og de små.

2011-09-12T23:52:00.001+02:00

I 1994 begynte jeg å jobbe i bokhandel. Det var en helt tilfeldig happening og perfekt sammentreff av meg, NAV og Melvær bokhandel i Bergen. Jeg skulle bare jobbe litt, mens jeg fant ut hva jeg skulle studere ved Universitetet i Bergen.

Så klart skulle jeg også studere. Jeg måtte bare tenke meg litt om. Og hvis man ser litt stort på det så har jeg tenkt på det nå i snart 18 år. Det blir nok ikke noen universitetsstudier på meg, jeg innser det. Ingen krise, jeg er godt fornøyd med the turn of events som har ledet meg til der jeg er i dag. Jeg har nok uansett lest flere bøker enn mange av dem med diverse grader. Jeg har bare sluppet unna eksamenene.

Underveis i arbeidslivet mitt har det skjedd mange store endringer, noe jeg ble minnet om ved at amerikanske Borders nå er konkurs og avvikles. Over hundre gigantiske bokhandlere i USA, med tusenvis av ansatte, blir borte. Hvordan var det slik at man endte opp med å strømlinjeforme og forstørre bokhandelen på en slik måte at den vokste ut av seg selv? Eller kanskje heller: det er vanskelig å krympe fort nok, når man en gang har blåst seg opp? Dette har vi også sett eksempler på i Norge i senere år.

OK. Vi (les:Du) trenger litt bakgrunnsinfo. Dette tar litt tid, men stick with me:

I det jeg begynte i Melvær bokhandel i 1994, så het bokhandelen Melvær*Libris. Jeg rakk å jobbe i *Libris i den nette sum av to måneder før Melvær gikk ut av samarbeidet med *Libris og inn i en sammenslutning av bokhandlere som het Nexus. Nexus var noen av landets største og mest lokalprofilerte bokhandlere. Her var Tanum (Oslo), Norli (Oslo), Landmark(Gjøvik/Lillehammer), Haugen bok (Volda), Mox Næss (Trondheim), Lauritzen (Drammen) og flere andre profilerte bokhandlere. Samarbeidet gikk ut på innkjøp og betingelser fra leverandører, men i stor grad fortsatte bokhandlerne med det de var best på - sitt eget lokalmarked. Samtidig samarbeidet man på kompetanseheving, datasystemer, intranett og en del felles funksjoner. Alt styrt fra et lite kontor i Oslo hvor Grand Dame Cathrine Holst satt ved roret. Det var en morsom tid med stor vekst i bokmarkedet. Og Nexus var best i klassen, liten tvil om det. Folk i systemet hadde visjoner, slik som Karen Melvær, Harald Haugen og Arild Lauritzen. Det var et positivt driv som jeg ikke kan si å ha opplevd maken til i tiden etter. I Melvær hadde vi en visjon om å være "En bokhandel verden aldri har sett maken til". Det er klart at det er inspirerende å jobbe med en slik innstilling.

Man så på hva som ble gjort i utlandet. Og det skal sies at bokhandlerne i Norge har vært tidlig ute og innovative i forhold til akkurat butikkdrift - om enn litt tregere i avtrekkeren når det kommer til den digitale utviklingen. Jeg dro på studietur til New York og London i 1999. Planen var i å jobbe hos Barnes & Noble på Union Square, men det ble selvsagt umulig å få arbeidstillatelse. Istedenfor fikk jeg sett på en stor variasjon av bokhandlere i New York. Alt fra den bittelille krimbokhandelen Murder Inc, barnebokhandelen Books of Wonder, alternative The Strand Bookstore og selvsagt superstores slik som Barnes & Noble og Borders. I London var det den helt nye superstoren til Waterstones rett ved Picadilly Circus som var hovedmålet for turen. Jeg var selvsagt imponert og kom tilbake til Norge med en tanke om at from here on out var det bare STORT som ville fungere for oss. Noe med at Norge ikke er stort nok til å holde liv i små spesialiserte bokhandlere i tillegg til de store som ligger best plassert.

Og slik ble det også gjort i Norge. I de store byene fant man plutselig bokhandlere over flere etasjer med lange åpningstider. Sentralt plassert i noen av de dyreste lokalene du finner i et kjøpesenter eller på et sentralt torg. Utvalget var upåklagelig, for dette var store butikker med avdelinger for det meste av litteratur. Like ofte det smale som det med påtatt bestselgerpotensiale. Eller kanskje det bare er slik jeg husker det, fordi jeg har et romantisk forhold til den tiden?

Allerede i 1997 hadde Aschehoug forlag kjøpt opp Melvær Bokhandel og det begynte å snakkes om vertikal integrasjon og oligopol. Aschehoug gikk inn i samarbeid med familien Lauritzen og begynte å kjøpe opp bokhandlere. i 1999 betød dette slutten på Nexus og starten på det vi i dag kjenner som Norli. Gyldendal så potensial til å selv kjøpe seg inn i bokhandlerleddet, og kjøpte opp deler av *Libris for å starte opp ARK i 2001. Bransjen var for alvor i ferd med å endre seg. Med Damms oppkjøp av Tanum i 2006 og fusjonen med Cappelen i 2007 var kartet tegnet på nytt.

Jeg landet i Oslo i 2000 med jobb i Bokkilden. Jeg var på denne tiden butikksjef for den lille reisebokhandelen som Bokkilden driftet for å få muligheten til å selge bøker på nett. Slik var det nemlig da. Skulle du selge bøker måtte du være medlem av Bokhandlerforeningen, og da måtte du ha abonnement på alle nye bøker. Et eller annet sted måtte man jo gjøre av dem. Å være en del av Bokkilden på denne tiden var ekstremt morsomt. Netthandel i 2000? Hallo? Alt var nytt og spennende og veien ble bokstavelig til mens vi gikk. Hvis jeg skal nevne noe jeg er overrasket over med norsk bokbransje er det at netthandel pr. 2011 ikke har tatt større andeler av boksalget enn hva de har. At Bokkilden ble oppkjøpt av Bokklubben i Nydalen tror jeg personlig ikke ble gjort med tanke på ekspansjon. Bokkilden ville sannsynligvis ha hatt en helt annen utvikling hvis de hadde fortsatt å være en del av Schibstedkonsernet. Det er langt ifra sikkert, men jeg har en distinkt følelse av akkurat det stemmer.

La oss ta en liten sammenligning med det som ligger oss nærmest: Sverige. Sverige er et land med nesten dobbelt så mange innbyggere som Norge. Allikevel er summen av den svenske bokomsetningen omtrent det samme som den norske bokomsetningen. I volum omsettes det vesentlig mer i Sverige, siden bokprisene er vesentlig lavere enn i Norge. Men i Sverige har nettbokhandelen en markedsandel på 25%, mot ca. 10% i Norge. Hvorfor er det slik?

I Norge har vi i dag et tredelt eierskap av de absolutt største delene av bokbransjen. Aschehoug, Gyldendal og Cappelen Damm har rimelig god kontroll på leddene fra utgivelse, distribusjon og salg. Bokklubb og massemarked er også godt dekket. Og hadde man hatt stor tro på en fremtid innen papirforleggeriet så hadde det sikkert blitt investert i trykkerier også - jeg kan tenke meg at dette har vært vurdert. Dette har kanskje lite å si for meg personlig. Det utgis et stort spekter bøker i Norge. På norsk. Vi har en fantastisk kulturpolitikk som sikrer dette. Og jeg innser fra der jeg sitter (i glasshus?) at den ene siden av bordet finansierer den andre. Bestselgeren sørger for at den smale utgivelsen kan prioriteres. Norsk litteratur er godt dekket, selv om det kan være sammensatt å se hvordan. Dette er noe man kunne ha snakket mye og lenge om, og det har vært grunnlag for en mengde samtaler og diskusjoner jeg har vært innblandet i. Så til de grader at noen aktører i bransjen vår blir anklaget for å være for lite smale (hæ?) og for å være sell-outs (hallo?).

Men. Hvor er jeg egentlig på vei med dette resonnementet mitt? Hva var det egentlig jeg begynte å tenke på da jeg fikk vite at Borders nå er historie. Da jeg også tenkte på hvor nære det var at det samme hadde skjedd med bokhandlerkjeden Norli her til lands. Og akkurat der møter jeg mitt eget 1999-selv i døren og går i motsatt retning.

De store sliter med logistikk og varelagre fordi bokkjøperne ikke vil la seg strømlinjeforme. Uansett hvor mye vi ser oss blinde på bestselgerlister, så er sannheten den at bokhandelen og bokbransjen som sådan lever av bredden. Den berømte lange halen. Den digitale utviklingen er i ferd med å ta igjen selv den sedate norske bokbransjen. Uansett hvor mye vi diskuterer formater og Bokskya, så vil også det norske folk etter hvert lese e-bøker. Det kommer til å ta tid, men ikke så langt tid som mange tror. Store butikker krever også sitt personale og dette landet har dyr arbeidskraft. Det er grenser for hvor mye man kan kutte og samtidig drifte store lokaler med lange åpningstider. Det går ut over servicen som i sin tur går ut over omsetningen.

Så hvor er vi egentlig nå? I 2011? Jeg mener at dette er tiden for den lille spesialisten. Den som våger å være sær og i tillegg er god på det de er sær på. Jeg har ved flere anledninger fått spørsmålet om jeg ikke kunne tenke meg å starte en egen bokhandel (Merk: fra venner og kjente, ikke investorer), noe jeg alltid har sett på som en umulighet. Tronsmo bokhandel har overlevd med et nødskrik opp til flere ganger. Det er fortsatt en av mine favoritter, selv om de har et stykke å gå når det gjelder service. Men noe i meg sier at HVIS noen skulle føle for å starte en bokhandel helt på egen hånd, så er det NÅ det skal skje. For det som er fint i 2011 er at man på en enkel måte kan kombinere tradisjonell bokhandlervirksomhet med å selge bøker på nett. Behovet for store lokaler og bemanning fra 8-20 er ikke nødvendig. Noen har allerede våget å spesialisere seg, slik som Audiatur, med både bokhandel (i Moss) og festival (i Bergen). Alternative Cappelens Forslag har allerede etter kort tid utmerket seg som noe av det hippeste vi har i Oslo by, med et bokutvalg som definitivt kan oppsummeres som sært. Men det funker!

Mindre forlag, slik som Flamme og Det stille Forlaget (ja, de har en link til Cappelens Forslag) og litteraturmagasiner som Vagant og Vinduet og Bokvennen opplever oppsving. Kan det være litteraturens vinylbrukere som plutselig kommer til overflaten? Poenget mitt er vel egentlig at så lenge man er liten nok og fleksibel nok, så trenger man ikke å bli størst for å leve av det man brenner for. Faktisk.

Så tar jeg snart fatt på mitt attende år i norsk bokbransje. Jøje meg, er det mulig? Og noe sier meg at 2012 kan bli det aller mest spennende året i mitt yrkesaktive liv så langt, jeg har en følelse av at det blir bemerkelsesverdig. Fremtiden er over oss før vi aner ordet av det. Og jeg lever fortsatt av det jeg brenner for, heldige meg.

Hva med dere? Noen tanker om hvor vi er på vei?

En flammende pustepause. In space.

2011-08-29T22:16:00.002+02:00

Jeg abonnerer på boksinglene til Flamme og det er alltid hyggelig å finne en flammekonvolutt i postkassa. God litteratur i kortformat i kombinasjon med snasen design, gjør at det er sånne "bøker" jeg liker å ha i bokhylla. Og så liker jeg å lese dem. Så klart.

Sist gang var det en dobbel forsendelse. Stig Sæterbakken, med singelen Det fryktingydende, er som vanlig en opplevelse å lese. Han setter også i kortformat noen velplantede slag i magen på meg. Puster rolig ut.

Overraskelsen denne gangen var however den lille diktsingelen Vi kommer i fred av Miriam Myrstad. Dekorert med en liten spaceman på den grønne forsiden, med alle intensjoner om å ta oss med til outer space, eller alternativt space oss ut? Nydelig!

T minus 4 uker, 20 timer

sånn rent fysisk
er det lettere for hjertet
å være i verdensrommet
enn på jorda
blodet flyter bedre
vekk fra gravitasjonen
det betyr
mindre pumping
mer tid til annet

jeg lurer på hva hjertet gjør
når det har tid til overs
vanner planter
ser på tv
tar ned bildene
av deg
fra veggen

Akkurat nå var det dette diktet som føltes passende. Passe melankolsk spacet. Litt sånn stemning i kveld. Tar et glass vitt og spacer ut. Over and out.

Wham! Der var bokhøsten i gang. Og alt det andre.

2011-08-19T20:24:00.000+02:00

Øya var gøy. Øya var mye på kort tid. Mye av alt bortsett fra søvn, men for øvrig PLENTY. Det er bare det at når jeg tar meg fri for å dra på Øya, så fortsetter oppgavene å legge seg pent på rekke, epostene tikker inn jevnt og trutt og stabelen med bøker jeg burde ha lest ferdig for lenge siden blir større og større. I det jeg passe smågrå tusler inn på forlaget etter fire dagers ufornuftig(?) omgang med sol, regn, musikk, øl, venner, hatt, mer musikk, masse musikk(!) og en hel del dansing, og...

Ja altså, tilbake til det at jeg spaserer inn på forlaget igjen sist mandag. Litt småsliten. Da det rett og slett ikke er tid til å være sliten. Det er bare å finne den ekstra energien og sette igang. For nå er det BOKHØST! Med VERSALER og utropstegn! Jeg sier sjelden ting med VERSALER (i det minste sjeldent skriftlig), men det er passende når vi skriver 19. august, og utgivelsene kommer som perler på den berømte snora.

Denne uka har det gått i hundre. Oppfølging av Forlagsliv - hvor det nå kommer blant annet 14 nye Norske stiler fra Herbert Ankel (aka Lars Saabye Christensen). Litteraturkalenderen er rett rundt hjørnet. Nye bloggere skal på plass, så raskt vi får det til. Noen kollegaer og noen forfattere - blir stas!
Førstkommende tirsdag blir det livestreaming av forlagets pressekonferanse kl.11.00, både på Forlagsliv og forlagets Facebookside - så vidt jeg vet første gangen et norsk forlag gjør noe sånt? Spennende!
I dag har jeg også jobbet med lanseringen av forlagets nye iPad-app av Stian Holes bildebok Garmanns sommer - veldig fin! På tirsdag er det by the way også forlagets årlige høstfest, som regel bokhøstens høydepunkt. Jeg har rød kjole og røde sko - gleder meg!

August suser forbi. September er neste rekke av uker. I høst skal jeg være med på deler av Cappelen Damm og Aschehoug forlags Bokgalla-turné. Plenty møter og forberedelser til det - note to self: bestill flybilletter (!). Jeg skal på konferanse i Stockholm, Bokfestival i Oslo og Kapittel Litteraturfestival i Stavanger - tema i år er TRASS. Ny note: bestill billetter til det også.

Oktober. Jeg tror vi må si at oktober skal bli en rolig måned. Det må noen rolige uker til etter hvert. Tror det jeg trenger da er en uke på en hytte med elendig mobildekning, helst uten. En god stabel med bøker og en radio. Med peis. Vær så snill?

PS: Jeg har lest noen virkelig gode bøker i det siste. Nicole Krauss lever opp til forventningene etter Kjærlighetens historie med Det store huset, Brian Selznicks Himmelfallen blir amazing, Øystein Wingaard Wolfs Brighton Blues er en must read og Mazzucchellis Asterios Polyp er nest inntil genial. Det var noen kjappe boktips. Kanskje noe for deg?

En sommer på hell? Snart Øyafestival

2011-08-07T14:41:00.002+02:00

Lammelsen er i ferd med å slippe taket. Ikke helt, men nok til at jeg leser igjen og klarer å ha noen flere tanker i hodet samtidig. Plutselig er vi tilbake i hverdagen igjen og dagene tikker og går. Akkurat i dag føles det som om høsten er så alt for nær. Sommerferien er for så vidt over. Regnet heller ned. Jeg fryser på føttene og drikker varm kaffe. Ønsker meg peis. Tenker at det ville være perfeksjon å krølle meg sammen i en god lenestol, med ullsokker på føttene, foran livlig fyr i peisen. Med en god bok, selvsagt. Jeg har fortsatt ikke fått begynt på Haruki Murakamis 1Q84. Det hadde passet fint.

Fortsatt er det sommer. Jeg må minne meg selv på det, når jeg får sånne ullsokketanker og barna spør om de må ha på strømpebukser. Vi dropper strømpebuksene noen uker til. Først er det noen dager med hektisk jobbing, før denne Bokdama går inn i musikkmodus igjen. På onsdag starter Øyafestivalen. Juhu! Jeg har tatt fri fra jobb og familie for å få med meg mest mulig av programmet. I år gleder jeg meg blant mye annet til Fleet foxes, Grant Lee Buffalo, Lykke Li, James Blake, Crystal Fighters, Hercules and Love Affair, Razika, Sebadoh, Säkert!, Veronica Maggio, Warpaint, Aphex Twin. Og ikke minst PULP.

Av litteratur er det Vinduet som i år stiller program, og i år er det også opplesninger på hovedscenen i forkant av første band torsdag, fredag og lørdag. Det er Nikolaj Frobenius (en favoritt!), Bård Torgersen (enda en favoritt! og Jan Erik Vold (jammen en favoritt han også!) som skal lese på hovedscenen. Fint å la noen forfattere få litt "stilletid" da opplesningene i bokteltet i fjor hadde en tendens til å bli overdøvet av konsertene. Naturlig nok. Regner uansett med at vil jeg ta turen innom Deichmanteltet opp til flere ganger i løpet av festivalen.

Men først er det noen dager med hektisk jobbing. Jeg er noe involvert i prosjektet med Minnebok 22.07.11 som Cappelen Damm nå jobber med. Dette er en minnebok som vil dokumentere 22.07.11 og dagene som fulgte. Alt overskudd går til Nye Utøya. Lik gjerne Facebooksiden vår, som du finner HER. Jeg skal også få på plass noen nye løsninger på Forlagsliv i løpet av de neste dagene.
Og så skal vi ha litt filming i forbindelse med Bokgalla 2011, en presentasjonsturné som Cappelen Damm og Aschehoug forlag skal gjøre sammen i september. Jeg skal være med på scenen i Bergen, Stavanger, Haugesund, Ålesund, Trondheim og Oslo. STAS! Mandag kveld skal jeg på boklansering. Flamme forlag lanserer den nye romanen til Victoria Durnak: Deep shit, Arkansas på Liebling. Tenk. Høstens første boklansering. Snart går det slag i slag...

Så. Sånn ser altså uken ut. Men foreløpig er det søndag. Deilig søndag. Hva med å høre en skikkelig klassiker fra Pulp mens vi venter på konsert...

Å gå videre. Gatelangs.

2011-07-30T20:04:00.001+02:00

Blomsterhavet ved Domkirken. Foto: Anette S. Garpestad

Hvordan kan jeg begynne på nytt. Hvordan kan jeg finne roen til å lese noe annet enn nyheter. Jeg plukker opp en bok og opplever at bokstavene svømmer rundt på arket. Hodet er numment og tankene er et helt annet sted. Jeg har forsøkt å sette meg ned og få følelsene ut i ord. Tomt dokument åpent på laptopen, og en gedigen klump i halsen. Rastløshet som kun finner utløsning i å vandre gatelangs i denne byen min. Kanskje det er slik at jeg trenger å ta den tilbake. Gå i gatene, som om det ikke ligger spor av glass og vrakrester innimellom hav av blomster. Å ikke være i Oslo den 22. juli var det tøffeste av alt. Det føltes helt feil. En følelse av å befinne seg på en helt annen planet. Men nå er jeg her, og akkurat nå har jeg en følelse av at jeg aldri vil reise herfra igjen.


Mangler vinduer. Åpent likevel. Foto: Anette S. Garpestad

Dette ble en sommer av en helt annen type enn tenkt. Den er langt i fra over. Svetten samler seg i perler på overleppen min, varmen føles fysisk pressende. De aller siste feriedagene. Fra mandag av er det tilbake på jobb og prøve å finne retningen igjen. Hverdagen. Livet går videre, så merkelig det enn må synes. Barnehage, aktivitetsskole, jobb, bokhøst. Tomatsuppe med makaroni.

Det føles bare så fjernt. At 77 mennesker ikke vil oppleve den hverdagen igjen. Så ser jeg på barna mine og kjenner enorm takknemmelighet for at de finnes. For at vi fortsatt skal ha stress, mas, uendelige utfordringer og stor, stor kjærlighet også i morgen. Og dagen etter det. Og dagen etter det. Jeg må ikke ta det for gitt. Alvoret vil være her lenge. Barna mine vil vokse opp med nærværende alvor i mange situasjoner. De vil vokse opp i tiden etter 22.07. Jeg skal gjøre mitt aller beste for å være der for dem, prøve å forklare det uforklarlige.

Hopper trampoline. Hjertetrøst. Foto: Anette S. Garpestad

Noen sa meg at alt virker så meningsløst nå. Jeg tror jeg vil snu det helt på hodet å si at aldri har livet hatt større mening enn etter noe slikt som det vi nå gjennomlever. Jeg tror at jeg for hver ting jeg gjør som gleder meg, vil tenke at jeg gjør noe for dem som ikke lenger kan oppleve. Jeg vi ta del i det demokratiet vi bor i på en mer oppmerksom måte og jeg vil oppdra mine barn til å gjøre det samme. Kanskje det er de som reiser på leir på Utøya om 10 år for å lære og delta. Foreløpig hopper de bekymringsløst trampoline eller leker med nabobarna i et plaskebasseng. Smiler og ler. De slipper å ta det inn over seg riktig ennå og det varmer meg i hjertet å se gleden deres.

Menneskene rundt meg reagerer på forskjellige måter. Jeg forstår ikke alle reaksjonene som kommer, men det er i orden. Alt er i orden. Er det noe jeg ikke har lyst å lage debatt av så er det hvordan man skal reagere. Det finnes ikke noe fasit. Vi har ikke opplevd dette før.

Blomstrende kaprifol. Sommernatt. Foto: Anette S. Garpestad

Hvordan går jeg videre. Hva blir mitt våpen? Jeg velger å se de små tingene på en annen måte. Kanskje øynene mine har åpnet seg mer. Symbolene som jeg tror vil bli stående i byen vår. Den ødelagte klokken på Youngstorget som jeg håper de vil la være å reparere. Det er sterkt. Lys i vinduene i Regjeringsblokka, bak den hvite duken de har dekket huset til med. Det ser nesten konseptuelt ut. Kaprifol som blomstrer og dufter sterkt i sommernatten. Svette og smilende mennesker på Internasjonalen, som fortsatt ikke har fått nye vindusglass på plass. Fjorden som ligger blikkstille i det solen går ned. En flokk fugler som tar høsten på forskudd og trekker sørover i det rosa lyset. Eller kaffen min på Fuglen. Oppmerksomhet fra noen som er langt vekke. Gode venner som plutselig dukker opp for å holde meg med selskap. Det eneste jeg angrer på i dag er at jeg ikke dro for å bade. Jeg skal gjøre det i morgen.

Ingen grunn til å utsette.

Endelig ferietid

2011-07-15T21:50:00.000+02:00

Jeg har trukket nordover. Satt meg på toget med barna og en gedigen bag med forhåpentligvis alt en voksen og to barn kan trenge for nesten tre uker på tur. Hengekøye og flytevest. Bøker. iPad. Badetøy. Tegnesaker. Solbriller. Jeg er evig optimist ovenfor sommer i nord. Tenker alltid at denne gangen skal det bli knall. Denne gangen skal jeg oppleve nest inntil midnattsol døgnet rundt. Denne gangen skal det ikke være vanvittige mengder av mygg og klegg. Denne gangen skal alle få fisk - det vil si alle andre bortsett fra meg. Fisking intresserer meg mindre enn fotball. Med andre ord veldig lite. Men kanskje mormor kan være barnevakt, ta med seg ungene på fisketur slik at jeg kan få masse tid til å lese bøker? Det er ikke mye annet å finne på, med mindre været faktisk er slik at jeg våger meg opp på en av toppene rundt Røssvatn. Vi snakker indre Helgeland. Jeg har vært på Hatten. Og jeg har vært på Kjerringtind (1395 moh). Fra Kjerringtind ser man så langt nord som til Svartisen og Okstindan. Helt ut til storhavet. Se her:

Og helt i sør Syv Søstre. Dette forutsatt at man har en sånn dag som vi hadde (slik som også disse folka hadde!) på fjellet, med vindstille og 20 grader varmt. Såvidt en sky på himmelen. En million fluer spiller ingen rolle når man for øvrig har fjellet helt for seg selv. Noen ravner og kongeørn høyt, høyt der oppe. Åtte timer tur/retur uten å møte et eneste menneske. Den flotteste fjellopplevelsen noensinne. Skal jeg satse på at det blir sånn denne gangen også? Jeg ser ikke helt den. Ikke i år.

Ferielektyren. Det er dette det dreier seg om. Foreløpig.

Værmeldingen for Trondheim sa litt sol, litt skyer, ganske kaldt. Nå har vi hatt to dager i bikini på terrassen. Kan hende det er en annen værmelding for Tyholt enn for resten av bartebyen? Vi har ryddet hagen for ugress. Vi har funnet frem peonene og rosene og en gammel steinkant. I morgen er planen å rydde grusgangen. Fortsatt i bikini, selvsagt. Jeg må endelig bli litt motvillig ferdig med Colum McCanns La kloden spinne. Min venninne Camilla skal få den i bytte for hyggelig vertskap i "The Pink Palace" på Tyholt.Vi blir her litt til. Så er det å på søndag satse alt på at vi får hyggelig vær å snakke om i Bleikvasslia. Det er hyggeligere å snakke om sol enn regn. Og selvfølgelig vil vi snakke om været. Vi gjør alltid det. Jeg skal i det minste få lest Kazuo Ishiguro: Gå aldri fra meg og Nicole Krauss: Great House. Etter hvert ender jeg opp i Sverige. Tipper at det blir tur i bokhandelen der også.

Kanskje kommer jeg tilbake med leserapport i løpet av juli. Det blir nok noen små drypp underveis. Men aller mest har jeg ferie akkurat nå. Både på Bokdama og bokdama@work. Stort sett resten av juli. Vi får vel se. På vær og vind, tid og nett. Inspirasjon. Lyst og anledning. Det er litt annerledes å være på aleneferie med to barn. Ny tilværelse. Men det skal nok gå det også.

Håper dere alle har en flott sommer!

En ny favorittbok

2011-07-06T17:42:00.002+02:00

Nicole Krauss. Kjærlighetens historie. I årevis (eller i det minste siden 2005) har jeg hørt at jeg bare MÅ lese Kjærlighetens historie. Ja, ja, har jeg tenkt. Skrevet den opp på min mentale liste over uendelig mange bøker som jeg ennå ikke har lest men som jeg BØR lese. MÅ og BØR er sjelden det aller mest motiverende i min verden. I tillegg har jeg flere ganger stått med boken i hånden, lest på baksideteksten og tenkt: "En bok om en ensom gammel mann i en leilighet i New York? Njaæ... Og i tillegg liker jeg ikke omslaget...", og så har jeg satt den på plass i hylla igjen, uåpnet.

For en tabbe! Hvorfor har jeg ikke hørt på mine gode bokvenner? De har så klart skjønt for lenge siden at dette er en bok som er perfekt for meg. Moralen: Hør på vennene dine! Eller i dette tilfelle: Hør på meg!

So. About The Book:
Det sitter en gammel jødisk mann som heter Leo Gursky i en leilighet i New York. Vennen hans, Bruno, bor i etasjen over. De dunker i radiatorrørene for å fortelle hverandre at de fortsatt er i live. Men Leo venter på å dø. Han tenker at det kan skje når som helst og han er klar. En gang for lenge siden var han en liten gutt, så en ung mann i Polen. Og han elsket Alma. Han elsket henne så mye at han skrev en bok til henne. Kjærlighetens historie. En bok som ble borte et sted på veien og for alltid tapt. Tror Leo.

Et annet sted i New York finner vi en ung jente som heter Alma. Hun er navngitt etter alle Almaene i en spansk bok som ble gitt i gave fra hennes far til hennes mor, Kjærlighetens historie. En bok faren hadde kjøpt i et antikvariat i Sør-Amerika og som så hadde forandret livet hans. En bok angivelig skrevet av Zvi Litvinoff. Unge Alma ønsker seg to ting. At moren skal slutte å være ulykkelig over at faren er død og at lillebroren Bird skal oppføre seg normalt og slutte å tro at han er messias.

Den anerkjente forfatteren Isaac kjenner også til Kjærlighetens historie. Men han snakker ikke spansk. Via omveier finner han ut at Almas mor har et eksemplar av boken og ber henne om å oversette den til engelsk. Tilfeldigvis heter forfatterens mor også Alma.

Disse historiene veves sammen på en nydelig måte med sekvenser og utsnitt fra manuskriptet som er under oversettelse. Med tilbakeblikk følger vi kjærlighetens historie, den virkelige og den fiktive, fra Polen via Sør-Amerika til New York, hvor den igjen ender opp hos en ensom gammel mann.

Jeg ble oppslukt og betatt av denne boken. Så til de grader at jeg leste de første 200 sidene nesten uten pause. I tillegg ble jeg nesten irritert over å måtte gå på jobb på mandag. Kanskje jeg skulle ha ringt og sagt at jeg var syk av leseglede? Uansett. Jeg leste meg ferdig. Og jeg elsket den.

Jeg trekker samme relevante konklusjon som flere andre: Liker du Siri Hustvedt så er Nicole Krauss også en forfatter for deg. Kanskje er det noe med Brooklyn - hvor de begge er bosatt. Kanskje er det noe med å være en del av et forfatterpar - Nicole Krauss er gift med ikke helt ukjente Jonathan Safran Foer. Uansett hva det er, så har både Hustvedt og Krauss har noe ved seg som trekker meg inn. Jeg føler at Hustvedt er mer rotet i kunstteoriene, mens Krauss tar større kunstneriske sjanser. Men begge to har en stemme med nerve og følelse.

Nå gleder jeg meg til å lese romanen Great House - som kommer i oversatt versjon i høst. I tillegg har jeg oppdaget at forlaget også har utgitt hennes første roman: Mann går inn i et rom i 2003. Gjett om jeg skal lese og lobbe for at også denne skal utgis i pocketutgave.

PS: Jeg liker fortsatt ikke det norske omslaget på Kjærlighetens historie. Håper jeg ikke fornærmer noen jeg kjenner... Men se på denne fine utgaven fra Penguin: Så riktig! Akkurat skrivemaskinen var en av de tingene jeg måtte google - hvordan ser skrivemaskinmodellen som både Leo og Isaac skriver på ut?

Sommer i byen, arbeiderlitteratur på Litteraturhuset

2011-06-23T18:54:00.001+02:00

Det er sommer i Oslo by. Vanskelig å tenke seg, da været er alt annet enn samarbeidsvillig og arbeidsdagene fortsatt er lange. Når ble det juni? Jeg fikk det nesten ikke med meg, og nå er juli her før vi vet ordet av det.

Kristian Lundberg. Foto: dn.se

Godt er det da å kunne ta seg en liten litterær pustepause innendørs på Litteraturhuset . Der har de satt opp et godt sommerprogram med temaer som favner bredt. I går var temaet Arbeiderlitteratur - og spørsmålet var: har arbeiderlitteraturen fått et comeback? Kjartan Fløgstad og svenske Kristian Lundberg var invitert for å snakke rundt temaet, med utgangspunkt i Lundbergs Yarden og av Fløgstad bøker Dalen Portland og til dels Grand Manila. Journalist og litteraturviter Karin Haugen sto for moderasjon av samtalen.

Så. Stemmer det som Flamme forlag sier i sine annonser for Yarden? Har arbeiderlitteraturen fått et comeback? Det var det innledende spørsmålet fra Karin Haugen til kveldens forfattere. Her visste nok ikke helt forfatterne hva de skulle svare, for det kom aldri noen konklusjon på feltet og eksemplene til moderator var nok litt vel vage for at man skal kunne si at det er en ny litterær arbeiderbevegelse på gang. Mer interessant ble det da Kristian Lundberg slapp til og fikk snakket om arbeiderforholdene på steder som Yarden og ikke minst kontrasten mellom Yarden 1995 og Yarden 2009. Hvordan solidariteten og arbeiderstoltheten mangler fullstendig. Hvordan arbeidskraften i mange sammenhenger har liten eller ingen menneskelig verdi. Arbeideren kunne like gjerne være en sjelløs markør. At man ikke kan være solidarisk med sine arbeidskamerater når det kan gå ut over evnen til å forsørge sin egen familie.

Kjartan Fløgstad. Foto: Dagsavisen

Kontrasten er stor mellom en klassisk arbeiderlitteratur etter sosialdemokratisk oppskrift, slik som Dalen Portland var og fortsatt er, og denne nyoppdagelsen av sjangeren som man opplever i Yarden. Jeg opplevde også at avstanden mellom Fløgstad i 1978 og Fløgstad i 2011 ble veldig tydelig. Han har ikke lenger kontakt med den arbeideren han en gang var. Og selv når han forteller om forskjellen på smelteverket i Sauda anno 70-tallet og hvordan produksjonen foregikk da han på nytt besøkte sin gamle arbeidsplass på 2000-tallet, så tenke jeg på hvor langt vekk han har beveget seg. Han har gjort en klassereise, men han har bare løst enveisbillett.

Når man da får betraktningene til Kristian Lundberg, som har tatt klassereisen tur/retur, og nå er i ferd med å ta turen atter en gang, så føles det så uendelig mye sterkere. Lundberg har blitt gitt alle verktøyene for å skildre en arbeiderklasse i oppløsning. Lundberg etterlyste litteratur skrevet av alenemødre i omsorgsyrker og historiene til den unge mannen uten gyldige papirer som vasker biler for 12 kroner i timen. Og jeg tenker i mitt stille sinn: de mangler verktøyene til å formidle livet sitt. At Kristian Lundberg faktisk klarte å skrive seg ut av Yarden og opp fra havna atter en gang er en bragd. Men den nye tids arbeiderklasse er ikke egentlig en arbeiderklasse. De er en underklasse. Det er egentlig det dette dreier seg om.

Vi snakket om det etterpå, at det som var arbeiderklassen i tidligere generasjoner i dag er noe helt annet. De som arbeidet med hender og kropp, med dype furete hender og utslitt rygg i en alder av femti år. Vi snakker om menn. Ser man på arbeiderbevegelsen og den politiske situasjonen i Norge på 1900-tallet, så er Gro Harlem Brundtland et unntak. De som arbeider med kropp og muskler i dag er så absolutt arbeidere. Men med relativt behagelige arbeidsdager og plenty benefits. En rørlegger tjener betraktelig mer enn meg. En fabrikkarbeider er sannsynligvis dataingeniør. Hvem er egentlig arbeiderklassen i 2011?

Det er kvinner. I stor grad er de faktisk det. De typiske kvinneyrkene er de som i dag må stå på barrikadene, som må stå på krava, som må jobbe og jobbe og jobbe uten å egentlig få en lønn de kan leve av.
Og så er det de andre. De som Kristian Lundberg snakker om. De som ikke overlever med den ene jobben, men går fra jobb til jobb. De som aldri hviler. De som kanskje ikke har gyldige papirer. De som tar det de kan få og finner seg i det de må finne seg i. Alt for å overleve fra dag til dag. Og jeg tenker på det, ofte. Hvor mye jeg tar for gitt og hvor heldig jeg egentlig har vært. Og jeg tenker på mine egne barn og hvor heldige de er som bor der hvor de bor og har alle muligheter i verden. Kristian Lundberg avsluttet sterkt med å lese en sekvens fra Yarden, hvor han viser sin sønn en bit av den virkelige verdenen. Sin egen oppvekst i miniformat.

Jeg beklager Kjartan Fløgstad, men akkurat denne kvelden var det Kristian Lundberg som var stjernen. Selv i samtalen om klassisk arbeiderlitteratur stilte Lundberg i en egen klasse. Det er klart, med svenske eksempler som Ivar Lo Johansson, Wilhelm Moberg og Harry Martinsson så stiller du ganske sterkt. Men det kan være verdt å huske på norsk arbeiderlitteratur av typen Johan Falkberget eller Roy Jacobsens Seierherrene når temaet en gang er oppe. Kan man ikke også kan trekke inn Amalie Skram i temaet? Og til dels Anne Karin Elstad. Det jeg savnet i samtalen var kanskje (igjen?) det kvinnelige perspektivet.

Alt i alt var det en svært interessant seanse og det var mye å tenke på etter endt økt. Jeg var heldigvis i godt selskap av Leselyst-Ingrid og Gine, så vi fikk god tid til å drøfte klasselitteratur over noen glass hvitt i etterkant. Og det er fint. En sommerkveld.

Favoritter i pocket.

2011-06-14T16:27:00.001+02:00

Nå har flere av mine favoritter fra 2010 endelig kommet i pocketutgaver:
Ken Follett: Kjempenes fall
Jonathan Franzen: Frihet
Lars Saabye Christensen: Bernhard Hvals forsnakkelser
Lars Kepler: Paganinikontrakten

Gode, tykke feriebøker som alle anbefales varmt!

Arcade Fire. Enda en favoritt.

2011-06-09T09:21:00.001+02:00

Arcade Fire er et av mine favorittband. Spike Jonze er en av mine favorittregissører. Musikkvideoer blir ikke bedre enn dette...

(...og 30. juni skal jeg se Arcade Fire live i London - HURRA!)

Er litt forelsket i Kristian Lundberg. Tror jeg.

2011-06-05T15:26:00.000+02:00

Tidligere i vår skrev jeg denne omtalen om Kristian Lundbergs Yarden. En virkelig god bok, på stramme 123 sider. Da jeg så at det hadde kommet en oppfølger til Yarden så passet jeg på å plukke med meg den når jeg var i Sverige tidlig i mai. Och allt skall vara kärlek heter den og den forteller mer om hva som skjedde i tillegg til historien vi får i Yarden. Forfatteren møter igjen en kjæreste han gikk fra, men aldri har kommet over. Og følelsene er der fortsatt. Etter alle år som har gått og alt de begge har vært igjennom er det fortsatt kjærlighet. Den store kjærligheten. Den personen man aldri glemmer, som alltid blir med uansett hva man finner på. Jeg har det sånn selv. Minnene av den første store kjærligheten. Den som jeg rotet til og aldri kan tilgi meg selv for å ha avsluttet. Det er sikkert derfor tekstene til Lundberg treffer meg akkurat der de skal. I hjertet.

"Han minns och skriver. Han tänker att han skall skriva en annan historia än den som till slut finner sin väg ut och fram över pappersarket. Hon fanns där hela tiden, som en slags värme som skälver genom alfabetet."

Yarden er mye mer renskåret i formen enn Och allt skall vara kärlek. Men den senere av de to er et oppkomme av sitatvennlighet. Passasje på passasje minner mer om små dokumentardikt enn romansekvenser. Tekstene spriker mer og er repeterende og fragmentariske. Alle repetisjonene av handlingsforløp føles ikke helt påkrevd. Men noen av scenene forfatteren vender tilbake til, slik som et bilde av seg selv som gutt sittende i et tre, fungerer veldig fint for å få forståelse for det mentale i oppveksten hans. Den fraværende far og den sinnslidende moren er fortsatt med, men i denne boken føler man at forfatteren kanskje i større grad faller til ro med sin egen oppvekst og sine egne rusproblemer. Jeg sitter med et bilde av en mann med selvinnsikt, en dedikert far og en kjæreste med store følelser.

"Jag minns. Raderar. Återskapar. Och det som är bottensatsen i just denna berättelse är det enklaste av allt: Att älska och bli älskad. Det är också det omöjliga."

Och allt skall vara kärlek er også en liten bok, ca 170 sider. Jeg har ikke ønsket å lese den ferdig. Jeg har sparsommelig fordøyd korte kapitler og lest langsomt. Alt for at boken skulle vare lenge, lenge. Mye på grunn av akkurat disse setningene og passasjene som er så fine at de tåler å leses om igjen flere ganger etter hverandre. Når jeg nå er ved veis ende, så å jeg allikevel si at Yarden er en bedre bok. Jeg liker det nok hakket strammere enn hva forfatteren gjør i Och allt skall vara kärlek. Men bøkene sammen, som en helhet, har gitt meg en stor opplevelse. Så jeg er nok litt småforelsket i forfatteren Kristian Lundberg. Må innrømme det. 22. juni skal jeg se ham sammen med Kjartan Fløgstad på Litteraturhuset, noe jeg selvsagt gleder meg til. Håper han er en like stor fryd å høre live som å lese.

PS: Håper at Flamme forlag har planer om å oversette også Och allt skall vara kärlek.

Akkurat nå. Leser jeg. Rockehistorie.

2011-05-29T14:40:00.000+02:00

Leser. Og liker. Boktips til alle dere som liker musikk og kunstrelaterte dokumentarer.

Kate Bush. Enda en gang på repeat.

2011-05-20T22:00:00.000+02:00

Jeg hører mye på musikk. Mye forskjellig og innen mange sjangere. Men noen ganger kommer jeg inn i sånne perioder. Hører manisk på én artist eller én plate. Arcade Fire, Radiohead, Bjørk og tidligere i år James Blake. The Knife. PJ Harvey. Dinosaur JR. Beastie Boys. Depeche Mode og Bob Hund. For lenge siden Imperiet. Kanskje også Tori Amos. Om igjen og om igjen. Kate Bush har jeg også hatt det slik med. Nå er det slik igjen. Kate er tilbake med sin Kate Bush: Director´s Cut. Fornyede versjoner av mange av de fantastiske sangene hun har laget. Det er er distinkt og nydelig Kate Bush og allikevel så veldig 2011. Nå går den på repeat. Om igjen og om igjen. Med noen avbrekk hvor jeg går tilbake til kilden og hører de opprinnelige platene på nytt. Kate Bush: Hounds of Love fra 1985 og Sensual World fra 1989 er kanskje mine to favoritter. Deler den klassiske Cloudbusting med dere her. Men kjøp/last ned/spotify dere for all del Director´s Cut. Det er Kate Bush på sitt absolutt beste.

PS: Kate Bush er for øvrig noe av det beste av musikk å spille mens man leser. Musikken kler god litteratur. Akkurat nå: Manuset til Roy Jacobsens nye bok Anger. Kommer i august/september. Gled dere!

Hverdagsmelankoli

2011-05-16T18:57:00.000+02:00

En liten dag i klem. Burde nok egentlig ha tatt meg fri, men tenkte det ville være lurt å få unna litt. Så mange andre som har tatt en deilig lang 17.mai-helg, alt ligger til rette for en effektiv arbeidsdag. Rydde opp i innboksen. Sørge for å ha kundeplaner på stell og pulten støvfri. Til en forandring. Men nei. Liten slapp frøken. For så vidt feberfri, men uten noen som helst intensjoner om å feire noe som helst i barnehagen i dag. Når verken boller, is eller pølser frister, så er det bare å innse at barnet er sykt.

Hjemmekontor. Høres fint ut, men er bare stress så lenge man ikke har hjemmet for seg selv.
"Mamma. Mamma. Mamma. Mamma! Mamma!! MAMMAAAHHHH!!!!" Konsentrasjon? Ikke akkurat. Huset er langt ifra ryddet eller vasket til 17. mai. Vinduene er grimete av støv og pollen - for ikke å snakke om røde kløende øyne som er fulle av det samme. Klær skulle ha vært vasket. Kaker skulle ha vært bakt. Men ikke i dag. Dette er en sånn dag da jeg føler for å bare legge meg rett ned på gulvet og stirre tomt ut i luften. I noen timer.

Jeg øyner en rolig kveld. Humøret tilsier lettest mulig underholdning. Tror det blir Sookie Stackhouse som får æren av min oppmerksomhet. Eller kanskje noen episoder av Treme. Vidunderlige Kristian Lundberg fortjener å leses på bedre humør. Och allt skall vara kärlek er en bok jeg ønsker skal vare lenge. En nydelig oppfølger til Yarden.

Med forhåpninger om en bedre dag i morgen. Med champagne.

GOD 17. MAI, DERE!

PS: Noe fikk jeg tross alt gjort i dag. Jeg har sett over programmet for Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Jeg har blogget om det på Bokdama@work her.

Illustrert om familielivet

2011-05-10T23:04:00.000+02:00

For noen år siden kom svenske Lotta Sjöberg ut med boken Babybekjennelser. Det er en hysterisk morsom illustrert bok om graviditet, fødsel og livet med baby. Man kan si traff meg rett i fletta på riktig tidspunkt i livet mitt.
Stor var min lykke da jeg oppdaget at det har kommet en oppfølger: Family Living - den ostädade sanningen.
Yes. Fortsatt morsomt. Veldig. Så morsomt og gjenkjennelig at tårene sprutet og forsøkene på å gjenfortelle morsomhetene forsvant i uartikulerte snøft.

De to eksemplene dere ser avbildet er temaer jeg glatt kan relatere til. Kunne vært meg. Rett og slett.

Blogg. Kan man jobbe med det?

2011-05-05T19:07:00.000+02:00

Aktiviteten her på bloggen har vært lav i vår. Fra å blogge flere ganger i uken i nesten to år, har jeg avspist leserne med innlegg i snitt annenhver uke. Det er på tide med en liten forklaring.

Da jeg startet bokbloggen min i 2009 var det mest av alt for å finne ut hva blogging var. What´s the Hype? Omtrent samtidig sjekket jeg ut andre av de nye sosiale mediene, slik som Twitter. Facebook ble utforsket for å finne ut nye måter å kommunisere på. For det er det vi gjør. Vi kommuniserer på en relativt ny måte. Overkommuniserer, syns noen. Men dog. Kommunikasjon.

Det er ikke fritt for at denne måten å kommunisere på passer meg godt. Jeg liker det. Jeg syns det er morsomt, interessant og det gir meg mye. Mange av de jeg har møtt i de sosiale mediene - om det har vært ren digital kontakt eller mennesker jeg har møtt IRL som resultat av bloggingen og twitringen min - har vært med på å utvide horisonten min. Verden har blitt større. Og mindre.

Da Cappelen Damm bestemte seg for å virkelig ta tak i å lage en strategi for tilstedeværelse i de sosiale mediene - i motsetning til den veldig morsomme, men langt i fra planlagte aktiviteten som noen av oss som jobber for forlaget har drevet med de senere år - så var jeg heldig nok til å være med på laget. Det har vært et overskuddsprosjekt som egentlig ingen av oss som var involverte hadde tid til. Men vi fikk det til. Planer ble laget. Strategier kom på plass. Entusiasme ble tent. I en organisasjon som den vi har i Cappelen Damm så er det meste mulig. Folk har lyst. Men det er en stor organisasjon.

Som jeg har sagt før. Jeg har en av de kuleste jobbene på en av de kuleste arbeidsplassene. At jeg i tillegg har fått lov å utfolde meg i arbeidstiden med det som egentlig er en hobby, er ganske fantastisk.

Allerede i begynnelsen av 2011 startet jeg opp små minikurs i Twitter for ansatte på forlaget. Morsomt og spennende. Så ble det besluttet at forlaget skulle starte forlagsblogg, noe jeg har hatt ønske om i lengre tid. En skikkelig kul en. En forlagsblogg som ikke helt ligner på noen andre forlagsblogger. En som viser alle aspektene av et forlag. Fra forfatterne via redaksjonene, produksjon og design. Helt frem til lansering og markedsføring av en ferdig bok.

Helt fra skissestadiet har jeg vært med og jobbet med den nye forlagsbloggen, som en del av et team. Vi har tegnet og tenkt. Snakket med folk. Hvem skal blogge? Hva skal vi blogge om? Må alt som publiseres være forlagsrelatert. Hva med de tekniske tingene. Kan vi få en boks der og en kalender der, og kan den fargen der være en tanke dypere?

Så dro jeg på ferie og overlot hele prosjektet til kollegaene mine. Kanskje ikke noe jeg ville ha gjort hvis jeg hadde visst om dette i høst. Men ferien var nå en gang planlagt og billetter var kjøpt. Det var bare å stole på at dette ville gå helt fint uten meg i en måneds tid. Det har virkelig gått helt fint.

Resultatet av all jobbingen har blitt en forlagsblogg som ingen har sett maken til. I det minste ikke jeg. Før nå. Den heter Forlagsliv og består av en nyhetsblogg hvor man finner aktuelt stoff om ting som foregår på Cappelen Damm-huset og i forbindelse med våre utgivelser. I tillegg fungerer Forlagsliv som en bloggportal inn til i overkant av 20 personlige blogger, skrevet av ansatte på forlaget. Vi har også en egen gruppe som heter Forfatterliv. Her kommer de av våre forfattere som ønsker det til å blogge på egne personlige blogger.

Og hva med meg da? Jeg har fått den ærefulle oppgaven å jobbe som redaktør for bloggen. Jeg jobber med blogg. Og Twitter. Og Facebook. Og alt annet jeg kan komme på av plattformer for digital kommunikasjon. Mål: Få enda flere mennesker til å lese enda flere bøker. Kan man gjøre det via nettet? Det tror jeg man kan.

Svaret er altså ja. Man kan jobbe med blogg. Hobbyen min har blitt jobben min. Det ville jeg aldri trodd i det jeg satte meg ned og skrev dette innlegget i februar 2009. Men sånn er det nå. I 2011.

Hva skjer nå med Bokdama? Bokdama skal fortsatt være min private blogg. Den hvor jeg legger ut bokomtaler av alle typer. Hvor jeg snakker om bokhyller og bokmøbler. Hvor jeg står helt fritt å skrive om det som passer meg best. Som regel bøker. Sånn er det jo.
Men Bokdama har fått en ny søsterblogg: bokdama@work på Forlagsliv.no. Når jeg er på jobb kan jeg ha akkurat så stor fokus på Cappelen Damm som det passer meg. Jeg vil snakke om min hverdag på forlaget og legge ut innlegg som er laget spesielt for forlagsbloggen. Noen innlegg kan det hende at jeg legger ut begge steder. Jeg vet ikke ennå. Det er nytt og spennende. Det går seg til underveis. Tenker jeg.

Så min oppfordring akkurat nå: Gå inn på Forlagsliv.no og se på min nye "baby". Les! Kommenter! Jeg håper og tror at det kan være et nettsted hvor det vil skje mye spennende.

Touch Down. Oslo.

2011-05-03T20:29:00.000+02:00

Bokdama på stranden. Great Ocean Road. Et eller annet sted. Foto: Anette Garpestad

Jeg er hjemme. Har landet på toppen av kloden igjen. Venner, familie, kollegaer og andre kjente spør "hvordan var det?", "fin tur?", "hvordan føles det å være hjemme igjen?", eller legger til et mer lakonisk "så var det tilbake til hverdagen, da?". Det å reise er alltid litt lettere surrealistisk. Først er man her. Så er man plutselig på andre siden av jordkloden. Så er man like plutselig hjemme igjen.

Mye har skjedd underveis. Jeg kunne sikkert ha laget en egen blogg om Australia og alle opplevelsene derfra. Jeg føler at jeg bare har lyst å dele litt. En liten smakebit, i tillegg til det dere har fått fra før. Så, altså. 3 ukers highlights, i tilfeldig rekkefølge:

1. Besøk hos Sven og Anders på Philip Island. På klippen over Sørishavet. Neste stopp Antarktis. Den mest intense stjernehimmelen jeg noen gang har opplevd. The Little Penguin. Magical place on earth!

2. Great Ocean Road. Skyfri himmel. Hav. Klipper. Lys.

Solnedgang sett fra St. Kilda i Melbourne. Foto: Anette Garpestad

3. Møtet med Shaun Tan i Melbourne. Usedvanlig hyggelig. Jeg gleder meg til å møte ham på Litteraturfestivalen i Lillehammer i slutten av mai. Melbourne var også min byfavoritt på turen. All ære til Sydney og Brisbane, men Melbourne stiller i en egen liga.

4. Campingplassen i Narooma. Med fargerike parakitter, så tamme at de spiste fra barnas hender. Og en strand så perfekt som det er mulig å få den. Sand så fin at den knirket når vi gikk på den.


Stranden ved campingplassen i Narooma. Og en mann. Foto: Anette Garpestad

5. Trivelige Byron Bay, hvor jeg også nesten helt tilfeldig møtte Gietlitevink-Maren:-). Hvor kult var ikke det?

6. Fergeturen fra Manly inn til Sydney. Den aller mest perfekte måten å se Operaen og Harbour Bridge.

Café La bas i Manly. Fantastisk kaffe. Alt for liten plass. Foto: Anette Garpestad

7. Manly. Jeg tror jeg kunne ha bodd der. I et litt slitent hus med en fabelaktig treveranda, overgrodd med klatreplanter. Henge ut på stranden. Drikke timevis med kaffe på Café La bas.

8. Alle dyrene. Overalt. Kenguru, koala, hai, dugong, possum. Høns. Pingviner. Nebbdyr. Uendelige mengder med kuer og sauer. Parakitter. Og the Australian Magpie, som så langt ifra oppførte seg eller så ut som en skjære. Jeg later som om jeg ikke så en gedigen Huntsman krabbe inn under kjøleskapet. Og den slangen jeg tråkket på var sikkert ikke farlig....

9. Brisbane med besøk hos Inger Lise, Tim and the kids. We love your house, guys! And you, too! Laid back på den superdigge terrassen, hvor vi grillet og fikk besøk av en possum. Og spiste kenguru. Og besøket på Avid Reader, selvsagt.

10. Triple J radio! Hvis bare gud ville bevilge meg en slik radiostasjon i Norge. Mengder av kul, ny og langt ifra mainstream musikk. Interessante features. Morsomme programledere. Love it! Morsomt innslag var da Fredric fra Datarock lagde konkurranse for australierne hvor de skulle fortelle hva en Hvit dame er. Funny.

Surfers Paradise. Love the name, hate the place. Men bildet ble fint. Foto: Anette Garpestad

Så. Det var kortversjonen. Den lange versjonen blir jeg nok aldri ferdig med. Men jeg kan si dette: Australia - I will be back. One day, I will.

Et bokhandlerbesøk i Brisbane, Australia

2011-04-21T03:08:00.000+02:00

The Avid Reader i Brisbanes West End. Foto: Anette S. Garpestad

Vi har ankommet Brisbane. Siste stopp på vår australske roadtrip. Bobilen (eller: The White Whale, som vi har navngitt den) er avlevert. Nå er vi på besøk hos venner av oss i et hus på påler i Corparoo. Deilig å være litt i ro. Litt forsiktig sightseeing, men mest av alt deilig lat liv på terrassen. Vi har sett gekkoer og svære flaggermus. I går kveld fikk vi besøk av en possum. Han holdt meg med selskap mens jeg drakk litt australsk rødt og leste. Fint.

Min gode venninne Inger Lise vet hva jeg liker. Hun tok meg like godt med direkte til den superhyggelige bokhandelen The Avid Reader i Brisbanes West End. Det er en bokhandel som minner mye om Tronsmo i utvalg og størrelse. Helt klart en bokhandel for bokelskere. De ansatte var veldig opptatt av å snakke med kundene og ville gjerne komme med tips. Jeg brukte en pen sum dollars på bøker, kort og annet realtert som et bokmenneske kan føle behov for. Slik som en vannflaske med Jack Kerouacs On the Road i Penguin-design. Sånt må man like.

Fine vannflasken. Kjekt å ha. Foto: Anette S. Garpestad

Og så. Etter at man er ferdig med å browse i hyller og på bord. Da er det bare å trekke ut i den deilige bakgården og slappe av med litt deilig kaffe, en kakebit eller lunsj. Trenger jeg å legge til at personalet i den bittelille kaféen også var veldig hyggelig? For et fint sted, rett og slett. Anbefales!

Dagens fangst, med junior i bakgrunnen. Ungene digget også The Avid Reader, by the way. Foto: Anette S. Garpestad

Etter noen timer i bokhandelen tok vi oss en tur til Gallery of Modern Art (GOMA) hvor ungene kunne fryde seg over Kids festival. Hele det gigantiske anlegget var fullt av utstillinger og workshops beregnet på barn. Blant annet en 3 etasjer høy sklie og et stort rom fullt av lilla balonger. Ja: Mor frydet seg også!

Nå er vi på vei ut i regnskogen. Vi har lovet ungene at de skal få se litt jungel før vi drar. I dag er siste sjanse. I morgen: fly til Bangkok. Australiaeventyret er snart over.

Greetings from Byron Bay, Australia.

2011-04-17T11:44:00.000+02:00

Sørishavet. The Nobbies, Philip Island. Foto: Anette S. Garpestad

Kjære dere. Australia er langt ifra noe internettland. For denne damen betyr det seriøs internett-rehab. Noe som sikkert har vært sunt og smart. Men det var da langt ifra meningen å la dere sitte fullstendig uoppdatert i ukevis!

Vel. Nå sitter jeg på The Balcony i Byron Bay. Fungerende wifi. Hurra!
Det har vært en lang kjøretur i bil og bobil de siste ukene. Vi hadde en fantastisk start på Australia-eventyret på Philip Island utenfor Melbourne. En høststille og rolig plass hvor det på denne tiden av året strengt tatt var bare oss. Vi fikk behørig hilst på Koalabjørn, Wallaby (liten kenguru) og the Little Penguin, som er verdens minste pingvintype. De lever vilt på Philip Island og det var virkelig en opplevelse å se dem paradere opp av havet i skumringen.
Jeg fikk også et hyggelig møte med forfatter og illustratør Shaun Tan inne i Melbourne. Fantastisk at denne ALMA- og Oscarvinnende mannen hadde til til lunsj med meg! Dette lover jeg at dere skal få høre mer om etter hvert...

Great Ocean Road. Foto: Anette S. Garpestad

Vi tok en kjapp todagers tur ned The Great Ocean Road i stålende sol. Det var en opplevelse, om enn litt heseblesende siden vi egentlig ikke hadde satt av tid til å dra den retningen. Men Twelve Apostles (som strengt tatt bare er 6,5 igjen...) i soloppgang var absolutt verdt turen!

Sydney var et naturlig og selvsagt stopp på veien. Én dag med sightseeing inne i byen og én deilig dag på stranden i Manly. Tror fint jeg kunne ha flyttet til Manly. Deilig avslappet stemning og mange hyggelige mennesker. Ikke minst våre verter på Manly Beach House.
Så: Regn. Man må regne med det. Etter én regnfull natt i fantastiske(!) Cresent Head dro vi videre mot Byron Bay. Og her blir vi til vi skal levere bobilen i Brisbane på tirsdag. Jeg bryr meg ikke om hva slags vær vi har. Det er 23 grader varmt og like varmt i vannet. Da må det bare regne for min del, jeg har det fint. Akkurat nå for eksempel. Det bøtter ned. Jeg drøyer turen min tilbake til campingplassen og bestiller meg en Stone & Wood til.

Så. Får man lest på en slik tur? Svaret er egentlig, nei. To voksne og to små barn i en bobil, stadig vekk på reisefot. Det blir ikke mye tid til å lese. For ikke å snakke om plass! Foreløpig har jeg lest Lucinda Rileys bok Hothouse Flower (utkommer på norsk i juni: Orkidéens hemmelighet). En dramatisk og underholdende roman av den ekstremt romantiske typen på bortimot 600 sider. Passet perfekt for en tur som denne! Nå har jeg påskepassende nok begynt på sørafrikansk/australske Peter Temples hyllede krim Mørk kyst. Blir bra.

Sydney. Operaen. Selvsagt. Foto: Anette S. Garpestad

Nå har vi noen få dager igjen i Australia. Fra tirsdag av besøker vi venner i Brisbane og gleder oss veldig til det. Håper det blir noen rolige dager, men mest av alt blir det fint å catch up og hang out! Lenge, lenge siden sist.
Langfredag reiser vi tilbake til Bangkok for å så ha noen rolige dager på Mun Nork Island i Thailandbukta. Vi snakker seriøs bungalow, strand og hav. Så er det tilbake til mai og vår i Norge. Det blir sikkert fint det også. Sukk...

PS: Jeg ble "intervjuet" av Johanna L hos svenske Bokhora rett før jeg dro på ferie. Det ble publisert for litt siden og dere kan lese det her.

Hva pakker man?

2011-03-27T20:42:00.000+02:00

The Outback. Not going there...

Jeg har alltid vært god på å planlegge. Gjerne lenge i forveien. Lister i excel. Sirlig innføring i kalender. Etter hvert: står det ikke i kalenderen i Outlook, så finnes det ikke i min verden.

Noe er litt annerledes nå om dagen. Litt for mange baller i luften, nye prosjekter. Livet. Og sånn. Jeg innser plutselig at det er mindre enn tre døgn til avreise. Den lange turen! Den til andre siden av den blå planet. Jeeeez! Jeg skal til Australia!! VI skal til Australia. På onsdag. Og jeg har ikke begynt å pakke ennå.

Hva trenger man i Australia? Jeg tenker Heaps of Books til lange kvelder i bobilen. Noen Kick Ass Magic Spells som holder the Creapy Crawlies på avstand. En kjempestor kniv til å holde Crocs på avstand (ja, det gjelder skotøyet også...). Hurtigkurs i korrekt aussie-english slik at jeg husker å si G´day på riktig måte. Bikini - til bad i ferskvann, siden jeg er skeptisk til hai av typen hvit. Kamera - eller iPhone om du vil.

Litt mer alvorlig. Er det noen av dere som har gode tips til hva vi bør gjøre og se? Vi starter i Melbourne og kjører via Sydney til Brisbane. Foreløpig er det stort sett reiseruten som er lagt, innholdet tar vi underveis. Jeg vil gjerne også ha gode tips om Australsk litteratur. Steve Toltz blir med i reisebiblioteket. Jeg er også stor fan av Sonya Hartnett og Shaun Tan (som jeg by the way skal se på Lillehammer i mai - hurra!). Det må finnes fler!

Jeg regner med å holde dere oppdatert undeveis. Min etter hvert veldig skittengrå hvite mac blir med i bagasjen. Online også Down Under. Men på litt motsatt tid på døgnet. Blir merkelig og opp ned.

Chris Tvedt er nominert til Rivertonprisen

2011-03-22T19:28:00.000+01:00

Hurra! Chris Tvedt er nominert til Rivertonprisen 2010 for sin roman Dødens sirkel. Det er en kriminalroman jeg har snakket om i flere omganger i fjor høst. Det nærmeste jeg kom til en bokomtale var her. Boken var også med på min toppliste over de beste i 2010 her. Dødens sirkel har akkurat utkommet i forlagets nye krimpocketserie Kaliber. Fortsatt ikke lest bøkene til Tvedt? Gjør det.

I ærlighetens navn er det slik at det er fire andre som også er "shortlisted" til Rivertonprisen:

Anne & Even Holt: Flimmer
Jørn Lier Horst: Bunnfall
Atle Skredderberget: Metallmyk
Øistein Wiik: Dødelig applaus

Men jeg heier skamløst på Chris Tvedt!

I tillegg oppdaget jeg nå at Rivertonklubben har startet blogg. Det var en hyggelig overraskelse. Klubben kunne kanskje ha vært litt flinkere med å markedsføre dette? Vel. Jeg hjelper dem litt på vei.

Krimfavoritter. Snart påske. Og sånn.

2011-03-20T20:56:00.000+01:00

Tiden frem mot påske vet vi nordmenn hva vi skal fylle med. Det er kvikk lunsj, appelsiner, solbriller, fjellturer, ski, solbærtoddy og/eller varm kakao. Det er hytta. Eller støvete nesten-vår i byen. Uansett hva eller hvor, så er sjansen stor for at det leses kriminallitteratur. Jeg liker krim. Men det må være god krim. Tenkte jeg skulle dele noen av mine krimfavoritter med dere. I tilfeldig rekkefølge.

1. Mo Hayder: Tokyo
Sjeldent har jeg opplevd å bli sugd inn i en historie på den måten som jeg ble i Tokyo. Dette er en litterær krim og en psykologisk studie i like stor grad som en ferd fra mysterium til løsning. Grey lander i Tokyo. Hun har reist til andre siden av planeten for å finne svar på hva som egentlig skjedde under massakren i Nanking. Mannen hun håper skal fortelle henne det lever i Tokyo. Hun må dit. I Tokyo ender Grey opp med å jobbe som nattklubbvertinne mens hun sirkler inn professoren hun mener har svarene på spørsmålene hennes. Det er nok ikke helt normalt at en ung kvinne er så ekstremt opptatt av et ganske sært tema, som Nanking-massakren. Men hendelser i Greys barndom driver henne i søken etter svar. Hendelsene i Nanking skal også vise seg å ha tråder inn i vår tid og inn i miljøet hvor Grey ferdes. Hvis du vil lese en annerledes krim som får deg til å holde pusten lange stunder av gangen - da er dette boken!

2. Lars Kepler: Hypnotisøren og Paganinikontrakten

Sommeren 2009 fikk jeg manuset på en svensk krim som etter sigende skulle være noe av det beste som hadde kommet ut på mange år. Jeg lastet manuset inn på lesebrettet og begynte å lese. Strekklese. Låse døren og skvette av min egen skygge. På forlaget var vi flere som leste samtidig. Det var mye "hvor langt har du kommet....", "hva tror du egentlig...." og "men det kan vel ikke være..." i noen dager, før vi forsiktig jublende kunne si oss enig om at dette var virkelig bra! Da manuset på Paganinikontrakten kom allerede sommeren etter var det ikke noe snakk om annet enn at det ble å strekklese det også.

Hypnotisøren er en blodig affære. Det er ikke å stikke under en stol at handlingen er brutal. Det første som møter oss er en familie som har blitt slaktet ned på grusomste vis. Eneste overlevende er sønnen i familien, som overlever med et nødskrik. Vi blir introdusert for vår helt, politietterforsker Joona Linna. Finlandssvensk. Stillferdig besserwisser. Han har alltid rett og han vet at han alltid har rett. Fornøyelig nok. Hypnotisøren er en psykologisk thriller hvor jeg til tider kom på meg selv med å lure på om det kunne være at det var noe overnaturlig ved hendelsene. Jeg ble holdt i ånde, virkelig.

Paganinikontrakten er en annerledes bok som aller mest kan kalles en action. En ung kvinne blir funnet død ombord i en båt. Druknet. Men hvordan kan hun ha druknet uten å være våt? Samtidig finner man en velstående mann som tilsynelatende har tatt livet av seg selv. Har han det? Og hvis han har det - hvorfor. Joona Linna aner at det er noe som ikke helt stemmer. Han ser noen sammenhenger som ingen andre ser. I Paganinikontrakten føler man seg som leser nesten litt jaget. Det er et driv i handlingen som ligner på en klassisk actionfilm. Blant annet finner man i denne boken den mest troverdig skrevne biljakten jeg noensinne har lest.
Lars Kepler, aka Alexander og Alexandra Ahndoril, er allerede en krimfavoritt. Jeg gleder meg til neste bok om Joona Linna!

3. Robert Wilson: Et lite drap i Lisboa
Mitt første møte med Robert Wilson. Det skulle vise seg å bli et langvarig bekjentskap. I Et lite drap i Lisboa har vi to handlingsforløp. Det ene er drapet på 15-åringen Catarina Oliviera i nåtidens Lisboa. Den andre handlingen starter i 1941 i et krigsherjet Europa. Vi skjønner at disse handlingsforløpene på et eller annet sted vil møtes. Men når? Og hvorfor? Dette er en historisk skildring av andre verdenskrig i like stor grad som en klassisk krimfortelling. En drivende godt skrevet fortelling som holder nerven hele veien i mål. Anbefales!

4. Johan Theorin: Skumringstimen
I 1972 forsvinner en liten gutt på Öland. Han vandrer ut på Alvaret og blir aldri funnet igjen. 30 år senere får hans bestefar en barnesandal i posten. En sandal som må tilhøre gutten som forsvant. Guttens mor, Julia, kommer tilbake til Öland og får nå høre om den ekstremt usympatiske Nils Kant, en mann som forsvant lenge før hennes egen sønn. Men hva skjedde egentlig med Nils Kant, og hvorfor mener flere mennesker at de har sett ham etter at han angivelig skulle være død? I Skumringstimen vever Johan Teorin en fortelling hvor fortid og nåtid er tett knyttet sammen. Sorgen over et mistet barn ligger som en smertefull nerve gjennom hele historien. Dette var en fortelling som jeg fikk vondt i magen av å lese, men som er så godt fortalt at jeg allikevel har anbefalt folk å lese den. Det er en særdeles god krimfortelling. Etter min mening den beste Theorin har skrevet. Men jeg anbefaler også gjerne Nattefokk og Blodleie av samme forfatter.

5. Karin Fossum: Elskede Poona og Varsleren.
Karin Fossum er kanskje den aller beste av de litterære krimforfatterne. Elskede Poona fra 2000 er fortsatt en av mine absolutte favoritter. En indisk kvinne blir funnet drept ute på en åker ved et lite tettsted. Like i nærheten sitter det en mann og venter på kvinnen han møtte i Mumbai. Dette er den femte boken om etterforskerne Sejer og Skarre. I elskede Poona går Fossum dypt inn i psykologien ved et lite lokalsamfunn. For hvem ville vel finne på å skade denne fremmede kvinnen som hadde reist fra andre siden av verden? Hvorfor endte hun livet sitt på en åker på den norske landsbygda. Anmelder Terje Thorsen sier om denne boken at den "sannsynligvis er blant de beste norske kriminalromanene som noensinne er skrevet" i denne anmeldelsen. Han har nok rett.
Favoritt nummer to av Fossum er Varsleren fra 2009. Noen ødelegger den tryggheten. Noen får hverdagen til å plutselig virke truende. Noen får et nabolag til å skjønne at hva som helst kan skje.
En mor finner babyen sin i barnevognen utenfor huset, dynket med blod. Uskadd. En kreftsyk mann får besøk av et begravelsesbyrå. Konrad Sejer får et postkort med en jerv og teksten "Helvete begynner nå". Og det gjør det.
Det jeg likte best med denne boken var hvordan forfatteren minnet meg om hvor trygg jeg kan føle meg i min hverdag. Hva skal egentlig til for å frata meg tryggheten? Setter jeg egentlig nok pris på hverdagen min? Det er så interessant og så reelt. Vi tar lykken vår for gitt og Karin Fossum får oss til å skjønne det.
Det ryktes at det kommer ny krim fra Karin Fossum til høsten. Det håper jeg på. Og gleder meg til.

6. Gert Nygårdshaug: Serien om Fredric Drum
Da jeg begynte i Cappelen i 2006 hadde jeg ikke lest noen av bøkene til Gert Nygårdshaug. Jeg fant ut at det ville være litt flaut å møte ham hvis jeg ikke hadde lest noe av ham. Dermed: leseprosjekt. I stedet for å begynne med Mengele zoo, som kanskje ville vært litt mer åpenbart, så bestemte jeg meg for å begynne på Nygårdshaugs ti bøker om Fredric Drum/Skarphedin Olsen. Her er det mysterier av alle slag, mytologi, arkeologi, historie, filosofi, fysikk, metafysikk og mat. Masse mat. For Fredric Drum driver restaurant når han ikke ramler borti diverse mysterier. Jeg begynte på begynnelsen med Honningkrukken og ble kjapt trukket videre gjennom serien. Det er mye wow, gisp og hey! underveis og i bok nummer ti får man et siste pek fra forfatteren som gjør at man ikke kan annet enn å beundre ham for det ville prosjekt som denne serien faktisk er. Jeg er nok ikke alene om å ønske meg flere krimmysterier fra Gert Nygårdshaug. Denne serien anbefales varmt!

7. Jo Nesbø: Rødstrupe

Jo Nesbø har fått terningkast seks for nesten alle sine krimer. Det er nesten så jeg mistenker at det finnes en egen terning bare for Jo? Personlig mener jeg at han har skrevet mye bra, og jeg er stor fan av bøkene om Harry Hole. Men ingenting er bedre enn Rødstrupe. Rødstrupe er helstøpt med interessant historisk back-drop, første møte mellom Harry Hole og Rakel, driv og action i massevis.
Harry Hole presterer å skyte en Secret Service agent under besøket av President Clinton. Uforskyldt, til dels. Men dog. Harry Hole befinner seg i en delikat situasjon. For å dekke over fadesen ender Hole opp med å bli sparket oppover i systemet, og blir mot sin vilje førstebetjent i POT. I jobben i POT oppdager Hole at noen har forsøkt å smugle en Märklin-rifle inn i Norge. Et våpen som kun finnes i noen få hundre eksemplarer på verdensbasis og er verdt bortimot en halv million kroner. I tillegg et våpen som er ubrukelig til annet enn likvidering. Harry Hole har en utfordring med å finne ut av denne saken som blant annet har linker til de norske frontkjemperne. Uhyre spennende og nesten umulig å legge fra seg. Definitivt den beste av alle bøkene Jo Nesbø har skrevet. Så gjenstår det å se om Jo Nesbø atter en gang får terningkast seks for neste Harry Hole-bok. Den lanseres 9. juni.

8. Olen Steinhauer: Turisten
Dette er min seneste favoritt. Antihelten Milo Weaver er turist. Det vil si en agent i en amerikansk organisasjon underlagt CIA. En agent utenfor og under radaren. En av de som utfører oppgaver som ingen offisielle organer kan ta seg av. Turister har ingen fast tilknytning. De flyr solo. Milo Weaver har også flydd solo i et langt liv som agent. Men nå har han en kone og en stedatter. I tillegg er han i ferd med å bli anklaget for et mord han ikke har utført.
I Turisten blir vi tatt med på en internasjonal katt- og muslek hvor Milo Weaver prøver å unngå straff for noe han ikke har gjort, samtidig som han prøver å finne ut hva som egentlig har skjedd. Underveis blir det mengder av action hvor en pilleknaskende og småalkoholisert Milo svinger seg elegant unna det ene etter det andre forsøket på å ta livet av ham. Han er hektet på fransk 60-talls popmusikk og har svart humor. Det er ikke fritt for at jeg får sansen for denne antihelten på en måte det er lenge siden jeg har opplevd.
Olen Steinhauer skriver agenthistorier på en sånn måte at han er en Le Carré for 2000-tallet (Ja. Jeg er klar over at John Le Carré fortsatt både lever og skriver. Men dere skjønner?). Turisten er tilgjengelig i pocket nå. Bok nummer to om Milo Weaver har også akkurat kommet på norsk. Den heter Exit.

9. Stieg Larsson: Menn som hater kvinner.
Ja. Jeg er klar over at det er en trend å plutselig ikke like denne. Men jeg likte den, og liker den fortsatt. Jeg digger Lisbeth Salander og liker Mikael Blomkvist. Jeg lot meg fascinere av mysteriet med den forsvunnede niesen. Jeg fulgte spent med på alle opp og nedturer. Millenniums skjebne og jakten på å ta de som egentlig er badguys. Javel, så er den ikke litterær nok? Men den er spennende!
De to etterfølgende bøkene er ikke i nærheten, men kan med hell leses de også.

Min påske? Langfredag lander jeg og familien i Bangkok, på vei hjem fra Australia. Påskekrimen min skal leses på stranden på den bittelille Munnork Island i Thailand. Det blir langt fra kvikk lunsj og skiføre i år. Men jeg satser på at det allikevel skal bli litt krim i bokform. Under en palme. I skyggen.

Yarden.

2011-03-15T21:57:00.001+01:00

Yarden. En omvendt klassereise. Det er det man hører når noen skal forklare hva denne boken handler om. Jeg har brukt det selv, og bruker det igjen. Kristian Lundberg. Svensk forfatter av lyrikk, romaner og krim. Usannsynlig oppkomling. Mot alle odds. Veien opp innen kulturen er lang og omstendelig. Veien ned, der alt begynte, er kortere enn han noensinne skulle kunne forestille seg

Skattegjeld. For å holde seg flytende, forsørge seg og sin sønn, rekker pengene han tjener som skribent ikke lenger til. Som middelaldrende, ufaglært og nesten uskolert litterat er han nærmest ubrukelig som arbeidskraft. Han må ta det han kan få, og det han får er jobbene som ingen andre vil ha. Selv de jobbene må han kjempe for å få lov til å ta fatt på. Nede på Yarden, på kaien i Malmö. Timebetalt løsarbeider.

Han befinner seg på Yarden. Er på vei til eller fra Yarden. Han skriver korte setninger i skillet mellom natt og dag. Han husker en barndom og ungdom hvor alt lå til rette for at livet skulle gå realt til helvete. En psykisk sjuk mor, aleneforsørger til fem barn. En far som hadde frasagt seg alt ansvar og ikke ville vedkjenne seg sine egne unger. Evig flytting fra sted til sted, nye skoler, nye boliger. Det ene stedet tristere enn det andre. Alkoholmisbruk. Dop og salg av narkotika. Men også leselysten og nysgjerrigheten som drev ham til å stjele bøker på biblioteket for å stadig lese mer. Lese. Skrive. Sende inn tekster til forlagene. Bli refusert. Skrive mer. Bli refusert på nytt. Skrive. Antatt.

Nåtid. Forfatteren skriver om arbeidskamerater på Yarden. Et sted hvor 98% av de timeansatte er fremmedkulturelle. Skjebnene han har rundt seg hver dag. Mennesker som lever under eksistensminimum, men som likevel eksisterer. Noen som bare forsvinner fra en dag til den neste. Et miljø hvor man må gjøre seg fortjent tillitt og forstå koder og uskrevne regler. Disse menneskene har ikke noe valg. De må ta de jobbene de får og godta alt. I det minste så lenge noen ser dem.

Hvordan er det å befinne seg på den absolutte bunnen av samfunnet. "Vikarbyråer driver med slavehandel" sier Kristian Lundberg i dette intervjuet i Dagsavisen. Det minner meg også i stor grad om Barbara Ehrenreichs konklusjoner i Nickle and Dimed fra 2001(norsk utgave Kjøpt og underbetalt ble utgitt i 2004). Lønningene presses ned, slik at man har kontroll over arbeiderne. Man gjør de ansatte akkurat utrygge nok til at de vil gå med på nærmest hva som helst for å få nye jobber. Den lave lønnen gjør det nest inntil umulig å betale kontingent til fagforeningen, som i sin tur fører til enda mer utrygge arbeidsforhold. Fordi inntekten er så lav ender man opp med å ikke ha råd til å kjøpe egen bolig, og må dermed leie, som fører til at man heller ikke opparbeider seg egenkapital. Ehrenreich konkluderte med at store deler av den amerikanske arbeiderklassen arbeider seg dypere ned i fattigdom. Ting tyder på at det er slik også i Skandinavia.

Det er enormt provoserende for Kristian Lundberg å se at firmaene på Yarden sier opp fast ansatte for å så fylle på med timeansatte. Men han har ikke råd til å sette prinsippene sine først, han må ta de timene han kan få. Jeg skjønner det godt når Kristian Lundberg sier seg overrasket over at boken hans ikke har hatt noen som helst positive konsekvenser for arbeidsforholdene på Yarden, eller andre lignende arbeidsplasser. I Sverige har boken blitt litteratur og samfunnskritikken endt i bakgrunnen.

Tilbake til selve boken. For mye av det jeg omtaler her over er egentlig digresjoner. Hva er det som gjør så enormt inntrykk med denne lille flisen av en bok. Nesten 130 sider og tett, tett, tett. På 130 sider greier forfatteren å gi et bilde av et liv, en ungdom, et forfatterskap, en familie, kjærligheten til sønnen, kjærligheten til Malmö, undring over en fraværende far, en syk mor, en kai, et felleskap mot alle odds, urettferdighet, kulde, regn. En svært, svært god bok. Noe av det aller beste jeg har lest innen selvbiografisk skjønnlitteratur. Såpass kan jeg si. Det er heldigvis ikke alle forfattere som trenger 6 bind.

Flamme Forlag har også ordnet med en kommentar til utgivelsen, i kjent stil. Fagforeningsperspektiv. Smart. Kommentaren finner dere her.

Akkurat nå. Leser jeg. Noveller.

2011-03-10T18:13:00.001+01:00

Wells Tower er et ubeskrevet blad for min del. Han debuterte med novellesamlingen Everything ravaged, Everything burned i 2009, og nevnes allerede nå som en av de store nye stemmene innen amerikansk samtidslitteratur. Michiko Kakutani, legendarisk bokanmelder i New York Times hadde debuten hans på sin liste over de viktigste utgivelsene i 2009. Han havnet også på The New Yorker magazine's "20 under 40" luminary fiction writers". Wells Towers er med andre ord en forfatter man bør holde øye med. Boken er nå oversatt på ypperlig vis av Håvard Syvertsen og har fått tittelen Alt plyndra, alt brent.

Jeg har tidligere nevnt at jeg merker meg en trend rundt noveller. Eller er det kanskje bare jeg som plutselig har begynt å fokusere mer på noveller? Uansett har det vært noveller og krim som har opptatt meg mest i senere tid. God krim er alltid bra, men det er fint å lese litt annet innimellom.

Jan Grues Ubestemt tid og Ingvild H. Rishøis Historien om Fru Berg var begge gode leseropplevelser. Wells Towers er også det. Foreløpig har jeg bare rukket å lese den første novellen i boken. En litt trist white trash type historie som heter Den brune kysten. Jeg kan nesten kjenne lukten av råtten gjørme og sprukket linoleum. Motorolje og et mislykket liv. Så vidt jeg skjønner av filmen under så vil denne samlingen med noveller etter hvert ta meg langt avsted. Det blir interessant. Tror jeg.

Jeg vil gjerne ha tips til andre gode novellesamlinger. Noen favoritter? Kom med dem.

Dagbladet Søndag: Hylletrylle

2011-03-06T18:43:00.001+01:00


Oppslag fra Dagbladet Søndag.

I dag var det bokhyller som sto på programmet i Dagbladet Søndag. Sist helg var hyggelige journalist Marit Sunnanå Aalrust og überkule fotograf Nina Ruud på besøk i rekkehuset mitt på Lambertseter. Resultatet har blitt en skikkelig fin reportasje om det å leve med bøker. Det var et aldri så lite sjokk å åpne avisen for å så finne et helsides portrettbilde av meg selv. Men det var et flott bilde av både meg og bokhyllen min!

Oppslag fra Dagbladet Søndag.

Dagbladet har også vært på besøk hos min fellow girl geek Lene "Gekko" Pettersen. Fantastisk original løsning med brødkurvhyller til bøker! For ikke å snakke om de andre kreative og kunstneriske sprellene man finner på bloggen til Lene, her. Føler meg litt konservativ, da. Men det er helt greit.
Ser for øvrig at vi begge har en hang-up på oransje.

Hvis du planlegger å plassbygge hyller eller andre ting, så setter jeg deg gjerne i kontakt med min snekker/designer. Send meg en e-post, så sender jeg navn og telefonnummer. Gjelder nok først og fremst for Oslo og omegn, men kan godt hende han kan tegne for andre. Bra mann!

Endelig på nett! Du finner reportasjen her.

Stakkars bloggen!

2011-03-04T18:56:00.000+01:00

Her går det en kule varm om dagen! Det pleier alltid å være passe kaotisk og hektisk, men nå er det mer enn vanlig. På en veldig hyggelig måte, men dog. Derfor; alt for liten tid til å pleie bloggen og sørge for oppdateringer. Det kommer. Vær tålmodige med meg! Jeg er her. Bare høyt oppe. Armer og bein. Skal sørge for å komme meg ned på jorda igjen snart.

Bilde via Made In Norway Now

Uka: Møter, møter, møter. To dager i Trondheim: Vårfølelse! ARK. Credo og Brukbar. Kaffe på Dromedar. Chili, så klart. Godt selskap. Rakk akkurat ikke Per Olov Enquist på Litteraturhuset onsdag på grunn av tåke på Gardermoen - ukas nedtur... Enda flere møter. Besøk på forlaget av Natascha Kampusch - sterk bok! Flotte anmeldelser! Nye prosjekter - som dere skal få høre mer om etter hvert (!). Forberedelser til Kriminelt godt! i neste uke, som har rekordmange påmeldte - hurra! Enda noen møter. Og nå: Helg!

Leser by the way Erlend Loes bok Volvo lastvagnar. Dette fordi det er den eneste boken av Loe jeg ikke hadde lest. Onsdag 9. mars klokken 19.00 er det Åpen dør på forlaget og John Erik Riley skal intervjue Erlend Loe om forfatterskapet hans. Dette anbefaler jeg selvsagt alle å få med seg. Jeg gleder meg!

Og: Sist lørdag hadde jeg besøk av en hyggelig journalist fra Dagbladet Søndag. Hun hadde med seg en like hyggelig fotograf. Resultatet kan dere se i Dagbladet nå på søndag. Jeg er spent og forventningsfull og håper det har blitt en fin reportasje om det å leve med bøker.

Så. En hektisk uke er snart over. Først skal jeg ha en litt hektisk helg. Med litt mer blogging. Promise.

Kriminelt godt! 8. mars hos Cappelen Damm

2011-02-24T18:22:00.000+01:00

8. mars kl. 19.00 er det duket for et Kriminelt godt arrangement hos Cappelen Damm. I anledning kvinnedagen, kanskje? Nei. Ikke egentlig. Men det er helt sikkert at det blir bra feiring av krimsjangeren i det minste. Det kan hende det blir noen overraskelser til damene, uansett.

Forlaget får besøk av de svenske krimforfatterne Arne Dahl og Jan Wallentin. I tillegg kommer våre norske krimhelter Hans Olav Lahlum og Chris Tvedt på besøk i anledning lansering av forlagets nye krimserie i pocket; Kaliber. Vi har allerede sniklansert denne serien med utgivelsen av Lars Keplers Hypnotisøren i januar. Men det er først med de to nye utgivelsene at man kan se på det som en serie. De har blitt skikkelig fine, slik dere kan se nederst på denne siden.

Litteraturkritiker og skribent Fredrik Wandrup skal holde et miniforedrag om pulp-forfatteren Jim Thompson.
Det blir kriminelt godt på alle mulige hardkokte og rå vis denne kvelden, det er jeg sikker på!

Det beste av alt er at det er en happening som er åpen for publikum. Påmeldinger kan sendes på e-post til pamelding@cappelendamm.no, eller så kan du melde deg på via Facebook her.

Jeg kan avsløre at det er jeg som skal intervjue Jan Wallentin denne kvelden. Og ja, nervene er allerede på plass. Jeg har intervjuet forfattere tidligere, men kan ikke si at jeg har stor erfaring. Jeg må sette meg ned og lese boken på nytt og prøve å finne noen fine vinklinger. Det er nok å ta tak i den eventyrlige Strindbergs stjerne. En historie som tar oss med på kryss og tvers av Europa og videre opp på den arktiske isen. Litt Jules Verne krysset med Indiana Jones. På en thrilleraktig måte. Det som er litt morsomt er at Jan Wallentin selv er journalist. Så jeg skal intervjue intervjueren.

Det har vært veldig morsomt å jobbe med dette arrangementet. Flere avdelingen på huset har jobbet sammen for å få dette til. Fantastisk når man får til samarbeid av denne typen.
Nå håper jeg på fullt hus og stormende jubel tirsdag 8. mars. Har du sjansen: Kom!

Hjemme under dyna. Med noveller.

2011-02-22T13:01:00.000+01:00

Eller. På sofaen med et godt pledd. En kopp te. Hodet fullt av ull, feber og vond hals. Jeg er ikke laget for å sitte stille en hel dag. Det er mer frustrerende enn irriterende å være syk. Men her sitter jeg da.
Med feber i kroppen syns jeg det er vanskelig å konsentrere meg lenge av gangen. Det er med andre ord en perfekt dag for å lese noveller.

Jeg leser akkurat nå Jan Grues novellesamling Ubestemt tid. Finurlig novellesamling med tema: Tid. Tidsreise. Minner. Sammenhenger. Mangel på logikk. Forfatteren vrir og vender på konseptet og gir meg en følelse av å lese en ufattelig mye lengre bok, enn denne lille flis på 120+ sider. På en god måte! Fin anmeldelse av denne boken i Dagsavisen nylig. Les her.

På nattbordet ligger også novellesamlingen som tilsynelatende alle skal lese i vår, Ingvild H. Rishøis Historien om Fru Berg. Jeg gleder meg til å begynne på den, da den kommer varmt anbefalt fra flere kanter. Flotte anmeldelser på hele linja, f.eks på NRK her. Jo Sannems De vanlige ligger også der og venter. Det samme gjør John Ajvide Lindqvists noveller/tekster Låt de gamla drömmarna dö. Og ham skal jeg jo se i morgen. Da må jeg være frisk. Det er bare å pakke seg under dyna igjen med C-vitaminer og honning. Jeg skal nok greie det.

Når det gjelder noveller. Hvordan lese dem? Én og én novelle? En hel samling, akkurat som en vanlig bok? Jeg vurderer akkurat nå å splitte opp og lese i alle fire bøkene samtidig, men er redd for at jeg kanskje går glipp av noen av grepene i samlingene. Grues novellesamling har jo et tema. Stemmene er så forskjellige. Samtidig setter jeg stor pris på å lese mange mindre tekster, slik som i McSweeney´s-appen min.

Jeg har en følelse av at noveller er litt i vinden akkurat nå. Det har alltid vært klaget over at noveller ikke får den oppmerksomheten de fortjener. Kunststykket det er å skrive en sammensatt historie eller tekst på liten plass har kun vært stillferdig anerkjent. I det minste i senere tid. Hva mener dere?

Nå krabber jeg under dyna igjen. Til et melankolsk soundtrack. Det passer fint.

John Ajvide Lindqvist og Johan Harstad. På Litteraturhuset. Sammen.

2011-02-16T19:45:00.000+01:00

Onsdag 23. februar blir det storfint forfattermøte på Litteraturhuset. Johan Harstad skal samtale med John Ajvide Lindqvist rundt temaet Skrekk på Skansen. Og det er akkurat det det blir i Ajvide Lindqvists siste bok, Lille stjerne. Skrekk på Skansen, altså. Boken kom i norsk versjon fra trykkeriet i går. Men jeg har allerede lest, grøsset, lest, blitt forferdet, lest og gispet forbløffet over denne boken. I fjor sommer. På svensk.

Jeg startet (kanskje) i feil ende med John Ajvide Lindqvist. Nyfusjonert forlag, og første møte med forfatterskapet hans ble Menneskehavn. En bok jeg slukte rått, gråt og lo meg igjennom. Ikke bare litt skremt eller overveldet heller. Veldig skremt og veldig overveldet.
Det var bare å ta fatt på de moderne kultklassikerne, vampyrboken La den rette komme inn og zombiethrilleren Håndteringen av udøde. La den rette komme inn har også i ettertid blitt film, på ypperlig vis regissert av Thomas Alfredsson.

Ajvide Lindqvist er en forfatter som tar tak i skrekksjangerens klisjeer, blander det godt med svensk sosialdemokratisk småborgerlig hverdag og vrir noe helt nytt ut av litteraturen. Mens du blir skremt fra vettet. Hver gang. Trenger jeg å si at han er en personlig favoritt?

Lille stjerne tar for seg idoldyrking i vår tid. En usannsynlig, liten jente med absolutt gehør. Oppvokst i en kjeller. En annen jente, en klassisk outsider. Musikk. De to møtes. Tilhørighet. Massesuggesjon. Fellesskap og hva man gjør for flokken sin. Drill. Skansen.
Vel. Der har du noen ledeord i romanen som i følge svenske anmeldere er Ajvide Lindqvists aller beste. Jeg vil gå så langt som å si at den er akkurat like god som de øvrige romanene hans. Liker man Ajvide Lindqvist, så gjør man.

Med andre ord. Hvis du er i Oslo førstkommende onsdag. Kom deg på Litteraturhuset! Det er fortsatt billetter igjen til dette arrangementet. Ligger an til å bli svært interessant. Og kanskje litt skremmende?

Mer om arrangement og billetter finner du her.

James Blake...melankolsk kjærlighet

2011-02-14T19:24:00.000+01:00

<p>&amp;amp;lt;br&amp;amp;gt;&amp;amp;lt;br&amp;amp;gt;Så</p>

Så vakkert. Melankolsk. Sukk...

Litt håpløst romantisk, jeg.

2011-02-13T20:14:00.000+01:00

Hver år skjer det samme. Valentine. Ja. Vel. Ganske glorete og litt over the top. Og man trenger vel ikke en egen dag for romantikk og kjærlighet - eller? Man kan jo romantisere hvilken som helst dag i året. Det trenger ikke å være akkurat 14. februar. Men så er det jo slik at denne dagen kommer hvert år. Og selv om jeg er en voksen og selvstendig kvinne, så liker jeg å bli romanced! Jeg blir latterlig glad for blomster. Sjokolade. En fin spilleliste. En romantisk bok. Kanskje det er litt fint å ha denne ene dagen i året hvor man har all anledning til å tenke på kjærlighet. Temaet kunne definitivt vært verre.

Så. Noen små bokanbefalinger for de av dere som kanskje har lyst å overraske noen med kjærlighet i form av en bok.

Erlend Loe: Maria & José
Flott illustrert av Kim Hiorthøy. Dette er den lille fortellingen om Maria. Og den bittelille mannen som bor inne i øret hennes, José. José elsker Maria så høyt at han har viet livet sitt til å passe på henne og sørge for at hun alltid har det fint. Som det står bak på boka:

" José vet hvem han elsker. Til fots kan det ta ham en halv time å gå fra Marias øre og ned til hoftekammen. På sykkel knappe tre minutter"

Dette er en corny, men ytterst nydelig og romantisk liten bok. Utgitt for første gang i 1994, og en av de aller første bøkene jeg kjøpte meg som nyansatt bokhandlerassistent.

Lars Elling: To og to

"To og to går de ombord. To og to står de ved rekka og ser jorda forsvinne og bli til hav. Noen ganger er det nødvendig å være to. To må man være."

Lars Elling er mest kjent som kunstner. Han har også laget en av de søteste små bøkene som finnes, nemlig To og to. På et cruiseskip er alle dyrene to og to. Alle unntatt pungnesebjørnen. Han er alene. Det er ikke fint å være alene når alle andre er to.

Denne lille perlen av en bok har vært utsolgt fra forlaget i årevis. Men akkurat NÅ har det kommet et nytt opplag på plass. Hurra for det!

Jan Wiese: Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede
Ja. Den har blitt anbefalt til det kjedsommelige. Men den er romantisk. Og den har en fantastisk tittel. Og jeg liker denne fine fortellingen som tar oss med fra et middelaldertorg i Italia via Vatikanet i jakten etter en fortelling om stor kjærlighet, og hva man vil gjøre for den man elsker. Kjenner jeg blir rørt av å tenke på den.

Så. Mine forslag til romantikk er på plass. Håper det blir en dag full av LOVE for dere alle sammen!

Snart Mammutsalg!

2011-02-11T12:14:00.000+01:00

Årlig kommer den vandrende. Den er stor. Den er hårete. Den er elsket av sånne som meg. Mennesker som allerede har fler bøker enn vi kan telle, men som allikevel vil ha fler. Gjerne billig. I innbundet utgave. 17. februar braker det løs. Mammutsalget!
Så. Hvordan tegner man en mammut? Egentlig? Øistein har svaret.

Travle dager. Buzz Aldrin. Og sånn.

2011-02-09T16:17:00.001+01:00

Her skjer det veldig lite om dagen. Eller. Det vil egentlig si at det skjer litt for mye. Lite på bloggen betyr som regel mye i den virkelige verden. Det er travle dager med jobb, henting og bringing, syke barn og sosialt samvær. Til en viss grad er det fine dager. Ikke minst hjelper det at det blir lysere utenfor vinduet både tidlig morgen og tidlig ettermiddag. Denne mørketiden tar knekken på meg.

I rekken "bøker-alle-har-lest-men-som-jeg-ikke-har-fått-rotet-meg-til-å-lese-ennå" har turen nå kommet til Johan Harstads bok Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? Kan noen forklare meg hvordan det er mulig å ha utsatt lesingen av denne boka i fem år? Jeg har hatt den i bokhyllen i minst tre av dem. Den har snakket til meg mange ganger "Ta meg! Les meg! Du vet du vil!", blitt tatt ut av hyllen, bare for å bli puttet på plass igjen. Men nå er jeg i gang. 200 sider inn i en virkelig god fortelling. Om Mattias. Livet som faller sammen. En båttur. Et bittelite sted på Færøyene. Havstein, Anna, Ennen og Palli. En gammel fabrikk. Jeg kan ikke konkludere ennå, men har på følelsen at dette er en av de bøkene som blir. Lenge. Hvis du ikke har lest den ennå, så foreslår jeg at du ikke lar det gå 5 år før du gjør det.

Så. Nå. Litt mer jobb. Litt sosialt. Snart helg. Life.

Nordover. Og sør igjen.

2011-02-03T20:58:00.000+01:00

Forlagskveld på Mo ble en skikkelig fin aften i godt selskap. Bortimot 130 bokhandlere, bibliotekarer og litteraturinteresserte samlet seg på Nasjonalbiblioteket for å høre meg, Jan-Frode Brenna-Hansen fra Gyldendal og Vegard Bye fra Aschehoug presentere vårens bøker. Med oss på laget hadde vi krimforfatterne Chris Tvedt, Jørgen Brekke og Øystein Wiik som presenterte sine bøker.

Presentasjon av vårlister er alltid annerledes enn presentasjon av høstlister. Det kommer ut færre titler på våren, i tillegg til at hovedvekten på utgivelsene gjerne ligger på fakta og oversatt skjønn. Vi skal bli friske, spreke og slanke når det er vår. Vårt friske, spreke, slanke legeme skal gjerne underholdes og skremmes av krim. Legg til en god dose nye barnebøker, noen actionfylte filmtrailere og bokfilmer, cupcakes og en fantastisk versjon av tårnarien fra operaen Tosca fremført av Øystein Wiik - så skjønner du sånn ca hvordan det bar seg.

Og alt gikk jo fint! Det tekniske var på plass, alle filmer og lyder spilte der de skulle og jeg husket stort sett alt jeg skulle si. Det er en fin følelse å kjenne at presentasjonen sitter som den skal.

Nå er jeg tilbake i Oslo by, med god hjelp fra Widerøe. Blir en stund før jeg drar nordover igjen - men jeg gleder meg allerede til neste invitasjon.

Leanne Shapton: Viktige kunstgjenstander...

2011-01-30T22:32:00.000+01:00

...og personlige eiendeler fra Lenore Doolan og Harold Morris´ samling, inklusive bøker, moteklær og smykker. Lørdag 14. februar 2009, New York. Aksjonshuset Strachan & Quinn. New York. London. Toronto.

Det er den merkelige tittelen på en bok jeg fikk på pulten min en dag i forrige uke. En relativt snodig utseende bok som jeg ikke helt skjønte hva var. Litt forsiktig begynte jeg å bla i den for så å kjapt bli mildt oppslukt.

Tilsynelatende er dette en katalog over ting, postkort, klær, bøker, nips, kinobilletter og mye annet som skal selges på en auksjon. Men i det man begynner på begynnelsen og leser om tingene som skal selges, så utfolder det seg en historie om et kjærlighetsforhold. Forholdet mellom kakeskribent Lenore Doolan og reklamemannen Harold (Hal) Morris. Alt i auksjonskatalogen er levingene etter et delvis stormfullt og pasjonert forhold. Men også med klassiske levninger av typen missforståtte gaver, kjærlighetsnotater og bevis for ting som går vel og ting som ikke går særlig vel.

Jeg ble fascinert over detaljrikheten i boken og det prosjekt det må være å dokumentere noe som er ren fiksjon. Variasjonen i bilder og stæsj gir virkelig inntrykket av at dette kunne være et reelt forhold dokumentert av et par. De små innblikk vi blir gitt via brev, postkort og notater i margen på teaterprogrammer, gir også en følelse av at dette virkelig kunne ha skjedd.

Uendelig detaljerte beskrivelser av innholdet i en toalettmappe og hvor 18 av Doolans BH-er har sin opprinnelse, notatbøker, steiner og god vin. Doolans kakeskriverier, Morris jobbreiser til eksotiske og mindre eksotiske strøk. Jeg fant historien interessant og hadde til og med noen øyeblikk av "næææ!" underveis. Ferdig lest føler jeg at jeg har lest en roman om et kjærlighetsforhold. En sånn hvor man har blitt kjent med hovedpersonene og liker dem godt, til tross for alle deres svakheter og mindre hyggelige sider.

En spesiell liten perle. Litt sær. På en ytterst sjarmerende måte. Les den!

Liten time-out og tur til Mo

2011-01-30T18:04:00.000+01:00

Antony Gormleys skulptur Havmannen, Mo. I snøvær. Foto: Anette S. Garpestad

Jeg er utenfor allfarvei. Virkelig. Noen stille dager hjemme hos min mor. En bitteliten plass på indre Helgeland, ikke et veikryss engang. Mer hardt til venstre etter en sving. Så er man der. Eller her. Og her er det veldig lite. Mange lave bjerketrær. Et fantastisk panorama av fjell. Stille summing av elektrisitetsledninger. Det passer fint akkurat nå.

På tirsdag skal jeg til Mo i Rana for å holde bokpresentasjon på Nasjonalbiblioteket. For de av dere som har lest denne bloggen en stund, så er det kanskje noen som husker at det ikke gikk særlig bra sist gang jeg gjorde akkurat det. Det ble en katastrofal presentasjon som jeg har skrevet om her. Virkelig et mareritt. Noe som gir meg rimelig store nerver i forbindelse med den presentasjonen jeg nå skal holde. Alle de tekniske tingene skal være på plass. Men plutselig slo det meg at mac´en min kan klikke. Den har gjort det en gang tidligere. Hva gjør jeg hvis jeg står der helt uten presentasjon? Grøsser ved tanken. Prøver å innstille meg på at det vil gå bra. Det gjør sikkert det.

Det morsomme og enda litt skumlere med presentasjonen på Mo er at jeg presenterer bøker sammen med representanter fra Aschehoug og Gyldendal. Vi har også med oss tre forfattere som skal fortelle om sine bøker. Fra Cappelen Damm er det krimforfatter Chris Tvedt som skal være med. Det blir kjekt! Forlagskveld på Mo er fint arrangement og pleier å være bra oppmøte. Men et lite element av konkurranse er nok tilstede...

I mellomtiden skal jeg ha en litt rolig mandag. Sammen med mor. Håper på klarvær, men regner med sludd. Godt lesevær.

En sånn uke

2011-01-24T10:00:00.000+01:00

Ser på kalenderen min og innser at dette er "en sånn" uke. Vegg-til-vegg med møter og aktiviteter. Jobb, hobby, sosialt og familiært. Litt liten tid til å lese, regner jeg med. Det blir konsekvensen.

På onsdag kl. 19.00 har jeg tenkt meg på foredrag på Litteraturhuset: 00-tallet. En statusoppdatering. Professor Per Thomas Andersen, litteraturanmelder Ane Farsethås og kritiker Susanne Christensen vil prøve å gi oss en status. Knut Nærum skal oppsummere 00-tallet fritt etter hukommelsen. Annette Orre vil lede samtalen. Tror det kan bli interessant.

Vi leser nordisk #3. Sonja Nordenswan: Blues från ett krossat världshus

2011-01-20T18:25:00.000+01:00

I regi av Knirk fortsetter ferden mot utdelingen av Nordisk råds litteraturpris. Tredje bok i rekken av nominerte er Ålandske Sonja Nordenswan: Blues från ett krossat världshus.

Anslaget i denne boken ga meg en følelse av at jeg atter en gang skulle lese om galskap på et eller annet nivå. Men kjapt kom en mye mer straight forward generasjonsfortelling til syne. En litt oppfinnsom sådan, men rimelig ordinær.

Smaragda har vokst opp hos sin mormor på Åland. Hun vet ikke hvem hverken morfar eller far. Smaragdas mor døde i en bilulykke da hun var barn. I det hun fyller 18 år og søker om ID får hun beskjed om at hun er født i utlandet. At hun skal være av utenlandsk opprinnelse er helt ukjent for henne, men danner utgangspunktet til å nøste opp i hva som egentlig har skjedd i familien.

Noen sene kvelder med mormor i tillegg til litt research på internett gir Smaragda historien om hennes mormors barndom og ungdom. Og ikke minst svaret på hvem den mystiske morfaren faktisk er. Smaragda mottar også tre dagbøker skrevet av hennes mor. Disse forteller historien om morens smådramatiske oppvekst og til slutt hvem Smaragdas far var. Fortellingen fører oss gjennom deler av 60-, 70- og 80-tallet, med en god dose musikk og stilreferanser. Dette kunne med hell ha vært utbrodert mer. I denne fortellingen fikk jeg mer en følelse av at det ble lagt til for å gi litt farge.

All informasjonen, i tillegg til at Smaragdas mormor plutselig får slag og blir innlagt på sykehus, er med på å drive den unge jenten ut over kanten. Hun blir psykotisk og ender opp med å bli innlagt. Deler av fortellingen er fortalt retrospektivt av Smaragda etter at hun har blitt utskrevet. Forfatteren legger da til passasjer som kanskje er ment å være poetiske. Jeg kom på meg selv med å himle med øynene over noe av akkurat det og tenkte at det var unødvendig. Klart det var mye informasjon på en gang for en ung kvinne, men er denne historien noe som ville ha drevet noen som helst til galskap? Jeg finner det ikke troverdig.

Jeg sier ikke at dette er en dårlig bok. Men kanskje litt kjedelig?

Unnskylder Åland med at det er en liten (litt liten i det minste) øy som sikkert ikke har forferdelig mange forfattere å velge blant. Jeg tror ikke Nordisk råds litteraturpris vil tilfalle denne forfatteren.

Favoritt fra hyllen #3

2011-01-16T21:00:00.000+01:00

På H i alfabetet finner vi Siri Hustvedt. Siri Hustvedt, kona til forfatteren Paul Auster, norskettet og delvis oppvokst i Norge. Hun er litt vår. På en måte.
Da jeg fikk vite at hun skal komme med ny bok i vår, tenkte jeg at det kunne være en god anledning til å fortelle om en av mine absolutte bokfavoritter.

Det jeg elsket ble utgitt på norsk i 2002 og fikk umiddelbart velfortjent oppmerksomhet. Jeg fikk boken anbefalt fra en god kollega og ble umiddelbart oppslukt.

To kunstnerfamilier følger hverandre i noen tiår i New Yorks SoHo. De bor i samme hus, men i hver sin etasje. De får hvert sitt barn på samme tidspunkt, sønnene Matt og Mark. Familiene berører hverandres kunstfelt og akademiske ambisjoner på forskjellige nivåer. Livene til disse familiene trår innom mange av de klassiske hendelsene; ekteskap, kjærlighet, pasjon, utroskap, skilsmisse. Kontakten opprettholdes uansett på forskjellige nivåer.

Skildringen av kunsten, opplevelsen av kunst og samtalene rundt kunst, er spesielt flotte passasjer. I starten av boken dreier mye seg om akkurat det. Lange samtaler. Et fargerikt persongalleri som bruker alle muligheter til å leve i kunsten.

Så skjer tragedien som skal velte disse familiene for alltid. Matt drukner under en leirskoleutflukt. Den sorg som rammer foreldrene til Matt, videreføres gjennom sorgen til Mark til Marks foreldre. Mark, den destruktive, sjarmerende, løgneren. Tyven. Personligheten til Mark er fasinerende godt beskrevet, mange av egenskapene er også der i ham som barn. Men dødsfallet til Matt styrer ham ut over kanten og setter i gang hendelser som skal ende i ulykke.

Mark blir en del av et yngre kunstnermiljø som krysser grense etter grense i sine forsøk på å utfordre og provosere det etablerte kunstmiljøet. Hustvedt beskriver en generasjon av unge med manglende sperrer. Mark tar etter hvert opp mye av handlingen i boken og dreier den inn på et definitivt mye mørkere spor. Måten han utnytter følelsene til menneskene rundt seg, til og med utnytter sorgen til mennesker, det er rått.

Boken gikk inn på meg på en helt spesiell måte. Så til de grader at jeg utsatte å lese Når du ser meg i nesten to år etter utgivelsen. Redd for å ikke ha den samme følelsen. Ingen grunn til å ikke lese den boken heller, men den tok meg heller ikke på den samme måten.

Det jeg elsket er sannsynligvis boken jeg aktivt solgte aller flest eksemplarer av i den tid jeg jobbet som bokhandler. Det er boken som kan anbefales til nesten hvem som helst, så lenge de liker gode romaner. Dramatikken, psykologien, kunsten, sorgen, smerten. Hvis du fortsatt ikke har lest den, så har du virkelig en godbit til gode.

Nå gleder jeg meg virkelig til vårens utgivelse av Hustvedt nye bok Sommeren uten menn.

John Erik Riley: Heimdal, California

2011-01-10T19:04:00.001+01:00

Hvor begynne? Eller; where to begin? 872,5 sider. 1176g. 231 fotnoter. 127 bilder. Roman. Skrøne. Konsept. Fotobok. Murstein?

Førjulsgave fra forfatteren, med Pavement-referansen "Manmade deltas & concrete rivers" skrevet på første oppslag (denne strofen dukker by the way opp i fotnote 120). Vel. Heldige meg har tilbrakt jul og romjul sammen med John Erik Riley. I overført betydning.

Norskamerikanske Balder Mehamn er matskribent og kjendiskokk. Balder Mehamn har med matfilosofien Kulinarismen tatt kultur-Norge med storm. Balder Mehamn er populær. Balder Mehamn har blitt forlatt at kjæresten sin, Cordelia. Balder Mehamn har en svært offentlig breakdown, live på riksdekkende TV. Balder Mehamn mister deler av hukommelsen. Balder Mehamn isolerer seg i leiligheten sin på St.Hanshaugen og prøver å svare på spørsmålet: Hvem er egentlig Balder Mehamn?

På denne måten fører Balder Mehamn oss gjennom en oppvekst og et liv noe utenom det vanlige.
Med foreldre aktive i den miljøgeriljaen GM - the Gaia Militia - forteller Balder om et liv med stadig nye aliaser, summer-camps med kursmoduler som GM 1346(a), stadig nye skoler og et liv konstant på rømmen fra SAGA. Helt til den lille familien ender opp i Heimdal, California, etter en uheldig episode med sprengstoff i San Fransisco. Heimdal. En fiktiv småby. Som å tenke seg en by i Minnesota, bare på den Californske kysten. Familien slår seg ned på et småbruk langt fra folk. I Heimdal går Balder under navnet Erik Riley. Men heter egentlig Isak. Kanskje.

Norsk er for øvrig det foretrukne språket i GM. Et fint kodespråk, da veldig få snakker norsk i USA. I Heimdal er norsk også en til dels integrert del av dagligspråket og de kommuneansatte er pålagt å kunne norsk. Dermed er grunnlaget lagt for å skrive en fortelling hvor norsk og engelsk glir relativt sømløst over i hverandre. Norwenglish. Norskengelsk. Legg til en god dose Heimdølske uttrykk av typen okseshaiter, spraakblomst og å halibytte. Kreativt. Og ikke minst: Det funker!

For min del, siden jeg leser norsk og engelsk tilnærmet like godt, syns jeg dette var et morsomt og interessant grep. Men jeg kan tenke meg at den som ikke er fullt så sterk i engelsk vil finne en del utfordringer underveis.

Foreldrene til Erik/Isak ender etter hvert opp med å bli utstøtt at GM. En livskrise så stor for Erik/Isaks far at han ender opp i kjelleren (bokstavelig talt) og trekker seg unna livet sammen med kone og sønn. Det blir opp til mor og Erik/Isak å holde småbruket gående med det de kan. Et liv utenfor samfunnet for øvrig er ikke akkurat den enkleste måten å leve. Skildringene av forholdet mellom mor og sønn og Erik/Isaks ungdomstid i Heimdal er svært gode. Vennskapet med karakteren Crazy Dave er også beskrevet med humor og følelse.

Historien tar også for seg Cordelia. Balders store kjærlighet, beste venn og kanskje største utfordring. Cordelia har reist fra Balder. Hun har - av alle steder. Og: selvfølgelig - reist til Heimdal, California. Derfra sender hun brev og bilder til Balder. Hun blogger til ham. Hun legger bilder på Flickr for at han skal se dem (Ja, sjekket brukernavnet. Liz Phair? Musikkreferanse. En av mange). Cordelia forteller om livet sitt i Heimdal, om menn hun knuller, om å være ensom, om savn. Jeg syns personlig at brevene fra Cordelia var noe av det aller beste med boken.

I kjappe kast fram og tilbake i tid følger vi nåtids-Balder og datids-Erik. Balder har fiktive samtaler med sin (beste?) venn Bingo. Erik/Isak plukker sopp i skogen og ender opp midt i innspillingen av en obskur episode av Star Wars. Balder tenker over foredrag han har holdt og boklanseringer han har vært med på. Erik/Isak får besøk av Steve Jobs på småbruket. Balder slakter geiter live på scenen. Erik/Isak står slalom i ørkenen. Balder tenker. Balder snakker med seg selv. Cordelia går til grunne.
Balder! Go get the girl!

Som dere sikkert skjønner - det skjer MYE i denne boka. Til tider spennende. Andre ganger essayistisk. Mange ganger pent. Andre ganger styggpent. Repetitive passasjer. Språklig skal de mer garvede anmeldere få en utfordring i å finne en definisjon.

Det er morsomt å spore de utrolig mange kulturelle referansene underveis. Kanskje også noen kjente kulturpersonligheter i kongeriket Norge? For min del har det blitt en Spotify-spilleliste med bakgrunn i de mange musikkreferansene (så langt jeg kom med hjelp av Spotify). Det har også blitt mye ekstra snoking i fotnotene for å finne flere ledetråder.
Mitt tips til alle som skal lese denne boka - bruk tid på den! Les fotnotene! Begynn med å lese kolofonsiden. Aller sist: Sjekk omslaget under smussomslaget.

Jeg konkluderer med at dette er en WICKED og AWESOME bok! Ingen tvil om at John Erik Riley er one hell of a Longørist. Fortellingen som sådan holder hele veien i mål og enda litt lenger. Bonusen er alle de fortellingene vi får med på kjøpet. Bildene gir også boken en ekstra edge. De er tatt av forfatteren selv, by the way.

Dette ble skamløst rosende. Flaut begeistret. Latterlig entusiastisk. Helt på sin plass.

Mitt tips: LES!

PS: Et fint intervju med forfatteren finner du her.

PPS: Jeg har ventet på at den første avisanmeldelsen skulle komme på trykk før publisering av dette innlegget. La meg slå fast at jeg og Dagbladets Cathrine Krøger er dypt og inderlig uenige. Det er ikke første gang, og det blir helt sikkert ikke den siste.

Kan en bok redde livet ditt? La oss sjekke...

2011-01-10T17:55:00.000+01:00

Bok i P2 og Bokprogrammet ser på bokvåren

2011-01-06T14:28:00.000+01:00

Bilde via nrk.no

Oversikten over hva programleder Siss Vik, litteraturkritiker Anne Cathrine Straume, Knirk, Janke og jeg gleder oss til denne våren finner du her.

Nytt bokår!

2011-01-03T16:16:00.000+01:00

Nytt år. Tilbake på jobb på forlaget. Hverdag. I grunnen ganske fint. Det er også tiden for å vende blikket fremover og danne seg noen tanker om hva det nye året kan finne på å bringe. Bokmessig. Selvsagt.

I 2010 føler jeg ikke at jeg fikk lest så mye som jeg skulle ha ønsket. Det er selvsagt ikke mengden det kommer an på. Kvaliteten har vært høy med topper som Jonathan Franzen, Beate Grimsrud, Gaute Heivoll og sist men definitivt (!) ikke minst John Erik Riley (skriver om den litt senere i januar).

Så hva er planen og forventingen for bokåret 2011?

1. Jeg har bestemt meg for at jeg skal lese Roberto Bolaño. Dette er årets første plan. Ville detektiver er bestilt og skal leses så fort den dukker opp. 2666 får bli neste bok ut.
2. Jeg har også lyst å lese mer tegneserier i år. I dag er det et flott oppslag i Dagbladet med fokus illustrerte/grafiske romaner og tegneserieprosjekter som er oversatt til norsk. Jeg liker!
3. Jeg skal gjøre et skikkelig forsøk på å følge prosjektet Vi leser nordisk helt frem til utdelingen av Nordisk råds litteraturpris i april. Det blir spennende å se om jeg henger med helt til mål.

4. Jeg skal lese mer australsk litteratur. Det jeg forbinder med australsk litteratur er Colleen McCulloughs Tornefuglene. Neida, det er tull, selv om det var en roman jeg satte umåtelig pris på i en alder av 16. Nåtidsmeg har australske favoritter som Shaun Tan og Sonya Hartnett. Men jeg kan med fordel bli kjent med flere. I april reiser jeg og familien på langtur Down Under. Det er årsak god som noen til å lese mer av litteraturen Australia har å tilby. Først ut blir Steve Toltz.
5. Jeg skal få lest mer sakprosa. Samfunn, biografier og historie blir i grunn veldig sjelden prioritert av meg. Jeg kan med fordel lese mer av den typen bøker.
6. Savner å lese Science Fiction. Wiliam Gibson har kommet med ny bok. Den må leses. Tror kanskje jeg har brukt dette videoklippet før, men det tåler å gjentas:

7. Jeg skal lese MER i 2011. Det er ikke alltid et mål å leste mest mulig, men i 2010 har jeg hatt perioder hvor det har vært tungt å lese. På tide å finne igjen den gode flyten. Foreløpig går det fint.

Hva er leseplanene dine for året?

Vi leser nordisk #2. Harald Voetmann: Vågen

2011-01-02T21:43:00.000+01:00

Den danske forfatteren Harald Voetmann er nominert til Nordisk råds litteraturpris for sin lille "roman" Vågen. Våken ville nok være riktig oversettelse til norsk. Det er pussig liten bok som jeg ikke blir helt klok på. ROMAN står det på omslaget. Det meste av innholdet er relativt kjente historiske fakta om den romerske naturviteren Plinius den eldre og hans nevø Plinius den yngre. I tillegg serveres vi tilsynelatende (tilsynelatende må jeg si, siden jeg ikke vet om det er reelt) utdrag fra Plinius den eldres verk Naturalis Historia. Snodig nok visste jeg hvem disse Pliniusene var, etter å ha sett en spennende dokumentar om vulkanutbruddet som begravde Pompeii og Herculaneum (alt man får med seg...)

I noen korte scener blir vi presentert for hendelser i Plinius den eldres liv, gjerne med kommentarer i ettertid fra Plinius den yngre. Inngangen til hendelsene har også gjerne utgangspunkt i utdragene fra Naturalis Historia.

"Citat, Naturalis Historia: Mennesket er det eneste dyr, der skammer sig efter den første parring; et tydeligt tegn på, at livets ophav er skammeligt. De øvrige dyr parrer sig på et fastlagt tidspunkt af året, men mennesker gør det når som helst, både dag og nat. Der er en grænse for de øvrige dyrs parringslyst, men for mennesket er der næsten ingen."

Det er en brutal verden Plinius den eldre forsøker seg på å beskrive. En verden hvor drap og sex er en like naturlig del av livet som det å spise. Plinius den eldre er overveldet over verden rundt seg og undrer seg over det aller meste. Forholdet mellom våken og drøm er en av temaene som drøftes. Noen av de drøyeste scenene i boken beskriver en iscenesettelse av månegudinnen Diana - også gudinne for fruktbarhet og jakt -, symbolisert ved at en mannlig skuespiller utkledd til gudinnen tar livet av drektige dyr og en gravid kvinne. Underholdning var noe helt annet på tiden under keiser Vespasian. Overflod og overmakt er også ord som beskriver verdenen for den priviligierte stand som Plinius den eldre tilhørte. Forhold mellom herrefolk og slaver, eierskap og frihet.

Dansk er ikke min sterkeste side, det innrømmer jeg. Men jeg mener at Voetmann har en lyrisk form som kler dette brutale og uforståelige godt. Det er ingen tvil om litterær kvalitet. Jeg ser at forfatteren har oversatt verk av Plinius den eldre til dansk og regner med at han er en mann som kjenner stoffet godt. Uansett sitter jeg igjen med et spørsmål om hvorfor? Hva er det Voetmann prøver å fortelle meg? Hvorfor denne versjon av en allerede kjent historie? Boken er kun en liten flis på 150 sider. Dog 150 sider tungt fordøyelig. Langt ifra noen favoritt. Dessverre.

Jul og ønsket lesero

2010-12-26T21:09:00.000+01:00

Jul på kjøkkenet. Amaryllis og rot. Foto: Anette S. Garpestad

Det er første jul i eget hus. Det vil si. Det er første jul i et hjem hvor vi har egen inngangsdør. Hus er hus, selv om det står i rekke. Det ble pyntet. Det ble juletre. Julaften ble unnagjort på en eksemplarisk måte. Det ble altså atter en gang jul, og atter en gang er den snart over. Lekene er pakket ut og lekt med. Maten er langt ifra oppspist. Ungene suser rundt i konstant sukkerrus. Mor prøver å finne lesero i julehjemmet.

Julegaver. Fikk dere noen bøker til jul? Som forlagsansatt får jeg sjelden eller aldri bøker i gave. Dette er jeg litt lei meg for i grunn. Eller. Ikke lei meg. Det er å ta i. Jeg skulle uansett ønske at flere ville gi meg bøker i gave, slik at jeg kan oppdage nye forfatterskap og spennende utgivelser som kanskje har gått meg hus forbi. Av den grunn ble jeg veldig glad da forlagskollega John Erik Riley ville gi meg den nye boken sin rett før jul. Store muligheter for at jeg ville ha skaffet meg boken selv, men en gave er så mye hyggeligere - ikke sant? Spesielt med personlig hilsen. Boken heter Heimdal, California og er en skikkelig murstein av en utgivelse. Boken utkommer ikke før i januar, så jeg bør ikke si så mye om den ennå. Våger meg uansett på å nevne at jeg liker den svært godt. Og den blir utgitt på Tiden forlag - hvis noen lurer.


John Erik Rileys bok Heimdal, California.

Er det slemt å si at det er deilig at ungene har lagt seg? At jeg nå kan legge meg på sofaen med god samvittighet. En kopp te. Stearinlys (jeg vet det er en klisje, men jeg elsker å tenne masse lys). Noe stille og rolig på Spotify. Lang romjul og jeg har fri. Det rekker å bli nytt år før jeg atter en gang skal finne frem nøkkelkortet mitt og komme meg på jobb. Livet er passe sweet.

God jul dere!

Julepynt. Foto: Anette S. Garpestad

Program for vinteren på Litteraturhuset

2010-12-23T10:30:00.000+01:00

Foto: Maria Børja via Dagbladet.

Litteraturhuset i Oslo la ut programet sitt for vinteren i går. Du finner det her. Finfint, spennende og variert program! Jeg har allerede kjøpt billetter til P.O. Enquist/Dag Solstad og John Ajvide Lindqvist/Johan Harstad.

Hva med deg? Noe du har lyst å få med deg?

Vi leser nordisk #1. Beate Grimsrud: En dåre fri

2010-12-22T00:26:00.064+01:00

Via Dagsavisen, Foto: Luca Kleve-Ruud

"Det er jeg som er Eli. Det betyr min Gud på hebraisk. Det er både et jentenavn og et guttenavn."

Slik begynner Beate Grimsruds roman En dåre fri, en bok som hun har blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris for fra både Norge og Sverige. En dåre fri handler om Eli, som hører stemmer og som deler kropp med guttene Espen, Emil, Erik og Prins Eugen. Eli som er en romanperson som deler mye av hendelsene i livet sitt med forfatteren selv. Beate Grimsrud.

Jeg velger å se boken som en roman, da det er det forfatteren selv kaller den. Det gjør Karl Ove Knausgård også, vil noen si. Men jeg føler ikke at det er viktig i denne sammenheng. Beate Grimsruds bok er så mye mer et interessant prosjekt i det hun fremstiller verden til en psykisk syk person på en sånn måte at det beveger, morer, engasjerer og ryster leseren. På samme tid som hun leverer noe som er språklig og filosofisk elegant.

Fortellingen om Eli, fra tiden som liten jente i Norge og frem til nåtid som anerkjent forfatter i Sverige, er rett og slett ganske enestående. Som liten er Eli en spesiell jente som sliter med uro og dysleksi. Som ungdom destruktiv. Som voksen gal? Det er Eli selv som undrer seg over sin galskap. For hun er ikke i tvil om at hun er gal. Eller kanskje det er noen av guttene som er gale. Er hun en kvinne eller en mann? Hun vil skifte kjønn, men vet ikke til hva.

Vennskap er noe Eli får til. Det er vennene som holder henne oppe i de dårlige periodene. Som sørger for at hun får hjelp og som følger henne opp i de periodene hun ender opp på lukket avdeling. Vennene sørger for at Eli får ny terapeut i de periodene hvor hun føler at vinduene roper og at hun kanskje faller ut av leiligheten hvis hun ikke holder seg på andre siden av rommet.

Eli undrer seg over liv og død. Hun ber til Gud om å ikke bli religiøs. Vennskap og kunst. Eli er et skapende, kreativt menneske som gjennom alt lager prosjekter som hun gjennomfører. Vi følger bokprosjekter, filmprosjekter og lange perioder på lukket avdeling. Men Grimsrud lar det aldri bli sentimentalt. Rimelig rett på og rett frem. Det føles ærlig og jeg overbeviser meg selv om at det er det. Selv om det er en roman. Det er en roman.

"Å høre stemmer er ikke sykt i seg selv" sier Jonatan. "Det handler om hvordan man forholder seg til dem. Mennesker har hørt stemmer til alle tider. Filosofer, vise mennesker og kunstnere", fortsetter han.
"Og gærninger", sier jeg.
Jonathan smiler. "Jeg har en friere holdning til stemmer enn du. Jeg syns ikke det er sykt", sier han.
"Det er jobben din", svarer jeg.

Det er så mye godt som allerede er sagt om denne boken, og jeg kunne ha holdt et lengre foredrag om hvorfor den bør leses. La meg bare atter en gang slås fast at dette er en roman som de aller fleste bør få med seg. Man føler seg rikere og klokere etter å ha lest den.
Rart å si det etter å kun ha lest én av de nominerte, men jeg håper virkelig at denne forfatteren vinner Nordisk råds litteraturpris!

Vi leser nordisk.

2010-12-22T00:15:00.001+01:00

Knirk har laget et veldig fint bloggprosjekt i forbindelse med nominasjonene til Nordisk råds litteraturpris. Vi er et antall bokbloggere som i tiden frem til prisudelingen i april 2011 vil lese de nominerte bøkene - i det minste de av dem som finnes tilgjengelig på et språk vi kan.

De nominerte til prisen er:

Danmark:
Josefine Klougart: Stigninger og fald (Roman. Rosinante forlag)
Harald Voetman: Vågen (Roman. Gyldendal forlag)

Finland:
Erik Wahlström: Flugtämjaren (Roman. Schildts)
Kristina Carlson: Her Darwinin puutarhuri (Herr Darwins trädgårdsmästare) (Roman. Otava)

Island:
Gyrðir Elíasson: Milli trjánna (Bland träden) (Noveller. Uppheimar)
Ísak Harðarson: Rennur upp um nótt (Stiger upp om natten) (Dikt. Uppheimar)

Norge:
Beate Grimsrud: En dåre fri (Roman. Cappelen Damm)
Carl Frode Tiller: Innsirkling 2 (Roman. Aschehoug)

Sverige:
Beate Grimsrud: En dåre fri (Roman. Albert Bonniers förlag)
Anna Hallberg: Colosseum, Kolosseum (Roman. Albert Bonniers förlag)

Færøyene:
Tóroddur Poulsen: Útsyni (Utsikt) (Dikt. Mentunargrunnur Studentafelagins)

Grønland:
Kristian Olsen Aaju: Kakiorneqaqatigiit (Det tatoverede budskab) (Roman. Forlaget Atuagkat)

Åland:
Sonja Nordenswan: Blues från ett krossat världshus (Roman. PQR-kultur)

Det samiske språkområdet:
Kerttu Vuolab: Bárbmoáirras (Paradisets stjerne) (Roman. Davvi Girji OS)

Første bok vi har lest er Beate Grimsruds bok En dåre fri. Den kan dere lese om her på bloggen og andre steder allerede i dag, 22. desember.

Mer om prosjektet til Knirk og hvilke blogger som er med på prosjektet finner du her.

De nominerte til P2-lytternes romanpris 2010

2010-12-17T16:25:00.000+01:00

Bilde via NRK

Det var en fin seanse å være tilstede i studio i går og følge innspillingen av Bok i P2 live. Aller hyggeligst var det å endelig få hilse på bokbloggerne Knirk og Janke, sånn på ordentlig.
Kjekt var det!

I tillegg til en spennende oppsummering av litteraturen i 2010, fikk vi i går også høre at følgende forfattere er nominert til P2-lytternes romanpris for 2010:

Mikkel Bugge: Gå under jorda
– "Ambisiøst. En ung forfatter som behersker flere litterære verktøy", sier fagjuryen om den nominerte.

Lars Saabye Christensen: Bernhard Hvals forsnakkelser
– "En fornøyelig historie om de kantete blant oss", sier fagjuryen om Saabye Christensens bok.

Helga Flatland: Bli hvis du kan, reis hvis du må
– "En flott fortelling om unge gutters oppvekst på bygda, og trangen til å reise ut", kommenterer fagjuryen.

Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned
– "En imponerende sammenblanding av fortid og nåtid, fiksjon og fakta", uttaler fagjuryen om boka.

Tove Nilsen: Nede i himmelen
– "Sørgelig og sørgmodig. Tove Nilsen er en god forteller", sier fagjuryen.

Carl Frode Tiller: Innsirkling II
– "Det finnes ingen i Norge som kan skrive så hjerteskjærende om forhold i familie og mellom nære venner", sier fagjuryen.

Prisen deles ut i februar 2011. Spennende!

Hvis du har lyst å høre opptak av sendingen fra i går så kan du høre det her. Du kan også lese mer om prisen her.

Bok i P2 har årsregnskap for 2010 , torsdag 16. desember klokken 16.30

2010-12-15T16:33:00.000+01:00

Bilde via nrk.no

I morgen skal Bok i P2 oppsummere bokåret med sitt eget årsregnskap.
Det blir livesending på P2 fra 16.30. Programleder er Anne Bøhler. Sammen med henne skal kritikerne Leif Ekle, Anne Cahtrine Straume og Knut Hoem finne oppturer og nedturer i litteraturåret vi snart har bak oss. De har også med seg Dagbladkritiker Cathrine Krøger.

I tillegg er jeg, Knirk og Janke invitert med i studio. Litt usikker på hva vi forventes å bidra med, men får prøve å mentalt innstille meg på å si noe smart om mine favoritter fra året som gikk. Jeg gleder meg veldig til å endelig hilse på Knirk og Janke! Sånn på ordentlig.

Jeg er også spent på hvem som havner på the shortlist til P2-lytternes romanpris. De som fortsatt har mulighet til å få prisen er:

Mikkel Bugge: Gå under jorda (Oktober)
Lars Saabye Christensen: Bernhard Hvals forsnakkelser (Cappelen Damm)
Helga Flatland: Bli hvis du kan, reis hvis du må (Aschehoug)
Geir Gulliksen: Forenkling (Aschehoug)
Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned (Tiden)
Ingvild Holvik: Lykkefeltet (Samlaget)
Per Knutsen: Gamle menns elskov (Cappelen Damm)
Thure Erik Lund: Straahlbox (Aschehoug)
Tove Nilsen: Nede i himmelen (Oktober)
Christian Refsum: Løftet (Oktober)
Carl Frode Tiller: Innsirkling II (Aschehoug)
Lars Amund Vaage: Skuggen og Dronninga (Oktober)

I morgen skal tolv bli til seks. Spennende!

Håper at du også slår på radioen og hører på oss!

De beste i 2010. Skamløst subjektivt.

2010-12-14T15:14:00.001+01:00

Det er den tiden på året da man bør tenke over året som gikk. I en bokblogg er det naturlig at man oppsummerer og lager en toppliste over de beste bøkene man har lest. Leseåret 2010 har gått litt skuffende trått. Vanligvis ligger jeg på i overkant av 90 bøker i året. I 2010 har jeg bare lest ca 50 bøker som kan regnes som tekstbøker og romaner. Kanskje det har noe å gjøre med at jeg sommeren 2010 gikk over fra å være Bokdama til å finne et nytt alter ego i Musikkdama?

Her kommer min fullstendig subjektive liste over hvilke bøker som var de beste i 2010:

1. Jonathan Franzen: Frihet

Ingen over. Ingen ved siden av. Hvorfor jeg likte denne mursteinen av en amerikanske roman kan du lese om her.

2. Beate Grimsrud: En dåre fri

Hvorfor jeg likte den kan du lese om den 22. desember, da vi som leser nordisk sammen alle skal anmelde denne boken.

3. Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned For en roman! En rolig og nervøs sammensetning av erindringer og forsøket på å forstå hva som får et menneske til å reagere slik det gjør. Et lite samfunn i angst og en nyfødt gutt. En ung mann som søker sine egne veier i sorgen etter sin far. En forfatter som finner sin stemme.

4. Ken Follett: Kjempenes fall

En storslått og drivende historisk roman kan du lese mer om her.

5. Linn Strømsborg: Roskilde

En liten perle av en bok som du kan lese mer om her.

6. John Ajvide Lindqvist: Lilla stjärna

Jeg nevnte den såvidt her. Er enig med Anonym som kommenterer at Ajvide Lindqvist er tilbake i god La den rette komme inn-stil. Det er også dødsskummelt på den måten som bare Ajvide Lindqvist får til.

7. Sofia Olsson: Hetero i Hägersten Fantastisk tegneseriebok som du kan lese mer om her.

8. Lars Kepler: Paganinikontrakten Bok nummer to fra Lars Kepler er om mulig enda mer drivende og spennende enn Hypnotisøren. En real action hvor vi også kommer tettere på vår "helt" Joona Linna.

9. Lawrence Hill: Noen kjenner mitt navn

Dramatisk historie du kan lese litt mer om her.

10. Ingrid Betancourt: Even Silence has an End

Denne sterke skildringen kan du lese en lang omtale av her.

11. Chris Tvedt: Dødens sirkel

Denne veldig gode krimen finner du en omtale om her.

12. David Nicholls: One Day (En dag)

En deilig bok! Underholdende og fint skrevet. Morsomt konsept og absolutt godt gjennomført. Denne forfatteren leser jeg gjerne mer av.

13. Nils-Øivind Haagensen: Haruki og jeg

Dikt jeg gjerne vil gi i julegave til Haruki Murakami. Og sannsynligvis noen flere. Les litt om denne fine utgivelsen her.

14. Belinda Bauer: Blacklands

En annerledes krim som du kan lese en omfattende omtale av her.

15. Olen Steinhauer: Turisten

Jeg liker antihelter. Spionen Milo Weaver er en ny favoritt. Av en eller annen grunn har jeg ikke skrevet noe om denne. Men det har Peter på bloggen Leserglede. Les hva som sies om boken her.

Hvilke er dine litterære høydepunkter i året som gikk?

Favoritt fra hyllen #2 og en favorittbokhandel

2010-12-13T12:26:00.001+01:00

Foto: Anette S. Garpestad

Jeg har en egen seksjon i hyllen min for reiseskildringer. For meg er det en så spesifikk sjanger at jeg må ha dem for seg selv. De står rett over hyllene for dokumentarer, historie og biografier.
På K i reisealfabetet finner vi en skikkelig klassiker; Jack Kerouac On the Road. Skrevet i 1951, utgitt i 1957. En reiseklassiker. En beatklassiker. En veldig, veldig god bok.

Året var 1997. Interrail sørover i Europa. En dag i Paris og med dette én eneste severdighet jeg måtte få med meg: Shakespeare and Company bokhandel. Sekk på ryggen og første gang i storbyen. Rough Guide Europe guidet veien og førte meg til Seinen, fabelaktiv utsikt til Notre Dame. Kasser med bøker og snirklete gamle skilt viste veien inn i en bokhandel så full av bøker at det nesten var vanskelig å finne plass til å sette føttene.

Foto: Anette S. Garpestad

Den originale utgaven av bokhandelen åpnet dørene sine i 1919, etablert av Sylvia Beach. Den lå litt lengre ned langs Seinen enn dagens butikk gjør. På 1920-tallet var bokhandelen samlingssted for forfattere som Ernest Hemingway og James Joyce.

På 50-tallet skiftet dagens nåværende utgave av bokhandelen navn til Shakespeare and Company ved Sylvia Beaches død. Navnet hennes står fortsatt i logoen til butikken. Butikken ble fra 50-tallet drevet av George Whitman Years og han drev butikken helt frem til for få år siden. I dag er det hans datter som driver butikken og hun heter passende nok Sylvia.
På 50-tallet ble butikken et sted hvor flere av forfatterne som regnes som Beat generasjonen. Forfattere som Allen Ginsberg og William S. Burroughs vanket i butikken den gang.

Foto: Anette S. Garpestad

Med tanke på dette var planen min derfor å kjøpe meg Jack Kerouacs On the Road akkurat i denne butikken. Så vidt jeg vet har Kerouac aldri vært der, men der og da var det den boken jeg ville ha. It made sense. Jeg vanket i butikken i sikkert 2-3 timer og kom etter hvert i snakk med George Whitman som selv ekspederte i butikken da jeg var der. Han inviterte meg på en poesihappening de skulle ha i butikken samme kveld, noe jeg dessverre måtte avslå. Jeg hadde et tog til Barcelona jeg måtte nå.
Det er ikke få ganger jeg har tenkt at jeg burde ha utsatt avreisen...

Jack Kerouac ble med på toget videre og eksemplaret mitt er en godt lest pocketutgave som er passe slitt i kantene. Den ble lest på hostel i Barcelona, på toget til Granada, på stranden i Tavira og Lagos. Etter det var det reisefølget mitt som hadde en like fin reise videre med Kerouac. Det er det jeg tenker på først når jeg tenker på denne boken. Følelsen av å ikke sitte i ro alt for lenge. Driften. Det som får oss med reiselyst i blodet til å stadig ha et ønske om å se mer.

On the Road er i stor grad en selvbiografisk skildring av Jack Kerouacs reiser i USA og Mexico sammen med Neal Cassidy. I boken bruker han pseudonymer for navn som etter hvert har blitt velkjente forfattere, slik som tidligere nevnte Ginsberg og Burroughs. Han er selv Sal Paradise og vennen/helten Neal blir til Dean Moriarity. Sammen danner de utgangspunktet for det som skal bli flere reiser på kryss og tvers over det nordamerikanske kontinent. Jazz, dop, alkohol og kvinner er det som trekker dem avgårde. Alltid mulig å finne en god grunn til å ta turen til andre siden av kontinentet. Opplevelse, eventyrlyst og andre ganger flukt. Reisene tar oss fra New York til Chicago, San Fransisco og Los Angeles. Fra Denver til Mexico. Tilbake til New York og avsluttes i San Fransisco. Personene i romanen lever skapende men destruktive liv på grensen av samfunnet. Outsiders allerede i tiden før rock. Vennskap mellom fargede og hvite i en tid hvor dette var uhørt. Illusjonene Sal Paradise hadde i begynnelsen av boken blir i stor grad til skuffelse og desillusjon i løpet av handlingen. Veien dit er fasinerende.

Nå begynner det å være noen år siden jeg sist leste denne boken. Noe sier meg at jeg er nødt til å oppleve USA for å fullt ut kjenne boken og det den formidler. Eller kanskje det er alt for sent. Det USA som Sal Paradise både elsker og hater er nok et annet USA enn hva vi finner i 2010+.

PS: Se det fine bokmerket som falt ut av boken da begynte å bla. Finner sånne småting innimellom. Lurer på hvor jeg har fått det fra? Det har en bitteliten tekst hvor det står "You have stolen my heart". Passer fint på et bokmerke.

Favoritt fra hyllen #1

2010-12-12T19:07:00.000+01:00

I bokhyllen min står det en del favoritter. Jeg tenker at det er på tide å presentere dere for noen av dem. Førstemann ut finner vi på B i alfabetet.
Han skriver noveller og heter Bjarte Breiteig.

Foto: Anette S. Garpestad

1998 er et år man kanskje husker på grunn av noveller? Den gang unge og ikke fullt så kjente Ari Behn debuterte med et brak med Trist som faen. En novellesamling som faktisk er meget god - anbefales også.

I 1998 debuterte også Bjarte Breiteig med novellesamlingen Fantomsmerter til jubel fra et så og si samlet anmelderkorps.

"...en novellesamling man ganske enkelt henrykkes av." skrev Terje Stemland i Aftenposten.
"Bjarte Breiteigs dempede noveller om fravær og langsomt malende smerte i debutsamlingen Fantomsmerter er til å skrubbe seg til blods mot. De gjør det ikke lettere å leve, men de hjelper oss å forstå hvorfor." skrev Terje Thorsen i Dagbladet.

Av en eller annen grunn endte jeg opp med å plukke med meg et lese-eks av boken i bokhandelen hvor jeg den gang jobbet. Det ble et deilig følsomt bekjentskap som jeg siden har vent tilbake til i flere omganger. Det tok helt til 2000 før jeg fikk investert i mitt eget eksemplar i pocket, i fin sort og rød AlfaOmega-utgave.

Foto: Anette S. Garpestad

Stemmen til denne sørlendingen er lavmælt og sanset, noe jeg begynner å se som et fellestegn for flere av forfatterne fra regionen. Kjell Askildsen føles om en naturlig referanse. Kan man i sin tur kanskje tenke seg at en forfatter som Gaute Heivoll kan være influert av Bjarte Breiteig?

Setningene i novellene har et visst driv uten å kunne kalles noe annet enn lavmælt. Ingen av novellene kan kalles hendelsesmettet, men de er allikevel fulle av det som skjer. Øyeblikket. Erindringen. Smerten. Kjærligheten? Hverdagen. Eller noe så enkelt som en flue. Tilsynelatende hverdagslige situasjoner ender opp som summen av dramatiske hendelser, og de som oftest navnløse hovedpersonene i novellene drives frem mot reaksjoner. Familier, foreldre, søsken, kjærester, ektepar. Det er som regel i spennet mellom disse at nervene blir påtagelige. Dette er sånne tekster som man får klump i halsen av. Litt vanskelig å puste.

Bjarte Breiteig kom i 2000 ut med novellesamlingen Surrogater og i 2006 med novellesamlingen Folk har begynt å banke på. Også meget gode samlinger som anbefales varmt. Har du ikke har lest noe av denne forfatteren, så anbefaler jeg varmt at du gjør det.

Selv håper jeg at han snart vil komme ut med noe nytt. Jeg er absolutt klar for flere noveller fra Bjarte Breiteig.

På tide med litt flere bokhyller.

2010-12-10T11:36:00.000+01:00

Jeg har selvsagt sittet og surfet på Bookshelfporn og funnet noen nye favoritter.

Så fin sittetrapp med bokhyller! Tenk å ha plass til å lage noe sånt.

Bokskap med glassdører er også en favoritt. Dette var så fint med de litt slitte blå dørene. Morsomt at bøkene ligger. Skulpturelt.

Litt humoristisk. Gjør seg fint om man tilfeldigvis skulle har en skikkelig vegg å fylle. Ingen sånne vegger hjemme hos oss...

Yarn bombing

2010-12-08T20:07:00.000+01:00

I dag hadde Hobbyklubben et skikkelig morsomt stunt på forlaget og i Akersgata. De hadde Yarn bombet hele gata med litt forskjellige installasjoner. Altså laget masse strikketing på og rundt ting i gata og inne i forlagshuset. Morsomt i en tid da strikking er skikkelig HOT! Morsomt med noe helt annerledes, mest bare for glede og moro:-). Her er noen bilder som jeg har nisset (lånt) på forlagets intranett. Det er med andre ord bare å finne frem strikkebøkene og la seg inspirere til sine egne yarn bombing-prosjekter!

Fotograf er Guri Cathrin Pfeifer.

Julenkät - eller: Julespørsmål?

2010-12-06T23:32:00.000+01:00

Karin på svenske En bokcirkel för alla har laget en liten Julenkät, som det så fint heter på svensk. Det er en fin måte å sette bokbloggerne i julemodus, hvis det skulle være slik at det fortsatt er noen som ikke tenker på jul. Kjapp oversettelse bringer oss disse spørsmålene - og mine svar:

1) Hvilken bok ønsker du deg til jul?

Jeg ønsker meg Frode Tillers Innsirkling 2, da jeg skal lese den sammen med flere andre i forbindelse med Knirks prosjekt i anledning Nordisk Råds Litteraturpris.

2) Hvis du fikk gi en bok til en vilken som helst kjent person, hvem ville du ha valgt og hvilken bok ville du ha gitt? Skriv gjerne hvorfor.

Kanskje jeg ville ha gitt Nils-Øivind Haagensens Haruki og jeg til selveste Haruki Murakami. Så kunne jeg ha oversatt de fine setningene for ham på stotrende engelsk, mens vi hørte på litt forsiktige jazzimprovisasjoner i bakgrunnen. På en bar. Selvsagt. Kunne vært fint.

3) Nevn en bok som du har planer om å gi bort som julegave.

Vel. Jeg har planer om å gi bort boken jeg nevner over. Det blir en fin gave til flere enn Haruki Murakami. I tillegg skal jeg gi bort Beate Grimsruds: En dåre fri og Kathryn Stockett: Barnepiken.

4) Har du en spesiell juletradisjon som du følger opp hvert år?

Juletre. Det må være ekte og skal pyntes tidligst lille julaften. Helst på selve julaftens morgen. I toppen skal det være spir, ikke stjerne. Plastikkpynt er bannlyst. Jeg er streng. Juletreet er viktig for meg.

5) Hva slags julemat har du alltid på bordet ditt til jul?

Dette blir min første jul i eget (rekke)hus, så jeg har ikke bestemt hva som er absolutte må-ha ennå. Men jeg tipper at vi må kjøre en tur over grensen for å kjøpe Apotekarnes Julmust. Uten julmust blir det nok ikke jul.

6) Hva ønsker du deg til jul i tillegg til boken/bøkene over?

Kaffemaskin. En halvautomatisk en som bare vil ha nykvernet kaffe i fristil. Ikke noe pods eller annet tull. Og så ønsker jeg fred på jord. Men det goes without saying? Eller?

Blacklands

2010-12-05T18:49:00.000+01:00

Fra tid til annen kommer det innlegg om hva en krim er og hva som er oppskriften på en god krim. Kanskje man skal følge oppskriften for å skrive en klassisk god krim? Det betyr uansett ikke at det å følge sin helt egne oppskrift er en dum idé.

Belinda Bauer tok Storbritannia med storm da hun romandebuterte med Blacklands. En krim som egentlig ikke skulle være en krim, men som endte opp som en krim underveis i en tragisk historie. Bauer gikk inn i en beskrivelse av hvordan tragiske hendelser kan overleve over flere generasjoner. Hva slags effekt har en tragisk familiehistorie mange år senere? Går det over? Blir sorgen borte?

12 år gamle Steven Lamb lever i en noe håpløs tilværelse. Han bor sammen med sin mor, sin yngre bror og bestemor i et nedslitt arbeiderklassestrøk i England. En liten landsby ved Exmoor, hvor husene er grå og tilværelsen det samme. Ikke det at det egentlig er noe galt med å være fattig og mangle det aller meste, men Steven mangler også det mest grunnleggende av oppmerksomhet fra sin familie og lærerne på skolen. Han er litt usynlig. Gutten som lukter mugg.

Mor favoriserer åpent lillebror, på samme måte som bestemoren i sin tid favoriserte sin yngste sønn William - eller Billy, som han ble kalt. Onkelen som for evig vil være barn siden han forsvant i en alder av 11 år. For 20 år siden. Bestemor står fortsatt i vinduet og venter på at Billy skal komme hjem. Kroppen hans ble aldri funnet. Kanskje han en dag kommer vandrende ned gaten som voksen mann? Tragedien veier tungt på familien og ligger alltid og murrer i bakgrunnen. Rommet til Billy står fortsatt slik det var for 20 år siden. Han er der, uten å være der.

Steven har fått det for seg at alt vil bli annerledes hvis han bare finner kroppen til Billy. Først da kan bestemoren bli ferdig med sorgen, komme seg videre, gi datter og barnebarn den oppmerksomheten de ønsker seg. Bli en skikkelig bestemor. Kanskje det også kan gi mor ro. Slik at hun slutter å invitere med seg stadig nye "onkler" hjem.

Så Steven har med seg spaden sin opp på viddene og graver. Og graver. Og graver.

For 20 år siden ble den pedofile drapsmannen Arnold Avery dømt for drapet på Billy Peters. Dette uten at han noensinne erkjente mordet eller fortalte noe om hvor han hadde gravd ned liket. Indisiene var uansett alt for mange og mannen befant seg i strøket samme dag som Billy forsvant.
Da Steven mister håpet og skjønner at han kan grave hele sitt liv på viddene uten å finne noe som helst, bestemmer han seg for å sende et brev til morderen.

DEAR MR AVERY

I AM LOOKING FOR WP. CAN YOU HELP ME?

SINCERELY,

SL, 111 BARNSTAPLE ROAD; SHIPCOTT
SOMERSET

Med dette setter han i sving en kjede av hendelser som hverken han eller morderen kunne ha forutsett. En brevveksling utenom det vanlige, med koder og skjulte budskap. Da Avery plutselig skjønner at avsenderen er en liten gutt, bestemmer han seg for å rømme.

Bauer har skrevet for TV tidligere, noe som vises i det at hun helt klart bruker dramaturgiske grep for å fortelle sin historie i denne boken. Men det som i aller størst grad griper meg er fortellingen om 12 år gamle Steven. Hvordan en håpløs situasjon får barn til å vokse opp alt for raskt. Hvordan det faktisk ikke alltid er noen der som ser. Måten forfatteren formidler den desperate brytningsprosessen hvor han går fra å være barn til å bli ungdom - kanskje til og med en ung voksen - i en alder av 12 år. Den sorg og håpløshet han føler i situasjonen han befinner seg i. Det er sterkt!

Jeg er ikke overrasket over at denne boka fikk The Gold Dagger award 2010 i konkurranse med mange mer profilerte krimforfattere. Boka er i tillegg sjenerøst blurbet av forfatterne Val McDermid og Mo Hayder. Belinda Bauer har en ny krimstemme som jeg gjerne vil høre mer av og gleder meg til The Dark Side lanseres mars 2011.
For de av dere som har lyst å lese denne boken på norsk, så kan jeg fortelle at den vil lanseres i februar.

I kveld: Dungen

2010-12-02T18:18:00.000+01:00

Fikk plutselig mulighet til å dra på konsert med Dungen i kveld. Da gjør jeg selvsagt det. Deler gjerne denne videoen fra bandets siste plate med dere. Svensk psykadeliarock på sitt aller beste. Liker!

Bandet spiller på Parkteateret i Oslo i kveld. Blir bra, kjenner jeg.

Bergen. Reisebrev?

2010-12-02T12:22:00.000+01:00

Sist uke var jeg som kjent i Bergen sammen med gode kollegaer og flotte forfattere fra inn- og utland.
Onsdag rigget vi vindusutstillinger, noe jeg ikke har gjort siden jeg jobbet i bokhandel. Morsomt og FYSISK! Her er noen bilder fra vindusutstillingene jeg og Kamilla lagde hos ARK Beyer:

Butikken i Strandgaten i Bergen.

Sånn ser viduene ut fra insiden.

Vi er så glade i Arne & Carlos. Og så gjør de seg så godt på plakat!

Litt uferdig dokumentarvindu.

Jul på Månetoppen fikk eget vindu. Fornøyd med snøkuletrådene - min idé:-).

Torsdag var det storfint besøk fra flere forfattere fra inn- og utland. Først ut var Carl I. Hagen som holdt et lengre foredrag fra sin bok Klar tale. Interessant å se ham live.

Her er noen bilder fra forfatterinnslagene:

Arnfinn Haga, Inge Eidsvåg og Ørnulf Hodne. Signering hører til etter endt økt.

Disse tre seniorene fortalte og leste fra sine bøker. Arnfinn Haga er aktuell med sin dokumentar fra 2. verdenskrig: Nødlanding. Inge Eidsvåg har skrevet en filosofisk bok om erindringer; Minnene ser oss - denne fikk jeg veldig lyst til å lese etter å ha hørt Inge! Historiker Ørnulf Hodne er aktuell med bok om Folkeskolen i historien.

Gudny I. Hagen begeistrer barna med Jul på Månetoppen!

Forlaget har et veldig vellykket opplegg for barn som heter Bok & Bolle. Vi tok med oss konseptet til Bergen. Årets julekalender på NRK er Jul på Månetoppen. Nå er det bare å finne frem alle blå og røde strikkeluer, for det er det som gjelder fra i morgen og frem til jul. Forfatter Gudny I. Hagen har funnet på universet med røde og blå nisser og alt som hører til. Det ble en skikkelig hyggelig eventyrstund for store og små. Og boller til alle!
For dere som befinner dere i Oslo denne helga, så kan jeg tipse om at det er Bok & Bolle med Jul på Månetoppen hos Cappelen Damm forlag i Akersgata 47/49 førstkommende lørdag klokken 13.00. Det er bare å komme!


ARK Beyer har en wall of fame. Her signerer Mariangela Cacace veggen etter sitt foredrag om den italienske mafiaen.

Mariangela Cacace har skrevet en dokumentarisk bok om den italienske mafiaen. Hun hadde filmfremvisning og foredrag om mafiaen i Napoli. Sterke saker, ikke minst fordi Mariangela har bodd i Napoli og bruker egne erfaringer som utgangspunkt for boken Camorraland. Jeg fikk veldig lyst å høre hennes foredrag i full lengde og håper på å få det til etter nyttår. I mellomtiden skal jeg definitivt få lest boken hennes.

Til slutt var det krim i fokus. Bergensforfatterne Jørgen Jæger og Chris Tvedt startet med å fortelle om sine bøker. Jørgen Jæger kom i vår ut med boka Karma. Chris Tvedt er aktuell med boka Dødens sirkel - en bok som mange av dere vet at jeg er svært begeistret for. Dere kan lese mer om denne her.

Helt til slutt var det svenske Lars Kepler, aka ekteparet Alexander og Alexandra Ahndoril som kom på scenen. De fortalte om sine krimbøker, hvordan de jobber sammen og erfaringene sine med å være Lars Kepler i forhold til hvordan det er å være forfatter under eget navn. Både Alexander og Alexandra har vært forfattere i en årrekke, men da med andre genre enn krim.

Alexander og Alexandra Ahndoril i samtale med hverandre og Bokdama.

Det ble en fin samtale og en fin avslutning av bokfesten hos ARK Beyer.

Arrangementet som sådan ble gjennomført til punkt og prikke både av de involverte fra forlaget og av ARK Beyer. Det man kan undre seg over er hvorfor det ikke kom flere for å høre på og møte forfatterne? Selv om det hele tiden var folk der, så var det på det meste ca 20 tilskuere.
At bergensk presse ikke viste noe som helst interesse for arrangementet eller at det var relativt store forfatternavn på besøk - det er merkelig! Men sånn har det kanskje blitt?

Besøket i Bergen var uansett veldig hyggelig og blir gjerne gjentatt!

Bokdama drar til Bergen.

2010-11-22T22:30:00.000+01:00

For en tid tilbake fikk jeg en henvendelse fra en av mine kunder, ARK Beyer i Bergen. De lurte på om ikke forlaget og de sammen kunne finne på noe gøy i Bergen i forbindelse med julegateåpningen og lysfesten den 25. november. Dette syns vi i forlaget var en kjempeidé og satte våre kreative hoder i sving for å finne på noe morsomt. Resultatet har blitt BOKFEST hos ARK Beyer, med program i butikken fra klokken 13.00 - 21.00.

Slik ser programmet ut:

13.00 Carl I. Hagen snakker om sin nye bok Klar tale. Signering.
14.00 Seniorarrangement med forfatterbesøk av Arnfinn Haga, Ørnulf Hodne og Inge Eidsvåg.
17.00 Bok & Bolle Bergen: Blåtime med Gudny Ingebjørg Hagen og Blånisse. Forestilling, utdeling av boller og signering av bøker. Alle slags nisser er varmt velkommen!
19.30: Film og foredrag om den italienske mafiaen ved Mariangela Cacace, hun er aktuell med boken Camorraland.
20.00: Krimaften med Jørgen Jæger, aktuell i år med boken Karma, og en av mine personlige krimfavoritter: Chris Tvedt, som tidligere i år kom ut med boken Døden sirkel.
Og til slutt 20.30: Lars Kepler aka Alexander og Alexandra Ahndoril i samtale.
Signeringer med alle forfatterne i etterkant.

Det er et hektisk program og jeg håper virkelig at det kommer folk på alle forfatterinnslagene. Jeg er veldig glad for at så mange av våre forfattere tar seg tid til å være med på dette arrangementet, det er helt ved siden av ting vi vanligvis gjør. Ekstra morsomt selvsagt at Alexander og Alexandra kommer helt fra Sverige for å være med! Det er sjelden vi har arrangementer med store utenlandske forfattere andre steder enn i Oslo. Jeg fikk et innfall og tenkte at jeg ikke hadde noe å tape på å spørre - og se! Jeg er svært begeistret før bøkene til Lars Kepler, så det skal bli veldig hyggelig å få ta en prat med disse to.

Det er mye som skal på plass før vi er klar for selve arrangementene. På onsdag reiser jeg til Bergen sammen med to gode kollegaer for å rigge butikk sammen med folkene hos ARK:-). Fire store vinduer skal fylles med bøker fra forlaget, plakater skal henges, scene skal rigges, gode tilbud skal på plass slik at alt er perfekt til torsdag. Spesiell skryt til Kamilla som har laget alt av materiell som skal brukes: annonser, plakater, presentasjonsmateriell, flyers og sikkert masse annet som jeg ikke husker på i farten. Det er mye som skal på plass for å lage et slikt arrangement - jeg hadde ikke fått det til uten mine gode kollegaer!

Jeg håper at noen av dere i Bergen tar turen innom på torsdag!

Tror det blir bra. YR lover kaldt og pent vær. Bergen på sitt beste og kaldeste med andre ord. Det er bare å pakke...

Smått med blogging. Mer simultanlesing.

2010-11-18T20:01:00.000+01:00

Flying books. Installasjon på Berkley. Bilde fra http://exoplanetarium.blogspot.com/.

Verden min står litt på hodet i disse dager - igjen. Jeg leser, leser, leser for å få lest flest mulig av bøkene som forlaget skal oversette og utgi til våren. Bokpresentasjoner for kunder, heldagsmøter med planlegging av våren, kurs i Twitter for ivrige kollegaer, prosjektmøter, planlegging og gjennomføring av et stort arrangement i Bergen neste uke med 3 dagers vistelse mellom de syv fjell. Sleng inn fritidsaktiviteter med barna, en god dose omgangssyke, en markedsplan som må på plass og i tillegg et styreverv i sameiet. By the way. På tal om styreverv. Er det noen av dere som vet hva en kloakkpumpe er? Jeg gjør det. Nå.

Kalenderen min er full. Det er ikke plass til noe mer. Skulle gjerne ha blogget mer, men det er tid det skorter på akkurat nå. Og snart er det i desember. Med alt det innebærer.

I et forlag er desember langt ifra den aller mest hektiske måneden. På det tidspunktet er mye av jobben med innsalg, kampanjer og aktiviteter over. Bokhandleren tar over. Det er der det er action. Det er der all moroa foregår! Jeg har også i år lyst å hospitere i bokhandel, men må for første gang på 17 år innse at jeg sannsynligvis ikke får det til.

Nå skal jeg bare se å få på plass så mye som mulig før førstkommende tirsdag. Onsdag, torsdag og fredag i neste uke skal jeg som tidligere nevnt være i Bergen for å lage masse gøy sammen med ARK Beyer. Skal poste noe om dette så snart jeg får pittelitt tid.

Ha en fin kveld dere!

Framsnakking

2010-11-14T21:03:00.000+01:00

Jeg er fan av framsnakking. Det er mye mer morsomt å snakke hverandre bedre enn å snakke bak ryggen på folk. Da blir jeg selvsagt smigret når folk framsnakker meg:-). Selv om det er flust av forskjellige blogawards og hyggelige små premier vi kan dele med hverandre, så er det alltid hyggelig å få en slik.

Lena på bloggen Les mye har tildelt meg en hyggelig award som heter Cherry on Top award - for beautiful blogs with that little bit extra. Tusen takk for det, Lena!

Med disse prisene følger det som regel en forpliktelse av en eller annen type. Så også denne.
Om denne prisen heter det slik:

1. Takk den du fikk prisen av.

2. Kopier prismerket til bloggen din.

3. Fortell om tre forfattere du regner blant dine favoritter, og nevn en favorittbok per forfatter.

4. Send prisen videre til 5 mottagere som du føler fortjener den.

Punkt nummer 1 har jeg allerede tatt meg av. Punkt 2 ser dere øverst i bloggen. Videre til punkt 3 og 4 som selvsagt er av den mer interessante typen.

Mine anbefalinger. Dette blir akkurat her og nå anbefalinger. Det er helt umulig å begrense seg til tre favorittforfattere. Men altså, her og nå, anbefaler jeg:

Siri Hustvedt: Det jeg elsket. Er og forblir en av mine absolutte favorittforfattere. Det jeg elsket er min favoritt av henne.

Jonathan Franzen: Korrigeringer. Rett og slett fordi jeg har mast så mye om Frihet det siste halve året. På tide å også poengtere at hvis du ikke har lest Korrigeringer, så burde du gjøre det NÅ!

Gabriel Garcia Marquez: Hundre års ensomhet. Du bør kjøpe deg en billett til sentral-Amerika. Ta en skranglete buss til et øde sted ved et hav. Finn en billig hytte med tilhørende hengekøye. Bli der og les denne boka. Det er kanskje den dyreste anbefalingen min, men det er definitivt verdt det.

Så var det å velge de fem bloggerne som fortjener ekstra mye å framsnakkes. Velfortjent skryt og all oppmerksomhet går til følgende:

Solgunn - fordi hun er så sprek, sprelsk og dyktig!
Knirk - fordi hun alltid skriver fint og var så hyggelig å anbefale meg til P2.
Kommafeil - litt nyere for meg. Vågal og interessant. Liker!
Virrvarr - godt å bli kjent med IRL. Anbefales!
Siste anbefaling går til Bjerkestrands Hjørne av verden - da jeg tror han trenger litt pepp til å skrive nye innlegg:-).

Jeg lar det være helt opp til hver enkelt om de har lyst å ta dette videre til sin blogg. Slike awards tenderer ofte til å ta av etter modell av kjedebrev, og det kan føles litt press å følge dem opp. For ikke å snakke om at selve award-bildene alltid er super-sukker-søte og aldri helt den stilen jeg går for. Uansett: dere fortjener skryt og oppmerksomhet!

Takk for i kveld!

Hvorfor bokblogge?

2010-11-13T15:48:00.001+01:00

Kilde: bookshelfporn.com

Etter å ha vært med i Bok i P2 sist torsdag, så har jeg både tenkt på og snakket mye om bloggingen min. Hvorfor bruker jeg tid på dette? Hva er det jeg ønsker å oppnå? Har jeg lyst til å konkurrere med de klassiske bokanmelderne? Hva er det jeg ønsker å tilføre mine lesere?

Da jeg startet denne bloggen så var det et forsøk på å samle tankene mine rundt det jeg leste. Jeg hadde et behov for å uttrykke meg skriftlig som jeg fant en plass for i bloggen. De første innleggene mine er famlende og jeg prøvende. Jeg har dratt i noen forskjellige retninger etter at jeg begynte å blogge i februar 2009. Etter hvert syns jeg at jeg har funnet en stemme som passer både personligheten min og denne bloggen.

Jeg får en enorm ærefrykt av å tenke på at det sitter mennesker der ute som leser det jeg skriver. Det er de aller færreste som legger igjen kommentarer. Sånn er det også med lesende mennesker. De aller fleste av dem som leser bøker står ikke og holder et lengre foredrag om det de har lest. Mange strekker seg ikke lengre enn å si at en bok er "bra". Jeg håper at det er litt sånn med de av leserne mine som ikke kommenterer. At dere liker det, men ikke føler behov for å fortelle meg det. Jeg setter pris på at dere leser!

Noe som ikke kom godt nok frem i radioprogrammet sist torsdag var hva som egentlig driver bokbloggerne til å blogge om bøker. Jeg tror at det langt ifra handler om at man ønsker å ta over i stedet for anmelderne. Grunnen til at man blogger om bøker er fordi man har lyst til å bidra til enda mer oppmerksomhet rundt BOKEN. LITTERATUREN. LESEROPPLEVELSEN. Til syvende og sist er det der jeg havner når jeg prøver å svare på hvorfor jeg bokblogger.

Problemstillingen rundt det at jeg er forlagsansatt er en annen ting jeg tenker mye på. Er dette en reklameblogg for min arbeidsgiver? Svaret er nei.
Men jeg innser også at mitt eget forlag får mest plass og definitivt flest bokomtaler. Det blir naturlig nok slik da kanskje 85% av det jeg leser i løpet av et år utgis på forlaget hvor jeg jobber. Dette kan jeg aldri komme unna. Jobben min er grunnlaget og inspirasjonen min for denne bloggen.
Det du ikke finner på denne bloggen er negativ omtale om bøker eller forlag. Det hender jeg spissformulerer rundt forhold som gjelder bokbransjen. Men det ville være ulojalt av meg å skrive noe negativt om både eget og andre forlag, både forfattere og kollegaer. Det er en forutsetning jeg må ha i grunn for å skrive denne bloggen.
Det har egentlig aldri vært et poeng for meg å være anonym. Ikke etter at det ble kjent på forlaget hvem jeg faktisk var og at det var jeg som sto bak pseudonymet Bokdama. Det føles allikevel snodig å plutselig trekkes frem som en profilert bokblogger. Jeg syns Knirk skriver veldig fint om det i innlegget sitt her. Jeg syns også at Knirk fint forteller om det fellesskapet man etter hvert har får på nettet. Jeg har vært på bokbloggetreff og tweetups med mange andre bokbloggere og litteraturinteresserte mennesker. Mennesker jeg antageligvis aldri ville ha møtt hvis jeg ikke var på nett.

Altså: Tilbake til de innledende spørsmålene mine. Jeg tenker at jeg til dels har svart på dem i løpet av dette innlegget. Hva ønsker jeg å oppnå? Hvorfor bruker jeg tid på dette? Konkurrerer jeg med anmelderne? Hva ønsker jeg å tilføre mine lesere?

Konkurrerer jeg med bokanmelderne? Neppe. Sammen tror jeg vi skal jobbe mot det samme målet - fremme av god litteratur. Jeg ønsker også å tilføre mine lesere en begeistring rundt boken og alt som hører til. Jeg ønsker å både informere så smått om hvordan hverdagen på forlaget kan arte seg. Noen glamorøse elementer, men veldig mye hverdag.

Jeg bruker tid på dette for å få flere til å lese gode bøker. Dette er min agenda:
Les mennesker, LES!

På Bok i P2 i dag klokken 17.03 og 23.03

2010-11-11T12:56:00.000+01:00

Du kan høre meg, Ida Jackson aka Virrvarr og kritiker Knut Hoem på Bok i P2 i dag klokken 17.03.

Temaet bokbloggernes forhold til den klassiske kritikken og kritikernes forhold til bloggerne.
Bakgrunnen er innlegget: Bokbloggerne - de nye synserne, hvor bloggerne Knirk, Janke og Bokelskerinnen medvirker.

Spent og forventningsfull.

Tid for bokråd

2010-11-09T21:16:00.000+01:00

Det er den tiden på året igjen. Alle vårens bøker skal kunnes på rams. Vi skal ha en fin presentasjon. Vi skal være saklige, aktuelle og begeistrede. Vi leser bøker i massevis. Vi setter resten av livet på vent. Nesten. For i neste uke er det bokråd. Bokhandlerkjedene skal få presentert alt det som vi håper skal finnes i butikkene på kampanjer, på podier, på disk, i vinduet. Være der. Nå ut. Bibliotekene skal også få presentasjon. De bøkene vi håper alle har lyst å låne når det blir vår. Er det krim? Er det den store romanen? Er det den fantastiske barneboken?
Det er bare å innse at vi i bokbransjen alltid er litt i utakt med årstidene. Vi har sommer når andre har vinter, vi tenker påske når andre tenker jul. Vi tenker bokhøst. Hele året. Og vi liker det.

Helt nytt produkt: Levende bok

2010-11-03T20:41:00.000+01:00

Jeg har i løpet av det siste året på forskjellige måter vært involvert i planleggingen og lanseringen av et helt nytt produkt på forlaget. Levende bok heter det og er kort fortalt en lydbok med bilder. Det virker kanskje litt selvmotsigende. Men på et forlag som vårt, hvor bildebøker er en viktig del av barnebokforleggeriet, så er det slettes ikke så søkt.

Konseptet er slik at man kjøper en DVD som inneholder både lyd og bilde. Den kan spilles rett av på en DVD-spiller eller i en datamaskin. Men DVDen inneholder også filer i forskjellige formater som man via datamaskinen kan laste videre ned til en smartphone eller f.eks en iPad.

Her under ser dere hvordan det ser ut. Det er en liten snutt på litt over 1 min.

Minner litt om barne-TV da jeg var barn. På en veldig fin måte.

Det som slo meg når jeg prøvde ut Levende bok på 5-åringen min var at det var veldig intuitivt og rolig! Han satte seg rett ned og slappet av og hørte på boken, akkurat som om noen leste for ham fra en vanlig bok. Lese-bok-modusen slår altså inn med dette produktet. Og etter at jeg har fått lastet mobilen min full, så er det Levende bok barna vil høre på når vi sitter på t-banen, da vi sist fredag satt en lang stund og ventet på legevakten. Bøker i mobilen. Liker det!

Først ut er fem titler som lanseres i bokhandel i disse dager. Det er to forskjellige samlere med Tor Åge Bringsværds bøker om Karsten og Petra, to forskjellige bøker med Elias den lille redningsskøyta og Bjørn Rørviks bok om Reven og Grisungen; Myggsprayen.
Tanum.no har dem på kampanje akkurat nå her, og du finner også flere smakebiter og mer info på www.levende-bok.no. Til våren kommer det flere, blant annet to titler av Thorbjørn Egner.

Det er morsomt å ha vært med på å se dette produktet fra idé frem til det nå er lansert! Blir spennende å se om produktet slår an i markedet også. Jeg kan i det minste anbefale det varmt!

Kritikersalong på Litteraturhuset

2010-10-31T22:15:00.001+01:00

Dette kommer sent. Tiden løper fra meg, som vanlig. Men jeg ville gjerne skrive et lite referat fra Norsk Kritikerlags kritikersalong på Litteraturhuset mandag 25. oktober, hvor temaet denne gangen var Blogging og sosiale medier.

Forutsetningene for kvelden var satt til:
"Neste generasjon kritikere prøver tennene i bloggosfæren. Der finnes det rom for refleksjon, analyse og meningsytring – men ikke for betaling. Vil morgendagens kritikere skrive for vareprøver og reklameinntekter, og hva skjer i så fall med den uavhengige kritikken?"
(via Kommafeil)

Deltagerne i panelet var Sven Ove Bakke, leder av Dagbladets kultursatsning på nett, Norsk kritikerlags leder Anne Schäffer og bokbloggerne/twittrerne Kristin Storrusten og Julie Brannfjell fra bokmerker.org. Ordstyrer var Jan Grue, skribent og forfatter.

Sven Ove Bakke startet med å orientere om bakgrunnen for Dagbladets fornyede kultursatsning på nett og hva som er tankene bak. I stor grad mener han at det handler om en shift i hvor lesere søker etter kulturstoff, og at kulturartikler på nett får like mange treff som mange andre temaer. Han snakket også om Dagbladets søken etter å kompensere for bortfall av annonseinntekter og at Dagbladets bokklubb Litteraturklubben og bokhandel på nett er måter å innhente inntekter til å drive avisen.

Bakke kommenterte også Dagbladets kampanje "Dagbladet søker 3000 bokanmeldere" som de kjørte i den perioden hvor Litteraturklubben ble lansert. Bokmerker v. Anna Katharina Fonn Matre kritiserte Dagbladet for denne kampanjen tidligere i år. Det kan du lese her.
Bakke sammenlignet også blogger med Fanziner. Jeg er til dels enig. Men veien til publisering er ufattelige mye kortere på en blogg enn for en fanzine. Kan hende at Bakke undervurderer akkurat dette.

Hovedpoenget til Bakke var uansett at all aktivitet på dagbladet.no bunner i ønsket om å opprettholde avisen og driften. Ingen dypereliggende kulturell forpliktelse eller ønsker om å gjøre en bedre jobb og være enda mer tilgjengelig. Bare det at jo mer Dagbladet har tilgjengelig på nett, jo flere treff får de på sidene sine. Og det er klart at hvis de har 3000 gratis bokanmeldere, så koster det dem mindre å få anmeldt bøkene som folk flest vil lese mere om. Jeg kan ha sympatier med forsøkene i å bevare en arbeidsplass og et offentlig talerør. Men er det å degenerere anmelderiet veien å gå?
Bakke avfeide også hele kampanjen med å få 3000 nye anmeldere som et markedsføringsjippo. Det er interessant. Det undervurderer ikke bare anmelderiet, men også de som faktisk anmeldte bøker for Dagbladet i perioden.

Anne Schäffer var nok ikke helt på nett i forhold til hva blogger er og hvor mange bokbloggere, lesebloggere og bibliotekbloggere det finnes i Norge. Hun mente at bloggosfæren er lukket og utilgjengelig og for de få som vet hvor de skal gå og hvilke sider som er verdt å lese. Til sammenligning med avismediet som er tilgjengelig for alle.

Vel. Jeg vil påstå at det er motsatt. På nett og i bloggene er all informasjon og alle meninger tilgjengelig ved et tastetrykk. På bokbloggene.no finnes en fin oversikt over aktive bokblogger og via google.no eller andre søkemotorer kan jeg kjapt finne informasjon om bøker jeg ønsker å lese mer om. Avisen må jeg tross alt oppsøke aktivt, kjøpe i kiosken eller abonnere på.

Men sånn er det når man ikke bruker mediet selv, og kanskje er mer enn en smule oppsatt på at verden skal fortsette å være slik den er. Schäffer sa også at hun ikke så noe nyskapende i bokbloggene. Hun hadde forventet å se større bruk av plass og utvidede diskusjoner og alternative måter å anmelde litteratur på. Schäffer nevnte også at det foreløpig ikke er noen bloggere som har søkt om opptak i Norsk Kritikerlag basert kun på tekster på nett. I statuttene som ble lest opp av Schäffer, så kan ting tyde på at det er anledning å søke. Hvis man vil.

Personlig har jeg sett mange gode og alternative måter å anmelde bøker på i bloggosfæren. Blant annet nevnte bokmerker.org sin anmeldese av Anna Bache-Wiigs bok Don Fridtjof på rim!
At man i blogger gjerne linker til andre anmeldelser og mer info, legger inn video og lyd og bruker de multimediale mulighetene, syns jeg også er nyskapende.
At det også finnes flere anmeldere som også blogger var tilsynelatende ukjent for Schäffer. Gode eksempler på dette er Solgunn (anmelder) og Thomas J. R. Marthinsen (anmelder og journalist).

For min del kunne Schäffer gjerne ha fokusert mer på hvordan anmelderi kan utvikles inn i fremtiden.
Men fokus ble at det er vanskelig å leve som anmelder, og at kulturkritikk nedprioriteres i alle slags medier. Dialogen videre viste også at det i det stemmer med Dagbladets prioriteringer.

Jeg spurte i den anledning Bakke om hvorfor det er viktigere å være først med en anmeldelse, ikke å ha den beste anmeldelsen. Jeg spurte også hvorfor det ikke er mulig å ha felles anmelderdatoer på bøker i Norge, på samme måte som de har i Sverige eller England. Svaret var at han ville ha den beste anmeldelsen, først.
Det sier litt om hverdagen til litteraturanmelderne, da dette speiler de krav de stilles ovenfor i sin arbeidshverdag. Det er altså ikke viktigst at den anmeldelsen du skriver er god eller analytisk. Den må være sensasjonell og ha overskriftsvennlige passasjer.

Sympatiene mine ligger med Schäffer og de utfordringene medlemmene i Norsk Kritikerlag står ovenfor. Men jeg tror at laget bør begynne og tenke på fornying og ikke minst orientere seg om hva som foregår på nett. Det nytter ikke å klamre seg til det som har vært - skift fokus!

Det viser seg at det er flere anmeldere som tenker i samme baner som meg. Veldig fint innlegg ved NRKs Knut Hoem kom nemlig på nett dagen etter. Anbefaler alle å lese det her.
Hva med om kritikerlaget selv ville sette noen premisser for hva de ønsker av morgendagens anmelderi? Skal man være med på å det samme jaget om å være først - eller skal man sørge for at morgendagens anmeldelser blir verdt å lese?

Kristin Storrusten og Julie Brannfjell fra bokmerker.org oppklarte noen detaljer for Schäffer. Blant annet om hvor mange bokbloggere det finnes og hvor man kan finne dem. Storrusten snakket om hvordan de jobber i bokmerker.org. De regner seg selv mer som en litteraturredaksjon enn en bokblogg, da de er åtte forskjellige bloggere på nettstedet. De fordeler temaer og har favorittgenre som de gjerne skriver om.
Storrusten sa at bokbloggerne skiver mer anbefalinger enn anmeldelser. At mange av bloggerne kjenner hverandre og bloggende forfattere og at man ikke skriver negativt om noen man kjenner. Dette er jeg i stor grad uenig i. Jeg ser mange eksempler på gode analyser og kreative anmeldelser av bøker. Jeg syns heller ikke at bloggerne er redde for å si sine meninger og å skrive negativt om bøker. Noen temaer unngår man. Det kan være forskjellige årsaker til det. Det er ikke alle kamper man trenger å ta i bloggen sin. Bokbloggerne blir kanskje sett på som koseblogger. Dette fordi debatten aldri kommer opp i de samme høyder som innen mange andre temaer på blogg.

Personlig mener jeg at det er svært mange andre temaer som er mye mer koselige enn bokblogger. I et innlegg på en bokblogg så er det ofte tydelige meninger som ligger bak. Jeg liker bokblogger fordi det mange ganger er intelligente innlegg. Jeg føler at det tilfører meg noe å lese dem.

Brannfjell kom med mange gode poenger. Hun kritiserte Dagbladet sterkt for kampanjen med å finne 3000 anmeldere og sa at det heller ikke hjelper anmelderseriøsiteten i Dagbladet at man velger en useriøs vinkling på litteraturjournalistikken sin (f.eks Hva spiser Knausgård til frokost). Blant annet oppfordret hun landets avisredaksjoner til å slippe anmelderne mer fri. La dem blogge og debattere i tillegg til å skrive anmeldelser. Hun oppfordret også avisene v. Bakke å sette mer pris på den ekstraverdi avisene kunne få ut av å la anmelderne publisere i flere medier/kanaler. Dette var et konstruktivt forslag som jeg syns at Dagbladet og andre medier bør ta til etterretning.

Og så til spørsmålet om Bloggerne skriver for vareprøver og reklameinntekter?
Gratis bøker - er det smøring? Dette spørsmålet kom også opp. Akkurat som bloggen Kommafeil sier i sin oppsummering av debatten, så får kulturjournalister og anmeldere også gratis bøker. Faktisk hele tiden. Er de da mer objektive enn en bokblogger som får en gratis bok for å anmelde den? Jeg mener at en gratis bok aldri kan ses på som godtgjørelse, uansett medium. Jeg har heller ikke sett en bokblogger som lever av reklameinntekter - er det noen der ute som gjør det? Kommer noen av oss til å gjøre det?

Hva blir så konklusjonen? Hvor er anmelderiet på vei? Kommer bloggerne til å ta over for avisanmelderne?
Jeg tror at vi trenger begge deler og at seriøs kritikk og blogganmeldelser kan utfylle hverandre og skape mer oppmerksomhet rundt både litteratur og annen kultur. Men det krever at mediehusene lar anmeldere og journalister får lov til å gjøre en god og grundig jobb - og betale dem for det!

Hvis kulturjournalistikken blir preget av sensasjon og anmeldelsene preges av hastverk, da drar leserne videre. Sensasjonene finnes på nett. Mer grundige omtaler av bøker, musikk og film finnes også på nett. Der har de som skriver ingen deadline. De leser, hører og ser og tar seg tid til det som skrives. Da blir vinnerne aviser som Morgenbladet, en avis som kan leses i en uke uten at den blir uaktuell.

Så overlater vi til Dagbladet å konkurrere med Se og Hør. Eller kanskje The Sun?

Ny uke. Bokhøsten fortsetter.

2010-10-24T19:03:00.000+02:00

Ingen tid til å hvile. Bokhøsten går sin gang, samtidig som vi nå forbereder vårsesongen. Men med deler av hodet lang inn i vårlistene, og en stabel med engelske utgaver av vårbøker på nattbordet, så må jeg allikevel fortsette arbeidet med høstens utgivelser. Det er morsomt nå, med gode selgere som Arne & Carlos bok om Julekuler, Ken Follett: Kjempenes fall, Jonathan Franzens: Frihet og Lars Saabye Christensens: Bernhard Hvals forsnakkelser.

I tillegg starter ARK nå sin kampanje i forbindelse med ARKs barnebokpris. 500 skoleklasser i hele landet leser og bestemmer hvem de liker best av de titlene som ARK har nominert. I år er forlaget mitt representert med ikke mindre enn 3 av 5 nominerte, så jeg krysser selvsagt fingrene for at vi skal gå av med seieren i år!

De nominerte fra forlaget mitt er:
Sigbjørn Mostue: Den siste magikeren
Ingunn Aamodt: Dukken
Ingeborg Dybvig: Nobel-mysteriet
Finfine kandidater alle tre, selvsagt.

I tillegg er Øystein Bache nominert for boken Opp, ned og litt til siden og Lisa Grøntvedt er nominert for Hei, det er meg.

I morgen er det for øvrig pressekonferanse for den nye boken til Carl I. Hagen: Klar tale. Man kan være enig eller uenig med mannen, men det er alltid liv og røre når han snakker med pressen. Det må være lov å si at det er underholdende, mange ganger.
Personlig gleder jeg meg til lansering av Kåre Willochs nye bok i begynnelsen av november. Han er klok, den mannen. Godt å se at det er noen eldre som ikke stivner i tankegangene sine. Han har mye på hjertet selv om han er godt over 80 år.

Denne uken skal vi også holde høstens siste bokmøte: Tromsø! Blir fint med en liten svipptur nordover for å snakke om bøker og hilse på trivelige bokfolk - jeg gleder meg!

Oh. By the way: I morgen skal jeg på Bloggsalong på Litteraturhuset. Norsk Kritikerlag innbyr til debatt rundt temaet blogging vs klassiske bokanmeldelser. Det blir spennende! Begynner klokken 19.00, hvis det er noen av dere som skulle befinne dere i strøket,

Ingrid Betancourt - Even Silence has an End

2010-10-17T17:16:00.000+02:00

Det er noen historier som er sjeldent sterke. Den fransk-colombianske politikeren Ingrid Betancourts historie om sin fangenskap hos den colombianske geriljaen FARC er en sånn historie.

Jeg må ærlig si at jeg i utgangspunktet tenkte at en fortelling om 6 år i jungelen kanskje ville bli litt kjedelig. Hvor dramatisk kan det være?

Svaret er at det er kanskje det mest dramatiske stedet man kan sitte fanget. I djungelen var Ingrid Betancourt ikke bare fanget av menneskene som kidnappet henne, men også av naturen rundt seg. Amazonas er ikke en mur. Det er en uendelig vegg av grønt som skjuler dyr, insekter, elver og planter som mange ganger er farligere enn alternativet - å bli i fangenskap.

I 2002 stilte Betancourt som kandidat i det colombianske presidentvalget for Partido Oxigeno Verde. Et miljøparti som kjempet for miljø og mot den korrupsjonen som gjennomsyrer alle systemer i Colombia. Under en valgkampreise til en av de mest utilgjengelige delene av landet blir Betancourt sammen med en valgkampmedarbeider kidnappet av den i utgangspunktet marxist-leninistiske geriljaen FARC.
Det som Betancourt i utgangspunktet tror skal være en kortvarig fangenskap, viser seg etterhvert å vare i over 6 år.

Betancourts bok om sin tid i fangenskap er en historie med mange temaer. Pskykologien mellom fanger og fangevoktere, psykologien fangene imellom, kampen for å overleve både psykisk og fysisk mishandel, perioder med sykdom og mangel på behandling, vennskap og uvennskap på mange plan og ikke minst en uendelig lengsel etter familie, venner og FRIHET.
Det som jeg trodde skulle være en litt tørr biografi, viste seg raskt å være en page-turner det var vanskelig å legge ifra seg.

Bilde fra Le Figaro

I fangenskapen greier Betancourt i perioder å holde seg orientert via radio. Noen ganger med FARCs velsignelse, andre ganger i skjul. På denne måten hører hun mange av beskjedene fra familien og nyheter om hvordan man prøver å få henne fri fra fangenskap. Det viser seg relativt raskt at presidenten i Colombia ikke er særlig interessert i å få henne fritatt. Det er etter hvert Frankrike som blir den drivende parten i arbeidet for å få henne fri i tillegg til Venezuelas president Hugo Chávez.
Betancourt sitter i perioder fanget med tre amerikanere som ble tatt til fange av FARC etter at flyet deres hadde havarert i jungelen. Frustrasjonen over mangel på hjelp fra USA er påtagelig i deler av boken. At det etter over 6 år faktisk er den Colombianske armeen som fritar de 15 mest profilerte gisslene til FARC, må nesten tilskrives tilfeldigheter og hell. Men det skjer ved en intrikat planlagt aksjon via massiv feilinformasjon til grupperinger i FARC.

Betancourt ender i fangenskap opp med å distansere seg fra mennesker som burde stått henne nære. Jeg stusser litt på at hun avskriver sin partikollega Clara Rojas som en "tilfeldig" kampanjemedarbeider, selv om hun på mange forskjellige nettsteder er titulert som grunnlegger av Partido Oxigeno Verde sammen med Ingrid Betancourt. Boken tilsier dog at de to damene allerede tidlig i fangenskapet endte opp som uvenner og at de aldri fant tilbake til hverandre. En selvbiografi vil som regel alltid favorisere fortelleren, det ligger i selvbiografiens natur.

Men Betancourt knyttet også tette kontakter og vennskap med flere medfanger underveis. Lucho, som skal vise seg å bli hennes mentale redning og Marc, som nesten kan minne om en flirt og et kjærlighetsforhold på avstand, selv om alt som tilsynelatende skjer er at de brevveksler. Det er også flere andre kortere møter som skal vise seg å bli viktige for Betancourt.

Inntrykket etter å ha lest boken ferdig er at dette er uendelig sterk, men langt ifra vanskelig tilgjengelig tekst. Historien fortelles på en rett-fram måte som gjør det lett å relatere til stoffet. Jeg føler at jeg har lært mye om alt fra mellommenneskelige forhold til søramerikansk politikk. At historien foregår mellom 2002 og 2008, svært nær historie, gjør at tidsmarkørene får meg til å hele tiden tenke etter hva jeg gjorde på samme tidspunkt som Betancourt opplever forskjellige ting under tiden som fange. Det er ganske brutalt, men det tillater meg å forstå at dette faktisk skjedde. Nesten NÅ.

Jeg syns engelske The Guardian har en god anmeldelse av boka her. Anbefaler dere å lese den.

Dette er en bok jeg varmt anbefaler alle å lese!
Den kommer i norsk oversettelse i februar 2011.

Øyeblikkelig helg.

2010-10-15T15:13:00.001+02:00

Denne uken forsvant uendelig raskt. Har en følelse av å ha vært "på vei" hele uken. Fra jobb, til jobb, i møter, i butikken, til barnehagen, fra barnehagen, til apoteket, til lunsj, til sengs... Med bortreist mann så har jeg prøvd ut hvordan det er å ha aleneansvar for to barn. Jeg er imponert over dem som klarer å få kabalen til å gå opp, selv om de gjør dette hele tiden. Gudene skal vite at jeg ikke gjør det! All respekt for alenemødre og alenefedre der ute.

Nå er mannen hjemkommet og jeg kan ta meg en avslappet (!) ettermiddag på jobb, før jeg trekker hjemover. Deilig. Snart helg. Planer? Minst mulig.

Lesedjungelen. En uendelig strøm av inntrykk. Bilde fra www.bookshelfporn.com, via min hyggelige kollega Kamilla.

London. Noen fotografier.

2010-10-13T21:53:00.000+02:00

Ventetid på Schiphol. Bøker og kaffe. Selvsagt.

Det ble en fin liten tur til London, med nydelig vær og rolig tempo. Tro det eller ei. Her er noen bilder fra turen. Ikke så mye bøker som jeg kunne ha ønsket meg. Men det er da noen der.

St. Pauls Cathedral. Vi bodde rett ved siden av

Tate Modern. Litt kunst og kultur må man ha.

Bokhandelen på Tate Modern. Flott utvalg til store og små.

Dramatiske overganger. Utstilling Tate Modern.

Likte veggtemaet på museet. Dekorativt. Tate Modern.

Andy. Selvsagt. Tate Modern.

Utsikt fra toppen av Tate Modern. Millenium Bridge og St. Pauls Cathedral.

Notting Hill.

Fargerikt i Portobello Road.

Bokdame i sol. Ved St. Pauls Cathedral.

Noen shoppingskatter. Fra bokhandelen i Tate Modern.

Reiseguideshopping var lurt. Planleggingen kan starte. Stanfords kan anbefales.

PS: Kjøpte på impuls Chris Cleave: The Other Hand på grunn av det flotte omslaget. Bare for å så oppdage at det er boken som i Norge heter Little Bee. Merkelig å endre en engelsk tittel til en annen engelsk tittel? Eller?

Franzen og Hjorth på Rockefeller?

2010-10-12T11:47:00.000+02:00

Hvis du er i Oslo den 19. oktober, så kan du få med deg Bokbadet på Rockefeller med Jonathan Franzen og Vigdis Hjorth. Det finnes fortsatt billetter. Se her.

Neste stopp: London

2010-10-08T10:57:00.000+02:00

Deilig barnefri helg i London. Hva jeg skal gjøre der? Minst mulig, tenker jeg. Vandre gatelangs og finne fine bokhandlere. Spise god mat og drikke øl. Litt forsiktig shopping. Helg. NÅ!


Tate Modern. London.

Og vinneren er...

2010-10-07T13:08:00.000+02:00

...den peruanske forfatteren Mario Vargas Llosa. Hurra for ham! Gratulerer også Gyldendal som er forfatterens norske forlag.

Mens vi venter på Nobelprisen i litteratur

2010-10-05T20:56:00.000+02:00

Foto: Scanpix via Dagsavisen

På torsdag deles prisen ut. Den gjeveste av alle gjeve litteraturpriser: Nobelprisen i litteratur. Spekulasjonene og tankene rundt hvem som får prisen er i full gang.

På Twitter hadde vi en liten "samtale" rundt temaet for et par dager siden. Hvem folk tror får prisen er rimelig variabelt. De aller fleste holder selvsagt en knapp på sin favorittforfatter. Navn som Cormac McCarthy, Haruki Murakami og Joyce Carol Oates er sånne som jeg gjerne vil se som vinner prisen.

Så har vi de som tenker strategisk. Den teorien som sannsynligvis har mest hold er at det blir en vinner fra en annen verdensdel enn Europa. At det ikke har vært noen nord- eller sør-amerikansk vinner siden 1993 er en god grunn til at mange tror at prisvinneren vil komme derfra. Altså er "mine" kandidater kanskje ikke så far out allikevel? Men navn som algerske Assia Djebar, canadiske Alice Munro eller koreanske Ko Un, kan også nevnes. I tillegg store amerikanske navn som Don Delillo, Philip Roth og Tomas Pynchon.

Jeg har nok allikevel en følelse av at det atter en gang blir en forfatter som jeg ikke har lest, og for den saks skyld aldri har hørt om. Slik som kenyanske Ngugi wa Thiong'o, som akkurat nå har gode odds hos Ladbrokes.

Du kan selv se Peter Englund komme ut gjennom akademidørene og annonsere vinneren på torsdag klokken 11.00 her. De streamer live. Fine greier!

Så. Hva er ditt tips til vinner av denne gjeve prisen?

Etter at jeg har lest ferdig....

2010-10-01T13:12:00.002+02:00

...de tre bøkene jeg aktivt leser akkurat nå. Så skal jeg starte på disse to:

Grøsselig dommedagsgru med Justin Cronin: The Passage. Trenger noe nytt vampyr-ish nå, kjenner jeg. Denne kommer varmt anbefalt av Stephen King som skriver "Read fifteen pages and you will find yourself captivated; read thirty and you will find yourself taken prisoner and reading late into the night." Sånt må man jo like. 1000 sider. Jajemennsann.

Wannabe-hipsteren i meg (jeg er by the way alt for gammel til å være hipster!) gjør at jeg gleder meg til å lese denne snertne lille saken: Tao Lin: Shoplifting from American Apparel. Tao Lin er et litterært fenomen med mange sprell på CVn sin. Mye av det han driver med av prosjekter foregår på nett. Dere kan lese mer på Tao Lins blogg her. Eivind hos Bokmerker hadde denne boken på sin sommertipsliste. Se her.

Jeg gleder meg!

Snart påske

2010-10-01T12:23:00.000+02:00

Sånn er hverdagen i et forlag. Endelig nesten i havn med bokhøsten. Bøker er ute, kampanjer er på plass. Det er snart jul. Vi har lest oss opp. På tide å ta noen rolige uker. Eller?

Neida. Her jobber vi allerede med tjo og hopp og hei: VÅREN 2011! Jeg leser bøker som skal bli påskekrim, romaner som kan bli sommerens store, barnebøker som skal glede barn i februar. Kokebøker som skal passe til vårens dietter og utskeielser. Uka har vært vegg-til-vegg-tapetsert med møter og oppfølging av prosjekter. I tillegg planlegger jeg ekstraordinære ting i Bergen i slutten av november. Nevnte jeg by the way at jeg også skal en tur til Tromsø?

Det slår meg at man får en merkelig kalender når man jobber med bøker. At de rolige periodene vi snakker om når det står på som verst i september - de finnes ikke! Fint det. Egentlig.

Og det er jo snart jul. Faktisk. Og da skal jeg ha fri.